♥ Kapittel 2 ♥
Yara Blake.
13:00 '' Firma. '' Eldoria.
Fredag.
Jeg går inn i bygningen og blir umiddelbart overveldet av stedets prakt. Hallen er enorm, med skinnende marmorgulv som ser ut som om de aldri har blitt tråkket på. Store lysekroner henger fra taket og sprer et mykt lys som reflekteres fra alle overflater, noe som gir rommet en følelse av absolutt eleganse. Veggene er dekorert med moderne kunstverk, og alt rundt meg oser av luksus og sofistikasjon, noe jeg aldri har sett før.
Jeg føler meg ukomfortabel. Jeg ser ned på de enkle klærne mine, som, selv om de er rene og velstelte, virker malplasserte midt i all denne luksusen. Videre tar jeg et dypt pust og prøver å riste av meg nervøsiteten som begynner å ta over. Jeg kan ikke la det påvirke meg nå. Jeg må holde fokus.
Jeg går bort til resepsjonen, hvor en elegant kvinne sitter bak en glassdisk. Hun smiler profesjonelt når hun ser meg nærme meg.
"God morgen. Hva kan jeg gjøre for deg?" spør hun, med en myk og høflig stemme.
"God morgen," svarer jeg, og prøver å høres mer selvsikker ut enn jeg egentlig er. "Jeg... jeg har kommet for et intervju. Mitt navn er Yara Blake," sier jeg, og prøver å holde stemmen stødig.
Resepsjonisten skriver inn navnet mitt på datamaskinen, og etter noen sekunder nikker hun lett.
"Selvfølgelig, fru Blake. Her er besøkskortet ditt," sier hun og gir meg et lite kort med en snor som jeg henger rundt halsen. "Intervjuet vil være i tjueende etasje. Du kan ta heisen til høyre."
Jeg takker henne igjen, med en blanding av lettelse og angst, og går i den angitte retningen. Når jeg går inn i heisen, trykker jeg på knappen for tjueende etasje og tar et dypt pust, og prøver å roe ned hjertet som ser ut til å ville hoppe ut av brystet mitt. Heisen begynner å stige, og følelsen av nervøsitet øker bare.
Når dørene åpner seg i tjueende etasje, blir jeg møtt av en elegant, moderne salong hvor flere kvinner sitter eller står, alle kledd i luksuriøse, stilige klær. De prater med hverandre, tilsynelatende helt avslappet, mens jeg føler meg enda mer malplassert i mine enkle klær.
Magen knyter seg av angst. Jeg føler at alle øyne er rettet mot meg, selv om ingen egentlig ser ut til å legge merke til meg. Jeg tar et nytt dypt pust. Videre må jeg konsentrere meg og gjøre mitt beste.
Jeg ser en sofa med en ledig plass, og med stor uro går jeg bort til den. Jeg setter meg sakte ned, og prøver å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet, men jeg legger snart merke til noen nysgjerrige blikk i min retning. Elegante kvinner, med sine dyre klær og feilfrie sminke, ser på meg. Noen hvisker til hverandre og ler lavt, tydeligvis dømmer de meg for min enkelhet.
Jeg senker hodet, føler meg fullstendig malplassert. Hver latter og hvert blikk får meg til å føle meg enda mindre. Men jeg må være fast for å huske hvorfor jeg er her. Denne muligheten kan være min sjanse til å frigjøre meg, i det minste litt, fra fengselet mannen min har gjort livet mitt til.
Jeg lukker øynene et øyeblikk og tar et dypt pust. Det spiller ingen rolle hva disse kvinnene tenker om meg. Jeg må ta denne sjansen, uansett hva det koster.
Mens jeg venter, prøver jeg å ignorere latteren og blikkene jeg fortsatt føler når døren til intervjurummet åpnes. En kvinne kommer ut, ansiktet hennes er blekt og øynene vannete, ser ut som om hun er på gråten. Hun går raskt forbi meg, og like etter dukker en elegant kvinne opp i døråpningen, som jeg antar er sekretæren.
Hun ser seg rundt, gransker alle kandidatene med et kritisk blikk. Når øynene hennes stopper på mine, føler jeg hjertet mitt slå raskere.
''Du er neste, kom igjen.'' sier hun, stemmen fast, men ikke fiendtlig.
Jeg reiser meg raskt, føler de andre kvinnenes blikk av sinne og misunnelse på meg. Jeg prøver å ignorere dem og følger sekretæren til intervjurummet. Når jeg når døren, stopper hun og åpner den for meg, gestikulerer for at jeg skal gå inn.
''Lykke til.'' sier hun med et svakt smil før hun forlater meg alene.
Jeg tar et dypt pust og går fremover, klar til å møte hva som enn kommer.
Så snart jeg går inn i rommet, føler jeg beina mine skjelve ved synet av de tre mennene som sitter ved bordet. De er ikke bare elegante, men utrolig vakre. Hjertet mitt raser, og usikkerheten jeg følte før nå føles som et skred som er i ferd med å knuse meg.
''Velkommen. Sett deg.'' sier en av mennene med en fast, men velkommende stemme.
Jeg tar et dypt pust og, med all den innsatsen jeg kan mønstre, går bort til stolen foran dem. Når jeg setter meg ned, holder jeg hendene i fanget, prøver å skjule nervøsiteten min.
Mannen som snakket til meg, sittende i midten, lener seg litt fremover.
''Mitt navn er Magnus.'' introduserer han seg, med et svakt smil på leppene. ''Dette er mine brødre, Kael og Damien. De vil være til stede under intervjuet.''
Magnus er imponerende, med velkjemmet svart hår og intense brune øyne som ser ut til å observere hver detalj. Uttrykket hans er alvorlig, men det er noe varmt i blikket hans, som om han kunne lese tankene mine.
Kael, sittende til høyre for Magnus, har en mer avslappet holdning. Håret hans er litt lengre, faller nonchalant over pannen. De brune øynene hans har en rampete glimt, som om han morer seg over situasjonen, men det er også en underliggende alvor som gjør at jeg ikke vil undervurdere ham.
Damien, til venstre, er den stille av de tre. Trekkene hans er slående, med en sterk kjeve og gjennomtrengende øyne. Han opprettholder en stiv, nesten kald holdning, men det er umulig å ikke legge merke til den naturlige sjarmen som utstråler fra ham.
Jeg føler meg liten foran dem, men jeg vet at jeg må beholde fatningen. Jeg prøver å kontrollere pusten mens jeg venter på at intervjuet skal begynne, i håp om at nervene ikke vil svikte meg.