♥ Kapittel 1 ♥
Yara Blake.
12:20. ''Yaras hus.'' Eldoria.
Fredag.
Jeg står foran speilet og ser på refleksjonen min. Bildet av brudekjolen min er fortsatt friskt i minnet, en grusom påminnelse om dagen da livet mitt endret seg for alltid. I et øyeblikk mister jeg meg selv i minnene om det ulykkelige bryllupet, og tror at alt ville bli bedre med tiden. Jeg trodde at jeg til slutt ville bli forelsket i Ronan og han i meg. Men det var ikke det som skjedde.
Siden dagen vi giftet oss, har han aldri rørt meg. Vi fullbyrdet ikke ekteskapet vårt på bryllupsreisen. Ordene hans ringer fortsatt i hodet mitt: "Du er ikke bra for meg." Siden da har livet mitt handlet om å oppfylle mine huslige plikter og være en god kone, slik han mener jeg skal være.
Han kaster stadig i ansiktet mitt at jeg bare har ham i livet mitt og at jeg må adlyde ham uten spørsmål. Da jeg prøvde å snakke med moren min i håp om å finne litt trøst, tok hun hans side. Hun sa at jeg alltid skulle bøye hodet for mannen min, det er det en kone skal gjøre.
Jeg er lei av det. Jeg giftet meg da jeg var atten, og nå, som tjue-to, har disse fire årene vært et levende helvete. Videre er jeg redd for å be om skilsmisse og at han skal skade meg. Jeg kjenner hans sanne personlighet godt, skjult bak en fasade av respekt og høflighet.
I dag våknet jeg tidlig for å lage frokost til Ronan, som jeg gjør hver dag. Men nå er jeg på badet og gjør meg ferdig til intervjuet. Tankene mine er fokusert på hva denne nye muligheten kan bety for meg. Intervjuet skal overraskende nok være hos Mr. Magnus' selskap, noe jeg fant ut fra avisen jeg klarte å lese.
Det var vanskelig, men jeg ringte nummeret på annonsen fra vår hjemmetelefon. Overraskende nok var kvinnen som svarte veldig vennlig og ga meg all informasjonen jeg trengte: adressen, tidspunktet for intervjuet, og sa til og med at jeg ikke trenger en CV, bare ID, fordi jeg skal intervjues av Mr. Magnus selv.
Jeg har hørt at Mrs. Darkmore har tre sønner: Magnus, Kael og Damien. Jeg kjenner bare navnene deres fordi jeg diskret så dem opp, men jeg fant ingen bilder eller informasjon i avisene. Min mann lar meg ikke ha en mobiltelefon, og all kontakt med omverdenen er kontrollert av ham.
Overraskende nok ga han meg tillatelse til å prøve dette intervjuet. Jeg tror statusen til Darkmore-familien påvirket avgjørelsen hans. Hvis det hadde vært et mer beskjedent sted, ville han aldri ha tillatt det. Han tror at ved å jobbe for en rik og mektig familie, vil min lojalitet til ham bare øke.
Her står jeg, foran speilet, og justerer de siste detaljene av utseendet mitt. Jeg tar en siste titt på refleksjonen min, sørger for at jeg ikke har noen synlige mørke ringer under øynene og at antrekket mitt er passende. I dag er jeg kledd i et enkelt, men anstendig antrekk: en hvit bomullsbluse og et svart skjørt som rekker til knærne. Blusen er enkel, med en diskret V-utringning og korte ermer, mens skjørtet har et lett, flytende stoff som faller glatt. Til tross for sin enkelhet, er antrekket godt satt sammen og får meg til å føle meg litt mer selvsikker.
Jeg legger på litt sminke for å skjule blekheten min og sørger for at jeg ser presentabel ut. Innsatsen er minimal, men det er det beste jeg kan gjøre med det jeg har. Jeg ser meg i speilet igjen og føler en blanding av nervøsitet og håp.
Jeg forlater badet, tar vesken med dokumentene mine, og begynner å gå ned trappene. Heldigvis har Ronan lagt igjen penger til drosjen, som bare dekker tur-retur. Hvis jeg blir sulten i løpet av dagen, vil jeg ikke kunne spise noe fordi pengene akkurat rekker til transporten.
Jeg når siste trinn og trekker pusten dypt før jeg forlater huset. I dag har jeg en sjanse til å endre livet mitt, og jeg kan ikke la denne muligheten glippe. Jeg putter pengene i lommen og går ut, fast bestemt på å gjøre mitt beste på intervjuet.
Heldigvis ser jeg en drosje nærme seg. Jeg vinker den inn, og den stopper raskt. Jeg setter meg inn i bilen og gir sjåføren adressen til Darkmores' selskap. Mens drosjen kjører gjennom gatene, banker hjertet mitt raskt.
Jeg er så ivrig etter å møte nye mennesker og samhandle med noen utenfor min begrensede krets. De eneste menneskene jeg snakker med er foreldrene mine og mannen min. Ronan begrenser bevegelsene mine mye; han går til og med på shopping med meg. Hvorfor har han denne besettelsen med å låse meg inne? Jeg kan ikke ha venner, og jeg kan ikke snakke med noen bortsett fra ham og familien min.
Jeg er sikker på at Ronan er utro mot meg. Det blir mer og mer åpenbart. Han kommer hjem fra jobb og lukter annerledes, og jeg har allerede funnet leppestiftmerker på klærne hans. En gang, da jeg konfronterte ham med det, førte det bare til mer smerte. Jeg spurte ham om bevisene jeg hadde funnet, men i stedet for et svar fikk jeg et slag i ansiktet som ble lilla i nesten en uke. Siden huden min er lys, blir alle merker synlige og varer en stund.
Disse tegnene på svik, sammen med volden og kontrollen, gjør livet mitt enda mer undertrykkende. Jeg føler meg fanget og uten alternativer. Men dette intervjuet kan være sjansen min til å endre alt det. Jeg kan komme meg ut mer, samhandle med nye mennesker, og kanskje de kan hjelpe meg med å rømme fra dette ekteskapet. Hvis jeg får jobben, kan livet mitt begynne å forandre seg, og muligheten til å finne en vei ut kan endelig materialisere seg.
"Vi er fremme," sier sjåføren til meg.
Jeg våkner opp fra transe og ser ut av vinduet. Byen virker så langt borte, og den enorme bygningen foran meg skiller seg ut blant de andre.
"Takk," takker jeg ham, tar ut lommeboken for å få pengene, og betaler for turen.
Han gir meg vekslepengene, og jeg går ut av bilen, kjenner den kalde, friske luften mot ansiktet mitt. Jeg plukker opp vesken min og ser på den enorme bygningen foran meg. Bygningen er imponerende, med mørke vinduer som reflekterer sollyset og en elegant inngang som virker nesten utilgjengelig.
Jeg lukker øynene et øyeblikk og teller mentalt til ti, prøver å roe ned virvelvinden av følelser inni meg. Når jeg åpner øynene igjen, trekker jeg pusten dypt og hvisker til meg selv:
"Jeg er klar."