♥ Kapittel 5 ♥
Yara Blake.
18:10 '' Yaras hus. '' Eldoria.
Etter å ha dusjet, kler jeg meg raskt, tar på meg et enkelt, men komfortabelt antrekk. Jeg går forsiktig ned trappen, kjenner kulden fra gulvet mot de bare føttene mine. Idet jeg når det siste trinnet, smeller inngangsdøren opp, og Ronan står der. Han gir meg et kaldt blikk, og som vanlig er hans første ord fulle av utålmodighet.
''Er middagen klar?'' spør han uten et snev av hengivenhet i stemmen. ''Jeg er skrubbsulten.''
Jeg nikker raskt, prøver å unngå enhver form for konfrontasjon.
''J-Ja, den er klar. Jeg lagde den tidligere, men den må være kald nå... Hvorfor tar du ikke en dusj mens jeg varmer den opp?'' Stemmen min skjelver, og før jeg vet ordet av det, ser jeg bort.
Blikket hans er gjennomborende—den typen blikk som får meg til å føle meg liten og ubetydelig. Han ser på meg med forakt før han eksploderer i sinne.
''Du vet at jeg kommer på denne tiden, og du har ikke varmet opp maten ennå?'' Stemmen hans stiger i tone, fylt med frustrasjon. Hva har du drevet med? Du er ubrukelig!
Han går forbi meg, støter skulderen sin mot min, og går mot soverommet. Jeg kjenner tårene begynne å forme seg, men jeg svelger dem, kjemper for å holde kontrollen. Jeg prøver å skyve bort tankene som plager meg, men det er nytteløst. Spørsmålene jeg alltid stiller meg selv, kommer tilbake med full styrke.
Hvorfor er han slik? Hvorfor gikk han med på å gifte seg med meg hvis han ikke engang respekterer meg? Og hvorfor må jeg gjennomgå alt dette? Jeg hater det foreldrene mine gjorde, de tok fra meg sjansen til å være fri og velge min egen vei. Livet mitt har alltid blitt bestemt av andre.
Mens disse spørsmålene fortærer meg, kjenner jeg en tåre renne nedover kinnet, men jeg tørker den raskt bort. Jeg vil ikke gi ham tilfredsstillelsen av å se meg gråte. Jeg går inn på kjøkkenet og begynner å varme opp maten. Bevegelsene mine er mekaniske, og tankene mine er langt borte.
Akkurat idet jeg er ferdig, kommer Ronan inn på kjøkkenet. Han har skiftet fra dress til hverdagsklær, men holdningen hans er fortsatt stiv og skremmende. Han setter seg ved bordet uten å se på meg.
''Server meg med en gang. '' beordrer han bryskt.
Jeg gjør som han sier, plasserer tallerkenen foran ham, hendene mine skjelver litt. Idet han begynner å spise, føler jeg en bølge av frykt skylle over meg. Jeg må snakke med ham, men frykten for reaksjonen hans lammer meg i noen sekunder. Jeg tar et dypt pust, prøver å samle motet mitt.
''Jeg har blitt ansatt som hushjelp på Mr. Darkmores herregård. '' sier jeg, prøver å holde stemmen stødig.
Ronan ser opp fra tallerkenen sin og stirrer kaldt på meg, øynene hans smalner.
“Når begynner det?” spør han, stemmen dryppende av forakt.
''På søndag kveld... '' begynner jeg å forklare, men jeg kjenner stemmen svikte. ''J-Jeg må være der hele uken. Jeg kommer ikke hjem før fredag kveld.
Så snart jeg er ferdig med å snakke, slår han så hardt i bordet at tallerkenene faller til gulvet, lyden skremmer meg. Hele kroppen min skjelver idet han reiser seg, blikket hans nå fylt med en intens, nesten gal raseri.
''Jeg tillater det ikke! Du skal ikke bo i noens hus, Yara! '' roper han, stemmen hans ekkoer gjennom kjøkkenet.
Jeg skvatt til, og gløden av sinne i øynene hans skremmer meg. Jeg må være sterk, jeg må prøve å argumentere, så jeg snakker i en hvisken, stemmen min nesten brister.
''L-Lønnen er bra... Det er femten tusen dollar... Jeg vil kunne hjelpe deg.''
Et øyeblikk hever han haken, og jeg ser grådigheten blinke i øynene hans. Smilet som former seg på leppene hans er grusomt, og han ser på meg som om han har bestemt seg.
''Ja, med så mye penger er det verdt det. Jeg lar deg gå,'' sier han, stemmen nå roligere, men fortsatt med et farlig undertone.
Han går rundt bordet, nærmer seg meg med langsomme skritt, hvert ett øker min frykt. Når han endelig stopper foran meg, griper han skuldrene mine hardt. Smerten jeg føler er umiddelbar, og et stønn slipper ut av leppene mine.
''Jeg skal fortelle deg noe,'' sier han, øynene fulle av galskap. ''Hvis jeg hører at du har gitt moral til noen mann, vil du angre.''
''Du gjør meg vondt, Ronan.'' hvisker jeg, prøver å ikke la frykten vise.
Han klemmer skuldrene mine enda hardere, og jeg føler kroppen min krympe av smerte.
''Hørte du hva jeg sa?'' roper han, ansiktet nå nær mitt. ''Hvis jeg finner ut at du har sneket deg unna noen mann, vil jeg få deg til å lide. Hørte du meg, Yara?"
Jeg nikket bare, ute av stand til å snakke, frykten fullstendig lammer meg. Jeg føler hjertet mitt slå så fort at det føles som om det skal sprenge ut av brystet. Han slipper skuldrene mine, men før han trekker seg unna, kysser han meg på leppene—et langt, ubehagelig kyss.
''Flink jente.'' hvisker han med et sadistisk smil før han forlater kjøkkenet, og etterlater meg paralysert.
Hendene mine skjelver mens jeg prøver å prosessere hva som nettopp har skjedd. Jeg føler tårene presse på, men denne gangen klarer jeg ikke holde dem tilbake. De renner nedover ansiktet mitt, og bærer med seg vekten av ydmykelsen jeg nettopp har opplevd. Jeg føler meg liten og knust, som tallerkenene som nå ligger spredt på gulvet. Jeg ser på skårene, og med et tungt sukk bøyer jeg meg ned for å begynne å plukke dem opp. Hvert stykke jeg plukker opp ser ut til å skjære i sjelen min, og smerten ved å vite at jeg ikke har noen å betro meg til gnager på meg.
En følelse av ensomhet omslutter meg, og gjør atmosfæren enda mer kvelende. Jeg blir ferdig med å plukke opp bitene, og rengjør gulvet nøye. Jeg setter bort resten av maten og vasker opp. Lyden av rennende vann er det eneste som fyller den undertrykkende stillheten på kjøkkenet. Når alt er rent og ryddig, slår jeg av lyset, og lar mørket ta over.
Jeg går inn i stuen og ser Ronan slengt ned i sofaen, ser på en kamp på TV. Han virker uvitende om hva som nettopp har skjedd, som om ingenting betyr noe for ham bortsett fra den kampen. Jeg sier ingenting, jeg bare går forbi ham i stillhet, kroppen min utmattet og sinnet enda mer. Jeg går sakte opp trappen, hvert trinn føles som en ekstra vekt på skuldrene mine.
Så snart jeg kommer inn på rommet, går jeg rett til sengen. Jeg legger meg ned, ønsker at søvnen skal ta meg bort fra alt dette, om så bare for noen timer. Men den fysiske og følelsesmessige utmattelsen er så stor at tårene kommer igjen, og alt jeg kan gjøre er å la dem falle, i håp om at morgendagen vil bringe litt håp.