♥ Kapittel 4 ♥
Yara Blake.
14:00 ''Selskap.'' Eldoria.
Fredag.
Så snart jeg forlater rommet, følger jeg etter Amelia ned den lange korridoren, mens jeg prøver å bearbeide alt som nettopp har skjedd. Stegene mine er fortsatt nølende, som om noen når som helst vil rope meg tilbake og fortelle at det hele var en feil. Men Amelia holder et jevnt tempo og leder meg inn i et mindre rom, hvor hun endelig snur seg mot meg.
''Jeg skal forklare deg hvordan ting fungerer i herr Darkmores herskapshus,'' begynner hun med en klar, profesjonell stemme. ''Så snart du ankommer søndag kveld, vil hovedhusholdersken, fru Thompson, tildele deg den jobben som best passer dine ferdigheter. Hvis du er bedre på kjøkkenet, vil du sannsynligvis ha ansvaret for å tilberede måltider. Hvis du er bedre på rengjøring, vil du bli tildelt det."
Jeg nikker og prøver å absorbere all informasjonen. Amelia fortsetter:
''Lønnen vil være femten tusen dollar i måneden, med alle levekostnader og mat inkludert. Du vil ha to fridager i uken, som vil være lørdager og søndager. De andre dagene vil du være til disposisjon i huset."
Femten tusen dollar i måneden? Øynene mine blir store av summen. Det er mer enn jeg noen gang kunne forestille meg å tjene i en jobb som dette. Jeg prøver å holde meg rolig, men inni meg er jeg ekstatisk. Ikke bare vil dette løse mine økonomiske problemer, men det vil også gi meg en sjanse til å slippe unna, i det minste midlertidig, fra Ronan og hans kvelende kontroll.
''Riktig,'' sier jeg, fortsatt litt omtåket. ''Jeg forstår.''
''Bra,'' avslutter Amelia, og gir meg et kort med adressen til herskapshuset og noen instruksjoner. ''Dette er adressen. Vennligst ikke kom for sent søndag kveld. Punktlighet er veldig viktig for herr Darkmore.''
''Ja, selvfølgelig. Jeg skal være der.''
Amelia gir meg et lite smil, et av de få øyeblikkene hvor hennes profesjonelt nøytrale ansikt ser ut til å slappe av.
''Lykke til, Yara. Jeg er sikker på at du vil gjøre en flott jobb.''
Jeg takker henne og sier farvel, og forlater bygningen fortsatt litt vantro over alt som har skjedd. Mens jeg venter på taxien, kan jeg ikke unngå å merke et smil som former seg på ansiktet mitt. Endelig, etter så lang tid, virker en sjanse til frihet mulig. En sjanse til å komme vekk fra Ronan, selv om det bare er for noen dager i uken. Dette kan gi meg rommet jeg trenger for å puste, tenke og være meg selv.
Når jeg setter meg inn i taxien, føles hjertet mitt lett, som det ikke har gjort på lenge, men det er noe jeg ikke klarer å få ut av hodet. Hvorfor så de Darkmore-brødrene på meg slik? Og hvorfor, så ubehagelig som det var, følte jeg meg... tiltrukket av dem? Jeg hadde aldri blitt sett på med slik intensitet av så vakre menn. Det er forvirrende, for å si det mildt.
Jeg tar et dypt pust og prøver fortsatt å bearbeide alt som har skjedd. Jeg ser på vår vakre by, Eldoria. Med sine store, moderne bygninger og brede gater strekker den seg ut foran meg mens bilen kjører bort fra bygningen. Jeg fortsetter å observere det raskt forbigående landskapet. Trærne som pryder fortauene er slående vakre og bringer litt grønt til betongen. Skyskraperne strekker seg mot himmelen med sine imponerende strukturer, og reflekterer solskinnet i sine speilglassvinduer, som om de konkurrerer med skyene.
Eldoria er en pulserende by full av liv, hvor gammelt og nytt møtes på en unik måte. Moderniteten til bygningene smelter sammen med elegansen til de gamle, og skaper et landskap som aldri slutter å fascinere meg. Biler og mennesker beveger seg i perfekt takt på de brede gatene, hvor livet aldri ser ut til å stoppe. Alt her er storslått, fra avenyene som virker endeløse til trafikklysene som lyser sterkt og guider den konstante trafikken. Butikkene som selger godteri, klær og alle sine varianter er vakre.
Jeg har aldri kunnet gå på shopping alene, og jeg har aldri kunnet nyte atmosfæren i byen. Men jeg håper at ved å jobbe i Darkmore-brødrenes herskapshus, kan jeg få litt frihet til å bli bedre kjent med byen min.
Jeg er hjemme på kort tid, men tankene mine er fortsatt opptatt av det som kommer. Jeg tar pengene fra vesken min og betaler sjåføren, takker ham før jeg går ut av bilen. Videre går jeg inn i huset mitt og slipper vesken på sofaen, som jeg alltid gjør, men i dag føles det annerledes. Det er en letthet i meg, et håp jeg ikke har følt på lenge.
Jeg går til kjøkkenet og husker at Ronan vil være her om noen timer, og som alltid vil han ha middag klar. Klokken er bare tre på ettermiddagen, men jeg liker å ha alt klart på forhånd for å unngå klager. Jeg begynner å forberede ingrediensene, men tankene mine er fortsatt et annet sted.
Hvordan skal jeg fortelle Ronan om den nye jobben? Han har aldri likt ideen om at jeg jobber utenfor, langt mindre fulltid og bor i et annet hus i løpet av uken. Selve tanken på å prøve å overbevise ham gir meg frysninger, men jeg vet at jeg må være bestemt. Dette er en mulighet jeg ikke kan la gå fra meg.
Jeg fortsetter å hakke grønnsakene og prøver å fokusere på oppgaven, men tankene mine vender stadig tilbake til Darkmore-brødrene. Måten de så på meg, som om de kunne se noe inni meg som jeg ikke visste selv, og det smilet til Damien, om enn diskret, virket å ha en skjult mening, noe jeg ikke kunne tyde.
Jeg tar et dypt pust og prøver å skyve disse tankene bort. Jeg kan ikke la meg distrahere av dette. Videre må jeg fokusere på det som er viktigst nå: å sikre denne muligheten og finne en måte å håndtere Ronan på. Men uansett hvor hardt jeg prøver, kan en del av meg ikke glemme intensiteten i de blikkene eller den merkelige følelsen av tiltrekning som oppsto inni meg, noe jeg aldri hadde opplevd før.
Til slutt er jeg ferdig med å forberede middagen og dekker bordet, klar til å møte nok en kveld med Ronan. Men denne gangen, med en liten flamme av håp som brenner inni meg, håper jeg at kanskje ting kan forandre seg.