Kapittel 2
Emilia
Jeg satte meg inn i min hvite Porsche Cayenne, skrudde opp radioen så høyt som ørene mine tålte, og kjørte ut i den hektiske trafikken i Miami. Miley Cyrus sang om å kjøpe blomster til seg selv, noe jeg alltid gjør, for hvem andre vil bringe meg blomster? Jeg er altfor opptatt til et forhold og har for mange mannlige klienter; jeg er helt sikker på at ingen mann ville like det. Mitt første møte er med guttene jeg har drømt om. De kaller firmaet sitt D.A.G.G., som er den første bokstaven i hvert av navnene deres: Dante, Antonio, George og Gio. De har vært venner i årevis, siden videregående, og gikk på universitetet sammen. Så bestemte de seg for å starte en bedrift sammen. La oss bare si at fedrene deres ikke var veldig fornøyde; jeg mener, det er tre av de største navnene i den italienske mafiaen: Armani, Morelli og Ferrari. Men av en eller annen grunn er de veldig suksessrike sammen. De har ulike virksomheter, fra leilighetsbygg, nattklubber, strippeklubber og forretningsblokker, noe som selvfølgelig gjør jobben min mye enklere, det er forskjellige virksomheter å hvitvaske penger gjennom.
Mitt eneste problem med disse guttene, bortsett fra at de er drømmemennene mine og at de er utrolig kjekke, er at de forventer at jeg skal slippe alt når de ringer meg. De behandler meg som de behandler danserne; hvis de sier hopp, skal jeg spørre hvor høyt. Men det er der de blir veldig irriterte på meg, fordi jeg ikke alltid gjør det; jeg spiller vanskelig å få. En eller to av dem har gjort tilnærmelser mot meg, men jeg ignorerer det. Vi driver forretninger sammen, og det er det. Jeg nærmet meg portene til George og Gio, og sikkerhetsvakten åpnet portene for meg. De kjenner meg nå. "God morgen, frøken Rossi," sa han da jeg kjørte forbi, og jeg vinket bare til ham. Jeg stoppet foran huset, alle var allerede der, bilene deres sto også foran huset. De har alle livvakter som kjører dem rundt i Escalades, hvorfor vet jeg ikke, de har alle sine egne sportsbiler, men tilsynelatende når de skal ut på forretningsmøter, kjører livvaktene dem i Escalades.
En av mennene som alltid er utenfor huset, kom og åpnet bildøren for meg. "Takk," sa jeg. Jeg husker ikke navnene på personalet, ja, det er ikke veldig hyggelig av meg, men jeg har mange klienter, og det er vanskelig nok å huske navnene deres. Han gikk foran meg og åpnet inngangsdøren for meg. Jeg hørte Gio rope, "Emilia, vi er på kjøkkenet." Flott, dette betyr at vi skal spise frokost, da jeg var for sen til å spise frokost i morges på grunn av drømmen min, er jeg veldig fornøyd med dette. Jeg gikk gjennom huset og fant Gio, George, Antonio og Dante på kjøkkenet. Gio kom bort til meg og ga meg luftkyss, deretter Dante. George og Antonio har aldri gjort det før, så det er unødvendig å fortelle deg hvilke to menn som har gjort tilnærmelser mot meg før, ja, Gio og Dante. De er den lekne typen. George og Antonio var mer de seriøse og grublende typene. Dante ga meg en klem, han må ha holdt for lenge, for jeg hørte Antonio kremte, "Det er nok, Dante." "Jeez, ta det med ro, Antonio."
Det var en annen ting med disse karene, deres småerting, du vet aldri om en av dem er seriøs. "Kom og sett deg, Amelia," sa George. Han trakk ut stolen for meg. "Takk, George." Så tok Antonio og Gio frem alle bakverkene og kaffen. "Dere vet at dere ikke trenger å gjøre dette hver gang vi har et tidlig møte, ikke sant?" "Ja, vi vet, men spiste du noe i morges?" Antonio halvveis bjeffet. Jeg rødmet og sa bare: "Nei, jeg hadde ikke tid." "Da er det bra at vi laget mat," spøkte Dante. "Ja, ikke sant, du laget alle disse bakverkene," sa jeg. "Emilia, Emilia, du kjenner ikke halvparten av våre talenter," sa Gio med et sexy smil om munnen. Jeg så bort og kjeftet på meg selv, 'Få hodet tilbake i spillet, Emilia, slutt å tenke på drømmen din.' "Hvorfor rødmer du?" spurte George. "Jeg gjør ikke det. Hva kan jeg gjøre for dere i dag?" "Først spiser vi, så snakker vi business," sa Dante. "Dere vet at jeg har flere møter i dag, det er ikke bare dere," sa jeg. "Men det kunne vært," bjeffet Antonio igjen. "Jeg har sagt det før, Antonio, dere har ikke råd til meg." "Hva vet du om hva vi har råd til? Du jobber bare med den ulovlige delen av virksomheten vår," sa George. "Greit, jeg vil ikke miste de andre klientene mine, ok." "Greit, vi skal sitte, spise og snakke business," sa Antonio igjen. "Hva trenger dere fra meg?" "Mye," hvisket Dante. Men jeg ignorerte det. Det var som om jeg ikke hørte ham. "Vi trenger våpen," sa Antonio. "Vanlig forsendelse eller mer?" spurte jeg dem. "Tredobbelt av forrige gang, og vi trenger det innen neste uke tirsdag," sa George. "Vil du kunne skaffe det til oss?" spurte Dante meg. "Gutter, dette er Amelia Rossi, selvfølgelig vil hun klare å skaffe det til oss. Har jeg rett, Amelia?" spurte Gio. "Ja, Gio, tidsrammen er stram, men jeg er sikker på at jeg får det til. Jeg har et svar til dere innen onsdag." "Bra, vi har også penger som kom inn i helgen som må forsvinne," sa Antonio.
"Det er ikke noe problem. Jeg har et annet møte, når jeg kommer tilbake, vil jeg hente pengene. Passer det for dere?" "Ja, jeg vil være hjemme hele dagen," sa George. "Bra. Da bør jeg gå." "Nei! Fullfør frokosten din," bjeffet Antonio igjen. 'Hvem har irritert ham i morges,' tenkte jeg. Jeg gikk tilbake til croissanten og espressoen min. "Så, hva gjorde du i helgen, Rossi?" spurte Gio. "Jeg jobbet og gikk på shopping, det er alt." "Jøss, Rossi, du trenger å få et sosialt liv eller en kjæreste," sa Dante, men jeg så det morderiske blikket Antonio ga ham. "Kanskje ikke en kjæreste, jeg har alle disse mannlige klientene, jeg kan ikke tro at en mann ville være glad for det." "Hvis han er en voksen mann og ikke den sjalu typen, kan jeg ikke se hvorfor ikke," sa Gio. Så var det George som ga ham det onde øyet. 'Hva i helvete skjer med disse mennene i dag.' "La oss holde oss til at dere er mine klienter og ikke blande dere inn i kjærlighetslivet mitt." "Eller mangel på det," la Gio til igjen. Denne gangen trodde jeg George skulle kaste noe på ham.