Kapittel 4
Emilia
"G.G...George," stammet jeg. "Hvordan kom du deg inn her?" Han viste meg den åpne bokhyllen som fungerer som en dør mellom hans og Gios kontor. "Unnskyld meg, jeg må gå." "Å nei, det gjør du ikke," sa George. "Jeg må virkelig." "Å kom igjen, Rossi, du vet du likte det kysset," ertet Gio meg. "Jeg sa ikke at jeg ikke likte det, men det er mot reglene mine." "Regler er ment å brytes, Rossi," ertet Gio igjen. Men verken Gio eller George flyttet seg ut av veien min. "Gutter, jeg må virkelig gå." "Ok, jeg lar deg gå hvis du gir meg det samme kysset som du ga broren min," sa George mens han snudde meg for å møte ham. "Er du seriøs?" spurte jeg George. "Hvorfor skulle du tro at jeg ikke er det?" "Det er bare, jeg kysset nettopp broren din?" "Jeg vet det, og nå vil jeg at du skal kysse meg på samme måte." Jeg så på Gio, som om jeg spurte om tillatelse, men også ikke, jeg mener, jeg er min egen person.
Men Gio sa: "Gjør det, Rossi, jeg vil gjerne se på." De ordene fikk George til å reagere umiddelbart. Han tok hendene sine og grep hver rumpeball og løftet meg opp slik at vi var på samme høyde, så kysset han meg og presset kroppen min mot sin. Jeg klarte ikke å la være, jeg kastet beina rundt livet hans. Jeg begynte å føle meg som en hore. Han prøvde å tvinge munnen min åpen, men jeg prøvde å holde den lukket. Så bet han meg lett i overleppen, og det fikk meg til å stønne høyt. Å Gud, så pinlig, men han tok sjansen og stakk tungen sin inn i munnen min. George kysset meg ikke som om han ville elske med meg, han kysset meg som om han ville dominere meg, og faen, det var sexy.
Jeg prøvde å trekke meg unna, men han lot meg ikke. Så kjente jeg Gio stå rett bak meg og bevege hendene opp og ned langs sidene mine, og hver gang han kom til brystene mine, flyttet hendene hans seg foran og berørte brystene mine nederst. Jeg kunne føle meg selv bli våt, og jeg visste at jeg måtte stoppe dette, ellers ville det ikke stoppe før vi alle var nakne. Jeg dyttet unna, og denne gangen lot George meg, så trakk Gio seg tilbake fra baksiden av meg, og George lot meg gli ned langs kroppen hans. Jakken min var trukket opp, og du kunne nesten se brystene mine titte frem. "Beklager, gutter, det skulle ikke ha skjedd." "Ingen grunn til å beklage, Rossi, vi ville at det skulle skje." "Jeg kan ikke, vi driver forretninger sammen." "Ja, vi vet," sa George, men så bøyde han seg ned og hvisket i øret mitt, "Men fortell meg, Emilia, er du våt?" Jeg var sjokkert, men også rødmet.
Og så forsvant George, og det var bare meg og Gio igjen. "La meg hjelpe deg med å bære koffertene til bilen din, Rossi," sa Gio som om ingenting hadde skjedd. Jeg åpnet safen under baksetet og la koffertene i safen, deretter forsvant Gio, og jeg var alene med livvakten. 'Hva faen skjedde akkurat?' tenkte jeg mens jeg satte meg i bilen. Jeg la hånden på hjertet mitt, og det slo som om det skulle løpe et maraton. Det burde være bevis nok på at det faktisk skjedde. Jeg kjørte til kontoret mitt uten egentlig å legge merke til hvor jeg kjørte; jeg er sikker på at bilen min visste veien fra Georges hus til kontoret mitt nå. Alt jeg kunne tenke på var kysset med Gio, og for å være tvillinger kysser George og Gio så forskjellig. Og jeg likte begge kyssene. Faen, hva skal jeg gjøre, hvordan skal jeg holde hormonene i sjakk? Jeg kjørte inn i underjordisk parkering ved kontorbygningen min, og sikkerhetsvakten som alltid hjelper meg, kom til bilen. "God ettermiddag, frøken Emilia, hvordan har du det i dag?" "Bra, takk Luke." "Kan jeg hjelpe deg, frøken?" "Ja takk, jeg skal ta ut koffertene." Jeg lot Luke bære koffertene fra guttene, og jeg tok Columba Crime Family-sakene.
"Luke, bare sett dem på kontoret mitt," sa jeg mens jeg gikk inn i resepsjonsområdet hvor Isabella satt. "Hei Emilia, du har en besøkende på kontoret ditt." "Hvem er det?" "Antonio Morelli." "Faen," hvisket jeg, hva er det med disse mennene i dag? "Takk, Isabella." Jeg gikk inn på kontoret mitt, og Luke så på Antonio fra topp til tå som om han var en trussel. "Takk, Luke." "Er du trygg her, frøken?" "Ja, Luke, Mr. Morelli er en klient." "Ok da." Luke forlot oss. "Hvem er den mannen?" spurte Antonio. "Bare sikkerhetsvakten som hjelper meg av og til." "Du burde være mer forsiktig med hvem du slipper nær deg, Emilia." "Vil det være folk som deg, Antonio?" "Nei, definitivt ikke meg, men fortell meg, hvordan var besøket ditt med tvillingene?" Faen, visste han det, hvorfor skulle han vite det, hvorfor skulle han spørre meg noe sånt. "Fint, hvorfor?" "Bare fint? Guttene burde skjerpe seg." "Hva mener du, Antonio?" Han gikk mot meg, og hver gang han tok et skritt fremover, tok jeg ett tilbake. Ryggen min var mot veggen, og Antonio var foran meg. "De..de..de fortalte deg?" Jeg stotret igjen. Hva faen skjer med meg, jeg stotrer aldri, men med disse mennene er det alt jeg gjør. "Vet du ikke dette ennå, Emilia? Vi har ingen hemmeligheter mellom oss." "Som i ingen?" spurte jeg litt forvirret. "Ja, Emilia, ingen, nessuno, ingenting." Så presset han kroppen sin mot min. "Hva kan jeg hjelpe deg med, Antonio?" sa jeg. "Du svarte ikke George da han spurte deg om noe. Jeg er her for å få min del og svaret."
Før jeg kunne si noe, tok han leppene mine i et syndig kyss, han presset kneet mellom beina mine og presset opp mot fitta mi. Det fikk meg til å stønne høyt, og han tok sjansen til å skyve tungen sin inn i munnen min og tok over kysset; han var som George, han ville dominere meg, kysset hans var deilig. Disse mennene fikk meg til å miste vettet i dag. Med drømmen i går kveld og så i dag med kyssene deres, faen, det ble mer og mer vanskelig å si nei til disse mennene. Men igjen, hjernen min må ha begynt å fungere fordi jeg trakk meg unna, og han lot meg. Så kom han til øret mitt og sa: "Vi skal ha deg, Emilia." Før hjernen min rakk å fungere igjen, og jeg kunne spørre ham hva han mente, var han borte, og igjen satt jeg igjen med følelsen. Skjedde dette virkelig?