♥ Prolog ♥
Hei, kjære lesere! Jeg vil beklage hvis det er noen feil i boken. Jeg er fra Brasil, og jeg lærer fortsatt å snakke engelsk og gjør mitt beste.
Jeg håper dere liker historien!
Yara Voss.
Jeg sto foran speilet og justerte foldene i brudekjolen min. Det myke stoffet mot huden min var en urovekkende kontrast til kulden jeg følte inni meg. Kjolen, som skulle symbolisere lykke og løfter, føltes mer som en rustning—et uunngåelig fengsel.
Helt siden jeg var liten, hadde foreldrene mine bestemt min skjebne. Brudgommen, sønnen til deres venner, ble valgt før jeg i det hele tatt forsto betydningen av "ekteskap". Jeg fikk aldri sjansen til å bestemme eller drømme om ekte kjærlighet; alt ble bestemt for meg. Nå skulle jeg gjøre som jeg ble fortalt.
Min mor kom inn i rommet, ansiktet hennes opplyst av et påtvunget smil. Selv om hun var strålende, bar øynene hennes et skjult bekymring.
''Kjære, du ser vakker ut. Jeg er så stolt av deg,'' sa hun med en myk, oppmuntrende stemme. ''Alt kommer til å bli bra. Ikke bekymre deg nå. Det kan virke vanskelig i begynnelsen, men med tiden vil du lære å elske mannen din, akkurat som jeg lærte å elske faren din."
Jeg så på henne, prøvde å finne trøst i ordene hennes, men frykt og usikkerhet dominerte fortsatt hjertet mitt. Hun kom nærmere og glatt forsiktig en lokk av håret mitt.
''Alt kommer til å bli bra. Husk, det er bare en fase,'' fortsatte hun, og prøvde å formidle selvtillit.
Jeg tvang fram et smil, prøvde å overbevise meg selv om at, med tiden, ville alt bli bedre. Kanskje jeg ville komme til å føle noe for ham, kanskje jeg ville klare å finne en form for lykke på denne veien som hadde blitt kartlagt for meg.
Da moren min ga meg et siste godkjennende blikk og forlot rommet, fortsatte jeg å se på refleksjonen min. Kjolen var vakker, men den var bare en del av rollen jeg var i ferd med å spille. Jeg lukket øynene og lurte på om jeg noen gang virkelig ville føle den gleden og kjærligheten som var forventet av meg.
Jeg gikk sakte ned trappen, hvert skritt ekko i tankene mine. I inngangshallen møtte jeg faren min, som hadde på seg en mørk dress og hadde et stolt smil om munnen.
''Du ser fantastisk ut,'' sa han, stemmen full av følelser. Øynene hans skinte, og jeg følte en bølge av tristhet blandet med en følelse av prestasjon. ''Jeg er så glad for å se deg starte denne nye fasen.''
Jeg tvang frem et smil, forsøkte å skjule smerten jeg følte. Han tilbød meg armen sin, og sammen gikk vi til seremoniens sted, en sal pyntet med hvite blomster og myke lys. Hvert eneste detalj virket å være på plass, nøye forberedt for dette øyeblikket. Stolene var stilt opp i to rekker, og en hvit løper strakte seg frem til alteret.
Da jeg nådde alteret, fikk jeg øye på Ronan Blake. Han sto foran, kledd i en mørk dress som fremhevet hans høye, slanke figur. Ronan utstrålte en aura av selvtillit og autoritet, til tross for at han bare var tjue-to år gammel. Øynene hans, dyptliggende og intense, fulgte brudens inngang med et nøytralt, nesten fjernt uttrykk. Mangelen på følelser i ansiktet hans stod i skarp kontrast til blomstenes varme og seremonien høytidelighet.
Presten begynte seremonien med en alvorlig og ærbødig tone. Stemmen hans ekkoet gjennom salen, fylte atmosfæren med en tyngde av tradisjon og formalitet.
''Kjære brødre og søstre, vi er samlet her for å feire foreningen av Yara Voss og Ronan Blake. Måtte dette øyeblikket være velsignet, og måtte kjærlighet og troskap lede deres skritt fra nå av."
Han fortsatte med ekteskapsritualets ord, snakket om forpliktelse, lojalitet og ekteskapets hellige formål. Ritualet var en bastion av tradisjon, og hvert ord virket å resonere med en dyp og uopprettelig mening.
Ronan og jeg utvekslet løfter midt i seremonien, og da han snakket, la jeg merke til mangelen på følelser i ordene hans. Hans forpliktelse virket mer som en formalitet enn et uttrykk for dype følelser. Men samtidig så min far på meg med stolthet og håp, som om denne foreningen var realiseringen av en drøm for ham.
Etter løftene erklærte presten oss som ektefolk, og applausen som fulgte var en blanding av lettelse og behersket entusiasme. Ronan vendte seg mot meg med et svakt smil, fortsatt like fjern som før, men nå ledsaget av en ny tyngde av ansvar.
Seremonien var over, og salen ble forvandlet til et sted for feiring. Gjestene kom bort for å gratulere, men gleden virket overfladisk, som om alle bare spilte sin rolle.
Mens vi gikk gjennom salen, fortsatt holdende hender, begynte tyngden av det som nettopp hadde skjedd å synke inn i meg. Bryllupet var fullført, og jeg var nå Ronan Blakes kone, med alle implikasjoner og konsekvenser det medførte. Livet som ventet meg var ukjent, innhyllet i tradisjoner og forventninger som virket for tunge å bære.