Kapittel 5 En stor lykkelig
-Jacey-
Faren min startet et bål, og snart grillet vi pølser på pinner. Jeanie og faren min tok en av de provisoriske benkene laget av stubber og planker nær bålet, så Caleb og jeg ble tvunget til å sitte side om side på den andre.
Caleb grillet sin egen pølse, og det gjorde jeg også, men faren min hadde stukket to pølser på en pinne og hadde armene rundt Jeanie, som om han lærte henne å grille som om det var golf. Jeanie fniste hele tiden.
"Nyter du bursdagsturen så langt?" spurte Caleb lavmælt mens han sakte snudde pølsen sin over bålet. De hadde kommet kalde, nesten frosne, fra kjøleboksen i koketeltet, så det å vente på at de skulle frese og sprekke var litt av en jobb.
Jeg bet tennene sammen og svarte ham ikke. Jeg trengte ikke. Caleb visste at dette var min verste bursdag siden jeg hadde fylt femten og dumdristig innrømmet at jeg hadde et crush på ham.
Caleb dyttet forsiktig skulderen min med sin. "Jeg er lei meg for tidligere, Jocelyn."
"Hmph," svarte jeg uten å forplikte meg.
Han lente seg nærmere øret mitt. "Og jeg er lei meg for din femtende bursdag."
Jeg ble så overrasket at jeg mistet pinnen min, pølsen og alt, i bålet.
Faren min stønnet. "Jacey!"
"Å kjære. Jeg er sikker på at jeg kan lage en sandwich til deg," sa Jeanie muntert.
"Det er sløsing. Ser det ut som vi er i nærheten av en matbutikk?" klaget faren min.
Caleb reiste seg før jeg kunne stoppe ham. Uttrykket i ansiktet hans fortalte meg at han faktisk kunne gå bort og slå faren min.
I stedet slapp han med vilje pinnen sin midt i bålet.
"Hva vil du ha på sandwichen din, Jocelyn?" spurte Caleb meg, snudde ryggen til og gikk mot koketeltet.
Jeg stirret, målløs. Faren min var så rød at jeg lurte på om Jeanie kom til å prøve å smøre ham med solkrem.
Caleb så forventningsfullt tilbake på meg.
Jeg hadde et valg her. Jeg kunne trekke meg og si at jeg ikke var sulten og holde faren min fornøyd. Eller jeg kunne vise litt opprør og gå med Caleb.
Det sjokkerte meg da jeg reiste meg og gikk etter Caleb. Caleb smilte svakt til meg og la en arm rundt skuldrene mine. Det føltes både beskyttende og som en solidaritet.
"Hank, la dem bare få sandwicher. Vi pakket med masse mat. Du vet det." Jeanie beroliget faren min over knitringen fra bålet.
Jeg kunne høre faren min mumle ord som "utakknemlig" og "ulydig" og "dårlig innflytelse," og det fikk meg til å føle meg litt bedre med hele situasjonen. Jeg ville aldri innrømme det for Caleb, men jeg kunne innrømme det for meg selv: Jeg var litt sint på faren min.
Han hadde laget et stort oppstyr om denne glade familieferien for MIN bursdag, men så langt hadde han bare dullet med Jeanie. Han gjorde også Calebs campingtur til et levende helvete. Når det gjaldt meg...
"Sa du til faren din at du hadde håpet på den vanlige far/datter-turen i år til bursdagen din?" spurte Caleb meg mykt, som om han leste tankene mine. Han tok ut brød, majones, skinke, ost og et hode salat fra kjøleboksen.
"Vel... ja," innrømmet jeg.
"Han bestemte at dette var bedre?" sa Caleb. Han tørket av det sammenleggbare bordet vi hadde hentet fra farens lager i skogen og begynte å sette opp en slags sandwich-stasjon.
"Jeg... tror han ville vise Jeanie dette stedet," svarte jeg.
Caleb stoppet opp. "Et sted som bare du og han delte? Han så ikke, jeg vet ikke, at det kunne være et problem med det?"
Jeg tegnet en liten sirkel i jorden med tåen. Jeg kunne føle Calebs øyne på meg, og kinnene mine ble varme. "Han ville virkelig at du og Jeanie skulle feire med oss. Jeg vet ikke. Det er ikke så stor sak."
"Tullprat." Caleb satte sammen en sandwich mens han ristet på hodet og la den på en tallerken. Han rakte den til meg.
"Jeg spiser ikke—" Jeg stoppet, og innså at han hadde laget sandwichen min akkurat slik jeg liker den.
"Du spiser ikke ost," fullførte Caleb for meg.
Jeg nikket. "Du husket."
"Vanskelig å glemme. Ikke bekymre deg, mer til meg," gliste Caleb, og la to skiver ost på sin egen sandwich.
Jeg klarte ikke å la være. Jeg fniste.
Caleb smilte ned til meg med genuin varme. Så endret noe seg i øynene hans, noe som fikk meg til å føle meg elektrifisert både innvendig og utvendig.
"Vi burde sette oss ned, Jocelyn," mumlet Caleb. Øynene hans var igjen på leppene mine.
Jeg slikket dem.
Caleb lente seg fremover.
Akkurat da jeg trodde han kanskje ville kysse meg, lente Caleb seg forbi meg og grep kniven ut av majonesglasset. Han slikket den hvite dressingen av den sakte, med øynene låst på mine.
"Vi leker en farlig lek," rumlet Caleb.
"Hva... hva slags lek?" hvisket jeg. Jeg kunne lukte bål på ham, og den tunge, mørke duften som var unikt Caleb.
Calebs smil var langsomt og fikk hjertet mitt til å dunke og trusen min til å bli våt.
"Du vet hvilken lek." Han tok sandwichen sin på en papptallerken tilbake til bålet.
Jeg måtte støtte meg mot bordet et øyeblikk før jeg gikk tilbake for å sette meg ved siden av ham på benken.
"Alt jeg kan si er at fisket bedre være bra i morgen," mumlet faren min, og så på oss og sandwichene våre. "For det er det vi skal spise."
"Jeg er sikker på at fisket blir flott, Hank," sa Jeanie, og lente seg mot armen hans. De koste seg med pølsene sine.
"Sandwichene er ikke så verst heller." Caleb ertet faren min.
"Vi skal ikke ha sandwiches i morgen," freste faren min.
Caleb åpnet munnen for å si noe frekt, det var jeg sikker på, men jeg dunket kneet mitt mot hans.
"Vi får se," sa stebroren min.
Da vi var ferdige med å spise sandwichene våre, kastet vi tallerkenene i bålet. Faren min reiste seg og tok Jeanie i hånden, trakk henne mot teltet deres.
"Jeg trodde vi skulle fiske?" sa jeg.
Jeanie rødmet og så opp på faren min.
Faren min smilte ned til henne og trakk så på skuldrene mot meg. "Du og Caleb kan gjerne dra ut i kanoen. Det burde være fint fiske i solnedgangen."
"Å, ok," svarte jeg, litt skuffet. "Jeg antar vi får dra ut tidlig i morgen tidlig da."
"Ja, du fikk riktig på den tidlige delen," sa faren min. "Men du skal fiske med Caleb."
"I morgen?" spurte jeg overrasket.
"Hele uken," svarte faren min. "Noen må vise ham hvordan ting fungerer."
"Selv på bursdagen min?" spurte jeg.
Faren min sukket. "Jacey, jeg skulle ønske du og broren din bare kunne komme overens—"
"For pokker, hun er ikke søsteren min," avbrøt Caleb, "og hvis du vil ha tid til å ligge med moren min, burde du bare si det. Jeg tar Jocelyn ut i båten. Dere to kan ha det gøy i kveld. Men trekk hodet ditt ut av ræva di, din drittsekk. Jocelyn ville komme hit med deg, for å tilbringe tid med DEG på bursdagen sin. Og du kan ikke engang gidde å ta henne ut en gang?"
Jeg stirret på Caleb. Det gjorde faren min også.
Jeanie brast i gråt. "Å Jacey, jeg er så lei meg. Jeg har ødelagt bursdagen din, har jeg ikke?"
Faren min fikk et uttrykk som var rett og slett truende. "Hvordan våger du å snakke til meg på den måten? Til moren din?!"
"Å kom igjen, du har kjørt med det tullet hele veien hit, og jeg er lei av det. Du irriterer meg med vilje for din egen syke fornøyelse fordi du tror jeg ikke kommer til å si fra. Du har behandlet Jocelyn som dritt. Får det deg til å føle deg som en stor mann foran moren min, Hank?" ropte Caleb.
Jeg trodde de faktisk kunne komme til å slåss. Jeanie hulket, trakk i farens arm for å stoppe ham fra å marsjere bort til Caleb. Jeg la hendene på Calebs bryst og dyttet ham bakover med all styrken jeg hadde da han tok et skritt mot faren min.
"La oss gå og fiske," tryglet jeg Caleb. "Vær så snill, Caleb. La oss bare gå og fiske."
"Du får bruke Jaceys fiskeutstyr fordi du ikke får bruke en eneste ting jeg har kjøpt til deg!" ropte faren min etter oss mens jeg sakte klarte å få Caleb til å gå bakover.
"Det går bra," mumlet jeg. "Jeg har to stenger og masse utstyr. La oss bare dra."
Caleb krøllet leppen mot faren min, men han lot meg ta ham i håndleddet ned til kanoen. Tro mot sitt ord, dro Caleb ut sin egen fiskekasse fra kanoen og slapp den på bredden med et dunk. Stengene hans fulgte etter.
Jeg skar en grimase. "Vær snill med utstyret."
Caleb fnøs, men var snillere mot båtputen og redningsvesten sin.
"Vi kan ikke dra uten redningsvesten din," sa jeg strengt.
"Hvorfor ikke? Faren din kjøpte den til meg. Og han sa at jeg ikke skulle bruke noe av utstyret hans," svarte Caleb.
Jeg krysset armene over brystet. "Min far mente ikke at du ikke skulle bruke redningsvesten. Redningsvester er obligatoriske. Jeg drar ingen steder med deg med mindre du tar den på."
"Hvorfor, har noen dødd?" spurte Caleb.
"To menn. I fjor. Og det er bare de jeg vet om. Rett her, på denne innsjøen, svømmende fra denne leirplassen..." Jeg pekte tilbake der vi kom fra. "... til den strandlinjen." Jeg indikerte strandlinjen rett overfor oss.
Caleb blunket, og festet deretter villig redningsvesten sin. "Pokker. Faren din tuller ikke med sikkerhet."
"Vi tuller aldri med sikkerhet," bekreftet jeg. Jeg gikk til tauet og løsnet oss, dyttet metallkanoen ut i vannet så snart Caleb var plassert bak.
Caleb startet motoren på første forsøk denne gangen og navigerte oss akkurat langt nok unna leiren til at vi ikke kunne sees. Så snudde han seg til meg. "Hva med at du kjører? Jeg vedder på at du kjenner alle de gode fiskeplassene."
"Det gjør jeg. De fleste av dem, uansett. Jeg mener, det er MANGE som pappa kjenner til som vi bare drar til en gang i blant, som jeg ikke kunne fortelle deg hvor de er, men de viktigste fiskeplassene, ja, jeg vet hvor de er," sa jeg.
"Fiske... plasser?" gjentok Caleb, med et smil om munnen.
Å Gud. Jeg visste at jeg måtte være rød som en hummer. "Vel, det er det pappa kaller dem. Ser du, gjedder henger ofte i hull eller skråninger på rundt seks til åtte meters dyp... så når du finner akkurat det rette stedet hvor du kan dra fisk nesten hele tiden, kalles det en fiskeplass."
"Det skal jeg huske," lo Caleb. "Uansett, la oss bytte plass."
"Greit, men vi må være forsiktige," sa jeg. "Kanoen er mye mer ustabil enn båten."
"Notert," svarte Caleb mens han lente seg over og gjorde en slags krypegang med hendene på sidene av metallkanoen, kom mot meg.
Han satte seg rett foran meg i bunnen av kanoen slik at jeg kunne flytte meg ut av setet og manøvrere rundt ham. Jeg satte meg på huk og var akkurat i ferd med å reise meg da vi traff en stein.
Caleb veltet bakover, og jeg landet rett oppå ham, hofte mot hofte, redningsvest mot redningsvest. Hvis det ikke hadde vært for de redningsvestene, hadde vi sannsynligvis også dunket nesene sammen. Som det var, var ansiktene våre bare noen centimeter fra hverandre.
Jeg slikket nervøst leppene mine, igjen.
"Virkelig skulle ønske du ikke hadde gjort det," hvisket Caleb mens han fanget leppene mine med sine.