♥ Kapittel 3 ♥
Yara Blake.
Magnus ser rett på meg og, etter en kort stillhet, begynner intervjuet.
''Hva heter du, og hvor gammel er du?"
Jeg kjenner hjertet mitt slå raskere, men jeg prøver å forbli rolig.
''M-Jeg heter Yara Blake,'' sier jeg, litt stammende. ''Og jeg er tjue-to år gammel.''
Magnus skriver noe ned i en notatbok foran seg, mens brødrene hans fortsetter å se intenst på meg. Rommet blir stille et øyeblikk, noe som bare øker ubehaget mitt. Jeg stryker hånden nedover benet flere ganger, en vane jeg har når jeg er nervøs. Til slutt spør Magnus:
''Hvorfor er du interessert i denne stillingen? Du vet at denne stillingen er som kokk eller renholder."
Halsen føles tørr, men jeg prøver å konsentrere meg. Jeg vet at dette er en viktig mulighet, og jeg må gi et overbevisende svar.
''Vel, jeg…'' begynner jeg, nølende litt, men finner snart stemmen min. ''Jeg har alltid likt å lage mat og holde ting i orden. Siden jeg var liten, har jeg lært å verdsette disse oppgavene, og jeg har alltid vært veldig dedikert hjemme. Da jeg så denne stillingen, følte jeg at det var en mulighet til å bruke disse ferdighetene i et annet, mer utfordrende miljø.''
Jeg merker at de tre fortsatt ser på meg, og ubehaget mitt vokser. Blikkene deres er så intense at det virker som om de prøver å se noe i meg som jeg ikke selv kan se. Damien krysser armene, fortsatt analyserende, mens Kael holder blikket fast, som om han venter på noe mer.
Jeg legger hånden på benet igjen, prøver å roe meg ned, men gesten hjelper ikke mye. Jeg vet at jeg må fremstå selvsikker, selv om jeg innvendig er et nervevrak. Dette er en mulighet jeg ikke kan la gå fra meg, og jeg må minne meg selv på det hvert sekund.
Kael, som hadde vært stille til nå, legger armene i kors og ser meg rett i øynene.
''Er du singel?'' Tonen hans er fast og direkte.
Spørsmålet tar meg på sengen, og et øyeblikk kjenner jeg magen vrenge seg. Jeg biter meg i leppen, nølende før jeg svarer.
''Nei.'' sier jeg, stemmen lavere enn jeg skulle ønske. "Jeg er gift."
De tre brødrene utveksler blikk, og noe endrer seg i luften. Et annet glimt passerer gjennom øynene til Magnus og Kael, mens Damien, som ser på meg og gir et svakt smil, blir enda kjekkere. For et øyeblikk er tankene mine tapt i beundringen av det smilet, men så irettesetter jeg meg selv mentalt. Dette er ikke tiden for distraksjoner.
Magnus tar ordet igjen, med en tone som ikke etterlater noen tvil:
''Du vet at hvis du blir akseptert, må du bo i herregården. Du kan dra hjem fredag kveld og komme tilbake søndag kveld."
Jeg svelger når jeg hører denne betingelsen. Tanken på å bo borte, selv bare for uken, virker umulig, med tanke på hvor kontrollerende Ronan er. Jeg vet at han aldri ville tillate det uten en god kamp. Likevel trekker jeg pusten dypt og nikker lett.
''Jeg forstår,'' svarer jeg, prøver å forbli rolig.
Damien, som til nå hadde holdt seg mer på avstand, lener seg litt fremover, fortsatt med det gåtefulle smilet på leppene.
''Din mann vil ikke ha noe imot ditt fravær?"
Spørsmålet blir stilt med en nesten uinteressert tone, men jeg føler tyngden av det. Hendene mine begynner å svette, og jeg stryker hånden nedover benet igjen, prøver å skjule nervøsiteten min.
''Han kommer til å…'' begynner jeg, men retter meg raskt. ''Han vil selvfølgelig bry seg. Men jeg skal snakke med ham. Hvis det er en god mulighet, er jeg sikker på at han vil forstå.
Selv mens jeg sier disse ordene, vet jeg at de høres mer ut som et vagt håp enn en visshet. Inni meg føler jeg en blanding av frykt og besluttsomhet, vel vitende om at denne avgjørelsen kan endre alt i livet mitt, til det bedre eller verre.
Kael, som fortsatt stirrer på meg, stiller neste spørsmål, som gjør meg enda mer ukomfortabel:
''Har du barn?"
Jeg føler straks at ansiktet mitt blir varmt. Bare tanken på å ha barn ville være surrealistisk for meg, med tanke på at jeg aldri har blitt rørt. Spørsmålet treffer meg på en merkelig måte, nesten som om jeg invaderer ukjent og intimt territorium. Jeg tar et dypt åndedrag og prøver å holde roen før jeg svarer.
''Nei, jeg har ingen barn."
Så snart ordene kommer ut, legger jeg merke til hvordan blikket til de tre mennene intensiveres. Magnus, Kael og Damien ser på meg på en måte jeg aldri har opplevd før. Det er som om de analyserer hver detalj og hvert uttrykk, og det gjør ubehaget mitt enda større.
Dette er første gang jeg har hatt menn som ser på meg så intenst, og det er en overveldende følelse. Hele situasjonen gjør meg dypt flau, og jeg klarer knapt å opprettholde øyekontakt. Hjertet mitt raser, og hendene mine svetter. Jeg prøver å ikke vise hvor nervøs jeg er, men intensiteten i de blikkene er noe jeg aldri hadde forestilt meg å møte.
Magnus retter seg opp i stolen.
''Amelia, kom hit.'' Han kaller på henne med en fast, autoritativ stemme.
Amelia kommer inn på kontoret og nærmer seg, opprettholder en profesjonell holdning. Hun hilser på ham.
'' Ja, herr?
Magnus ser på meg og gir meg et lite smil. Blikket hans er intenst og gåtefullt.
''Vi har allerede vår hushjelp,'' sier han med en tone som viser besluttsomhet. ''Avskjedig de andre, intervjuet er over.
Amelia svarer raskt.
''Ja, min herre."
Magnus fortsetter å se på meg og sier:
''Gå med Amelia. Hun vil forklare tingene for deg og gi deg adressen til huset vårt. Vi vil at du skal komme søndag kveld."
'' Ja, herr. '' Jeg samtykker raskt, prøver å holde roen.
Når jeg sier “herr”, legger jeg merke til at det intense glimtet i øynene til de tre mennene ser ut til å ha endret seg på en subtil måte, noe som gjør meg litt urolig. Det er en reaksjon jeg ikke helt kan forstå, men det får meg til å føle en blanding av nervøsitet og nysgjerrighet.
Følger instruksjonene, går jeg med Amelia. Idet jeg er i ferd med å forlate rommet, ser jeg tilbake. De tre ser fortsatt på meg med det merkelige, men annerledes blikket. Det er et blikk som blander intensitet og noe annet, et mysterium som fascinerer meg og gjør meg enda mer nervøs.