Kapittel 3
Emilia
Jeg ignorerte blikkene mennene ga hverandre og fullførte frokosten min. Jeg visste at de ikke ville la meg dra hvis jeg ikke spiste opp, og jeg hadde et annet møte å rekke, heldigvis var det ikke langt fra huset til George og Gio. Mennene fortsatte å småprate om et eller annet, jeg glemte å følge med fordi de gjør det så ofte, og så spør de meg om noe og jeg aner ikke hva som nettopp har skjedd. Som nå. "Hva synes du, Emilia?" spurte Antonio. "Beklager, hva?" "Gutta, hun zonet ut igjen," ertet Gio. "Jeg skulle gjerne sett inn i hodet ditt," sa George. Det tok meg litt på senga fordi han pleier ikke å erte meg. "Hva var det dere snakket om?" spurte jeg igjen. "Dante lurte på diamantene vi bestilte," sa Antonio litt irritert over at spørsmålet måtte gjentas. "Hva med diamantene?" "Jeg ville vite om vi fortsatt får dem på fredag, du hadde jo et problem med leverandøren sist gang," sa Dante igjen. "Jeg fortalte dere at det var ordnet opp i, og ja, diamantene deres kommer." "Takk, Rossi," sa Dante. "Beklager, gutter, jeg må dra nå. Jeg kommer tilbake om, la oss si, fire timer for å hente pengene."
"Møtet ditt skal vare i fire timer?" spurte Antonio litt sjokkert. "Ja, Antonio, det skal det. Takk for frokosten, George, vi sees senere." Så fulgte de meg alle til ytterdøren. Georges livvakt gikk bort til meg og fulgte meg til bilen min, hva i all verden kunne skje med meg fra ytterdøren til bilen, men dette skjer hver gang, og jeg sa noe om det en gang, og ingen av dem var fornøyde med meg, ikke engang de to avslappede. Så jeg lot ham bare følge meg til bilen og åpne døren for meg. Jeg svingte ut og kjørte ut av eiendommen til George og Gio. Jeg føler meg alltid litt ute av balanse eller urolig når jeg forlater dem, det er som en del av meg vil at jeg skal bli, men en større del av meg vet at jeg aldri ville kunne velge mellom dem, og det ville aldri fungere. Så å drømme om dem er mitt beste alternativ.
Jeg nådde min neste destinasjon, Columba-krimfamilien. Lederen for familien er Alejandra, og de to under ham er Diego og Miguel. Det er de mennene jeg alltid forholder meg til. Når jeg kommer til porten, er det ikke som med mennene jeg var med tidligere. Å nei, de sjekker hele bilen for bomber eller skytevåpen, og de ransaker meg når jeg kommer til huset før de lar meg komme i nærheten av Alejandra. Når jeg har gått gjennom alle sikkerhetstiltakene, kommer jeg endelig til Alejandra, Diego og Miguel. De satt ved spisebordet med alle pengene de hadde fått fra narkotikahandlerne over helgen. Når jeg kommer hit, må jeg samle alle sedlene og deretter bruke seddeltelleren min for å telle pengene, og så er det alltid en diskusjon om andelen jeg tar, vanligvis ikke fra Alejandra, men Diego og Miguel kan være skikkelige drittsekker noen ganger.
Da jeg så på dem i dag, kunne jeg se at dette kom til å bli en av de dagene. "God dag, herrer." "Emilia, presis som alltid." "Du kjenner meg, Alejandra." "La oss sette i gang, skal vi." Jeg gikk bort til bordet og begynte med det jeg er best på, å sortere penger og deretter få dem til å forsvinne. Jeg må si at i dag var det ganske mye penger. Når jeg hadde sortert dem, satte jeg dem gjennom seddeltelleren, og hver gang de gikk gjennom, måtte en av dem signere ved siden av beløpet jeg skrev ned i boken min. Jeg er gammeldags, jeg må sørge for at maskinen og mine beregninger er de samme, hvis ikke, starter jeg prosessen på nytt. Unødvendig å si at mine klienter ikke er veldig fornøyde med det. Men så langt, så bra. Alt var telt. "Ok, herrer, her er en total på 6 millioner dollar. Dere vet at min andel er 5%, det betyr at min andel er 300 000 dollar. Det er disse pengene her, Diego, hvis du vil telle dem." "Jeg tror jeg vil." svarte han. Se, jeg kjenner mine klienter, jeg kjenner deres humør og ansiktsuttrykk. Jeg vet når de kommer til å være vanskelige, det er bare de fire jeg nettopp forlot som jeg ikke kan finne ut av.
Med dem er det en overraskelse hver gang. Diego ble ferdig med å telle pengene, så la jeg mine penger i min store håndveske og deres i kofferter. Jeg må gå og sette inn disse pengene på forskjellige kontoer. Jeg gjør det aldri på en gang, det vil utløse politiets oppmerksomhet, men i det minste vet jeg hva jeg gjør, og det er derfor jeg får betalt store summer. Jeg hilste på Alejandra, Diego og Miguel og gikk med to kofferter og Alejandras livvakter med mer penger. Jeg hadde en spesialtilpasset safe installert i bilen min bak og under baksetet. Hvis noen noen gang kaprer meg, vil jeg være i store problemer. La oss håpe det aldri skjer. Jeg låste alle koffertene i safen og satte meg tilbake i bilen. Da jeg så på klokken i bilen, så jeg at jeg hadde rett, nøyaktig fire timer hos Columba-krimfamilien. Jeg kjørte tilbake til George og Gios sted, og som alltid vinket sikkerhetsvakten meg inn. Jeg stoppet foran huset, og Georges livvakt kom for å hente meg igjen. Gio åpnet døren for meg, jeg trodde det ville være George. "Hei, Rossi. Nøyaktig fire timer, du vet hva du driver med." "Jeg sa jo det." Jeg smilte til ham. "Det smilet kommer til å få deg i trøbbel." sa Gio, men jeg var ikke sikker. "Hva sa du?" "Ingenting, ikke bekymre deg for det, kom, koffertene er på kontoret mitt." Jeg fulgte etter Gio til kontoret hans.
Koffertene var klare for meg å ta. Gio lukket døren bak seg, noe som var litt merkelig. Jeg gikk bort til koffertene for å ta dem, da Gio la hånden sin på min hånd. Jeg så opp på ham, jeg vet ikke hva ansiktet mitt sa, men han bøyde seg frem og kysset meg. Han kysset meg som om han ville elske med munnen min. Jeg stønnet, og han tok fordelen av å tvinge tungen sin inn i munnen min. Faen, hva skjedde med regelen min? Jeg sparket ham ikke, jeg kysset ham tilbake. Faktisk elsket jeg å bli kysset av ham. Da må hjernen min ha begynt å virke igjen, for jeg trakk meg tilbake og støttet meg mot veggen. Da jeg snudde meg, var det ikke veggen, men en solid George som fanget meg mellom ham og Gio.