Kapittel 4 Rund og rund
-Caleb-
"Faen!" sa jeg da jeg prøvde å rette opp kursen vår. Men kanoen bare slang seg frem og tilbake mot vannet, ute av min kontroll.
Jeg kunne høre Hank rope i det fjerne, men jeg kunne ikke høre hva han sa over bråket fra vannet og motorens spruting.
Vi var på vei sidelengs, uansett hva jeg gjorde, rett mot en stein.
Da knelte Jocelyn foran i kanoen og dyttet fra steinen med åren sin, hardt.
Hun rettet opp kanoen akkurat nok til at jeg kunne få kontrollen tilbake. Jeg styrte resten av veien gjennom strykene med Jocelyn på vakt foran for flere steiner.
Pulsen min roet seg sakte tilbake til normalt. Da vi kom opp ved siden av Hank og mamma, var jeg klar til å drepe mannen.
"Jeg sa at du skulle trekke deg tilbake og prøve igjen," sa Hank, oppgitt. "Herregud, kunne du ikke høre meg? Du kunne ha veltet kanoen!"
En mørk strøm av ord, de fleste fargerike, boblet opp inni meg for å skjelle ut drittsekken en gang for alle, men jeg kjente Jocelyns negler grave seg inn i kneet mitt igjen.
"Vi kom oss igjennom, pappa," påpekte hun. "Se? Alle er i ett stykke."
Hank så ut som om han var klar til å gi meg en skikkelig overhaling, men mamma grep armen hans. Mellom de to kvinnene som holdt oss tilbake, endte vi opp med å stirre sint på hverandre i stedet for å spy ut den gallen som kokte mellom oss.
"Prøv å følge instruksjonene neste gang," var Hanks siste ord om saken før han vendte tilbake til motoren sin og begynte å navigere båten sin videre.
Jeg knurret i halsen, men Jocelyns negler gravde seg hardere inn, og jeg tvang meg selv til å telle baklengs fra ti. Eller rettere sagt, atten. For dette var Jocelyns attenårsdag feiring, og jeg skulle ikke være den som ødela den ved å havne i en slåsskamp med Hank.
"Du burde ha gjort dette," mumlet jeg til Jocelyn mens jeg snudde kanoen i retningen Hank hadde gått.
Jocelyn dukket hodet. "Beklager. Pappa ville ikke at jeg skulle, men jeg antar at jeg rotet det til..."
Jeg ville løfte haken hennes, berøre den glatte huden med beroligelse, men i stedet bare stirret jeg på henne. "Det var ikke en kritikk, Jocelyn. Det var sannheten. Faren din tok feil."
"Det er en kritikk av ham," sa Jocelyn og gned tommelen over neglene sine, en nervøs vane hun hadde hatt siden jeg møtte henne.
"Han fortjener kritikk," forsikret jeg henne, men det virket bare som om det gjorde henne mer urolig. Jeg sukket og klappet henne på kneet. "Glem det. Jeg lar det ligge, for nå."
Jocelyn nikket og krabbet tilbake til fronten av kanoen.
Jeg lukket øynene et øyeblikk, prøvde å ikke stirre på stesøsterens perfekte rumpe mens hun beveget seg. Når hun var på plass, åpnet jeg motoren på full gass og prøvde å ta igjen Hank, men han var milevis foran oss igjen.
Stillheten som oppstod mellom oss, tok meg tilbake til øyeblikket vårt i skogen. Jeg hadde tenkt på det, og irritert meg over det, helt siden hun snudde ryggen til og flyktet fra meg. Jeg hadde vært tusen ganger dum, misforstått hele situasjonen. Uten faren ved denne båtturen til å distrahere oss, kom ting til å bli pinlige.
Likevel kunne jeg ikke glemme hvordan de hete øynene hennes gled oppover kroppen min. Følelsen av det myke, tykke håret hennes mellom fingrene mine.
Jeg lurte fortsatt på hvordan det ville være å kysse de fyldige, perfekte, rosa leppene.
Jeansene mine begynte å bli veldig ukomfortable, og jeg skar en grimase. Hvis det ikke hadde vært for redningsvesten hun hadde på seg, hadde jeg sannsynligvis åpent beundret brystene hennes også. De var store, og sprettende, og enhver manns våte drøm.
Hank tok en skarp venstresving, og jeg ristet på hodet. Jeg måtte virkelig slutte å fantasere om Jocelyn. Selv borte på universitetet, våknet jeg med pikken i hånden, og forestilte meg henne under meg. Faen, jeg visste at hun ville smake så godt.
"Her er vi, hjemme kjære hjemme!" ropte Hank da han skrudde av motoren, vippet den opp, og gled grasiøst opp til en smal, sandstrand på den ene siden av en halvøy.
Jeg styrte kanoen mot stranden og gjorde det samme, ba om at jeg denne gangen ikke gjorde meg til en idiot. Vi traff sanden jevnt, og Jocelyn hoppet rett ut og dro kanoen lenger opp, deretter sikret den til en lavthengende gren med fortøyningstauet.
Mamma fniste mens Hank manøvrerte rundt henne igjen for å få båten trukket halvveis opp på land, og bandt sin også. Så holdt han galant ut hånden og hjalp mamma ut av båten.
Hvis Jocelyn skulle være partneren min for denne turen, vel, så var jeg glad. Hun visste hva som gjaldt. Mamma virket fornøyd med å være helt ubrukelig.
Jeg frøs og så på Jocelyn, som grep utstyr og marsjerte opp en liten skråning for å losse det et sted jeg ikke kunne se gjennom trærne. Skulle vi være partnere på denne turen? Kom jeg til å sitte fast i en båt med henne i ti dager?!
Ballene mine kom ikke til å bli blå. De kom til å bli svarte og falle av.
"Caleb, hjelp søsteren din," lo Hank mens han kysset mamma på strandkanten.
En ekkel bemerkning om at han ikke gjorde en dritt var nær ved å boble ut av munnen min, men så grep Jocelyn to soveposer, og jeg fikk se rumpa hennes vrikke mens hun smidig unngikk en trerot for å gå opp stien igjen. Det var nok av en distraksjon til å roe meg ned.
Jeg hoppet ut av kanoen og begynte å gripe feltsenger og telt, det løst bundne utstyret på toppen av de tyngre tingene våre. Når vi hadde ryddet det, rakte Jocelyn ut etter det ene håndtaket på en kjøleboks, og jeg tok tak i det andre.
"Jacey, hvorfor hjelper du ikke stemoren din her med putene og sitteputene? Caleb og jeg kan ta kjøleboksene," sa Hank.
Jocelyn krummet seg litt, men nikket og gikk for å hjelpe mamma. Jeg knyttet begge nevene rundt håndtaket på kjøleboksen for å hindre meg selv fra å slå til Hank. Det var tydelig at far og datter hadde utviklet en rutine som han brøt av en eller annen grunn. Kanskje for å vise mamma hvor god far han var.
Uansett behandlet han Jocelyn som en baby, og det irriterte meg.
"Løft med knærne," stønnet Hank mens han løftet sin ende av kjøleboksen.
Jeg løftet min, og vi bar kjøleboksen oppover skråningen og inn i skogen.
Leirplassen vår viste seg å være et ekte fiskeparadis. Det var et fint, stort, flatt område med et slags improvisert piknikbord laget av stubber, grener og planker på den ene siden. Andre, mindre flate områder prikket en sti som forsvant lenger oppover bakken.
"Vi har til og med en gryte her," sa Hank stolt. Da vi satte ned kjøleboksen, rynket han imidlertid pannen mot en ramme på den ene siden av piknikbordet. "Forbannede elgjegere har rotet til leirplassen min igjen..."
"Elgjegere?" gjentok jeg.
"Ja. De jakter om vinteren og ødelegger alt arbeidet jeg har gjort for å vedlikeholde leirplassen om sommeren, så de kan bygge slik dritt for å henge opp elgkroppene. Jeg skal fikse det om et øyeblikk. La oss pakke ut først." Hank satte ned sin side av kjøleboksen og begynte å traske ned bakken igjen. "Kommer du? Tre kjølebokser til å ta med!"
Jeg skulte og fulgte etter ham tilbake til båtene.
Jocelyn hadde, som det viste seg, tatt av seg redningsvesten. Jeg visste ikke om jeg skulle takke eller forbanne Gud for at hun hadde svettet under den, og klistret den lyseblå skjorten til brystet hennes.
"Pass på tauet!" bjeffet Hank, men det var for sent. Jeg snublet over fortøyningen og holdt på å lande flatt på ansiktet.
Hank sukket og klappet meg på skulderen da jeg kom meg oppreist. "Sønn, jeg vet utsikten er spektakulær, men du må følge med og være forsiktig her. Det er minst tre timer til nærmeste sykehus."
Utsikten? Han mente ikke—
Nei. Hank pekte på et ørnerede rett forbi Jocelyns skulder. Det satt en hvithodeørn i det og en annen på en gren lenger opp i treet.
"Wow," hvisket jeg.
"Majestetiske skapninger," samtykket Hank. "Men de vil være der hele uken. Vi vil få satt opp leiren så vi kan få i oss litt mat og deretter gå på fisketur."
Jeg nikket og fortsatte å hjelpe Hank med de siste tre kjøleboksene.
Ikke lenge etter hadde Hank og jeg satt opp en stor presenning over leirplassen, holdt oppe av strategisk plasserte døde trær som Hank hadde slått ned i bakken på et tidspunkt som ruvende gjerdestolper. Det var også en A-formet presenning over utstyret vårt.
Mens Hank oppmuntret "kvinnfolka" til å begynne å sette opp teltene sine, satte Hank og jeg opp koketeltet. Jeg kunne høre mamma fnise i bakgrunnen, noe som fortalte meg at hun var helt ubrukelig når det gjaldt å få opp teltet hun skulle dele med Hank. Når Hank og jeg var ferdige med koketeltet, så jeg at det var akkurat som jeg trodde.
Mamma satt mellom bøyelige teltstenger og prøvde å bøye dem på plass, men hun hadde satt dem feil i første omgang, så ingenting skjedde. Hank bare smilte overbærende og gikk for å hjelpe henne.
Jeg gikk for å finne mitt eget telt og sette det opp noen meter unna deres, bare for å se at Jaceys allerede sto oppreist overfor mitt, og hun knelte på bakken og satte sammen mitt nå.
"Takk, Jocelyn," sa jeg stille og kom opp bak henne.
Hun skvatt og rødmet. "Vel, du vet, du holdt på med alt det andre med pappa."
Jeg kikket gjennom nettet på Jocelyns telt. "Du har til og med fått opp feltsengen din og soveposen klar."
Jocelyn nikket. "Jeg har til og med pakket litt ut. Men ikke pakk ut for mye. Jeg mener, vi la presenninger inne i teltene, men gulvet kan fortsatt bli litt vått fra grunnvannet."
"Godt å vite," sa jeg. Jeg gned hånden over nakken. "Hør, Jocelyn, om det som skjedde nede ved brygga..."
"Hva skjedde nede ved brygga?" spurte mamma hjelpsomt og stakk hodet over buskene mellom mitt telt og hennes.
Faen.
"Vi hadde en krangel," svarte Jocelyn raskt. "Da jeg gikk for å gi ham baggen hans."
Mamma rynket pannen. "Caleb. Jacey gjorde noe hyggelig for deg, og du begynte å krangle?"
"Prøver du å ødelegge denne turen?" la Hank til, hodet hans også kom til syne.
Jeg bet sammen tennene. Jeg var ganske sikker på at tannlegen min ville trenge et mikroskop for å finne noe emalje når vi kom hjem. "Nei. Jeg visste ikke at baggene var byttet om, så jeg ropte på henne for—"
"—nesten å ta ham naken," avsluttet Jocelyn raskt. "Heldigvis hadde han ikke begynt å skifte ennå."
"Å. Vel, du burde fortsatt ikke ha ropt," irettesatte mamma meg.
Jeg så på Jocelyn. "Du har rett. Jeg burde ikke ha ropt."
Jocelyn dukket hodet og kremtet. "Uansett, trenger du fortsatt hjelp med teltet ditt?"
Åh, jeg trengte hjelp med et telt, men ikke det vi holdt på å sette opp. "Nei, jeg klarer meg. Takk, Jocelyn."
"Vær så god." Jocelyn krøp inn i teltet sitt og lukket den andre flappen, denne ugjennomsiktig så jeg ikke kunne se inn.
"Jeg skulle ønske dere to bare kunne komme overens," sukket mamma.
"Det må dere," sa Hank. "Dere deler en båt i ti dager."
Jeg visste det. Den jævelen.