Kapittel 3 Tumling
-Jacey-
Jeg prøvde å ikke le av Caleb da han gikk ut i vannet til lårene. Jeg prøvde virkelig.
Men da han også klarte å snuble over en stor stein og lande rett på rumpa, klarte jeg ikke å holde tilbake en hjertelig latter. Det var ikke særlig ladylikt. Men det var ærlig.
Heldigvis lo Jeanie og faren min også.
"Det blir en kald tur til leiren for deg," lo faren min, mens han rakte ut en hånd til Caleb for å hjelpe ham opp igjen.
"Jeg går og skifter," mumlet Caleb og gravde tennisskoene sine ned i den løse sanden under seg, mens han kom ut av vannet med en sugende lyd ved føttene.
"Ikke glem støvlene dine denne gangen!" ropte faren min.
Det var september i Ontario, og vi var flere timer nord for Thunder Bay. I dag var det rundt tjue grader, men det ville ikke bety noe når vi var ute på åpent vann. Caleb ville fryse i vindpiskede, våte klær.
Caleb hadde noen utvalgte ord for faren min som han sa under pusten mens han gikk forbi meg, men jeg hadde ingen planer om å fortelle det til far. Han var så sint, faktisk, at han tok farens sekk i stedet for sin egen da han marsjerte inn i skogen.
Jeg kunne knapt klandre ham. De var begge blå.
Jeanie la ikke merke til det, men faren min hadde et visst uttrykk i ansiktet og humret for seg selv.
Jeg sukket, og mens Jeanie og faren min begynte å laste opp båten og kanoen med utstyret vårt, tok jeg Calebs sekk og gikk for å finne ham.
"Caleb!" ropte jeg, mens jeg gikk forsiktig over tynne, falne bjørketrær og gjennom knelange grønne ugress. "Caleb, du tok feil—"
Hva enn jeg hadde tenkt å si satte seg fast i halsen. Caleb Killeen, den uvelkomne rogue i alle våte drømmer jeg noen gang hadde hatt, sto naken mellom to tynne furutrær.
Jeg så ham i profil, noe som betydde at jeg fikk et blikk på ikke bare en hard, tonet rumpe, men også tonede magemuskler, en sterk rygg, brede skuldre og muskuløse armer og ben. Jeg kunne til og med se hans... vel... DEN. Han virket ganske velutstyrt på det området, men så hadde jeg aldri sett en på nært hold og personlig. Alt jeg hadde å gå på var et hemmelig vågestykke mine venner og jeg tok til Sex World en gang.
Det tok meg gode to minutter å innse at Caleb hadde sett meg. Han krysset armene over brystet og snudde seg mot meg, fortsatt i bare bursdagsdressen.
"Trenger du noe, Jocelyn?" spurte Caleb meg.
Å, det gjorde jeg. Varme samlet seg mellom beina mine mens jeg prøvde veldig, veldig hardt å løfte blikket et sted over midjen hans. "Jeg..."
"Du vet, foreldrene våre er ikke mer enn ti meter unna. Vil du virkelig gjøre dette her og nå?" fortsatte Caleb, med en sensuell stemme jeg aldri hadde hørt før.
"Gjøre... hva?" spurte jeg, og klarte endelig å løfte blikket fra brystkassen hans og møte blikket hans.
Caleb ga meg et sakte smil. "La oss ikke leke spill, Jocelyn. Du kom hit ute og håpet på noe. Fikk du nok, eller håpet du på... mer?"
Jeg visste ikke at kjeven min hang åpen før jeg måtte bruke den til å forme flere ord. "Fars... sekk... ikke... din..." stotret jeg.
Tilsynelatende hadde ikke Caleb forventet det. "Unnskyld?"
Jeg slengte Calebs sekk av skulderen min og holdt den på strak arm, selv om armen min ristet. Jeg fortalte meg selv at det var fordi sekken var tung.
"Du... du har... fars... sekk," prøvde jeg igjen, mens jeg klemte øynene sammen.
Caleb var stille et øyeblikk. Så hørtes det en romstering. "Faen!"
Jeg rørte meg ikke. Jeg torde ikke åpne øynene. Det spilte ingen rolle, uansett. Calebs nakne kropp ville for alltid være brent fast på baksiden av øyelokkene mine.
Etter mer rot og noen bannord, begynte en våt splat-splat lyd å nærme seg meg.
Varme strålte fra Calebs kropp, og pusten hans fikk de løse hårlokkene som hadde sluppet ut av fletten min til å bevege seg. Den sterke hånden hans dekket min og vridde sekken hans løs fra fingrene mine.
"Du kan åpne øynene, Jocelyn. Jeg er ikke naken," sa Caleb stille.
Jeg kikket med det ene øyet, så det andre. "B-Beklager. Jeg prøvde virkelig bare å hjelpe."
"Jeg vet," svarte Caleb. "Og jeg beklager. Jeg trodde du var her for... noe annet."
Da de blå øynene hans boret seg inn i mine grønne, kjente jeg magen slå en salto. "Som hva da?" hvisket jeg.
Calebs øyne falt til leppene mine, og hånden hans rakte ut for å leke med enden av fletten min. "Gå tilbake til landingsplassen."
Stemmen hans var hes. Jeg ville kalt den torturert, om jeg måtte gjette, men ingen mann hadde noen gang snakket til meg med den tonen før. "Men—"
"Gå tilbake til landingsplassen, Jocelyn!" bjeffet Caleb, og slapp fletten min som om den hadde brent ham.
Jeg snublet over mine egne støvler, rygget vekk fra ham. "Beklager!" sa jeg. "Beklager, beklager!"
Selv da jeg gjorde min hastige retrett, snudde jeg meg og så Caleb gå tilbake til farens sekk med sin egen slengt over skulderen. Han hadde på seg de våte bokserne fra fallet i innsjøen, og den grå bomullen etterlot ingenting til fantasien.
Da jeg kom tilbake til landingsplassen, var jeg forvirret og oppskaket. Hva i all verden hadde Caleb prøvd å gjøre? Hvorfor trodde han at jeg var der i utgangspunktet? Hva i all verden foregikk?
"Allerede solbrent?" klukket Jeanie da hun så meg komme ut av buskene. Hun rakte inn i en veske hun hadde hatt med seg i bilen og tok ut litt solkrem. "Man kan aldri være for forsiktig." Jeanie åpnet toppen og begynte å duppe litt på ansiktet mitt.
"Det går fint. Jeg ville bare gi Caleb sekken hans så han kunne skifte," sa jeg i en fart. Men jeg lot henne dulle litt med meg, siden det gjorde henne glad.
"Du tok med sekken hans?" spurte faren min, som om jeg hadde avlyst julen.
Jeg rynket pannen mot ham over Jeanies skulder. "Selvfølgelig gjorde jeg det! Ville du at han skulle gå tilbake hit naken?"
"Han ville ikke gått tilbake hit naken. Bare litt mindre GQ," snøftet faren min.
Jeanie var ferdig med å gni solkremen inn i huden min. "Hank Collins, sendte du sønnen min ut i skogen med klærne dine? Han vil ikke kunne passe dem!" Hun klappet meg på armen. "Du er så snill, Jacey, som tar vare på broren din på den måten."
"Tar vare på broren din på hvilken måte?" spurte Caleb, mens han ruslet tilbake mot oss som om jeg ikke nettopp hadde sett ham naken og han ikke hadde... ikke hadde...
Ikke hadde hva da? Kastet seg over meg? Jeg tvilte på det.
"Vel, det ser ut til at Hank her håpet du skulle komme tilbake hit i noen fillete kamuflasjebukser og en 'Gone Fishin'' T-skjorte," forklarte Jeanie, mens øynene hennes fortsatt irettesatte mannen sin. "Glemmer selvfølgelig at buksene hans vil falle av deg, og T-skjorten hans vil være som plastfolie."
"Ja," samtykket Caleb. "Hvis det ikke var for Jocelyn, kunne jeg ha endt opp med å blotte meg for uskyldige unge øyne."
Jeg tok flere dype åndedrag for å stoppe meg selv fra å bli enda rødere. Jeg var ganske sikker på at Jeanie hadde eucalyptus i den vesken også.
"Jeg antar det," mumlet faren min. "Men det ville ha vært jævlig morsomt."
"Jeg tror du og jeg har forskjellige definisjoner—" begynte Caleb.
"Hvorfor fullfører vi ikke pakkingen av båtene, ja?" avbrøt Jeanie raskt før de to mennene kunne begynne å krangle.
Av en eller annen grunn så det alltid ut til at faren min irriterte Caleb. Jeg hjalp Jeanie med å holde freden ved å løpe bort for å hente de innpakkede parafinlampene og skynde meg til båtene. Jeanie tok med seg sin nødsekk med alle remediene i og en eske med tau.
Caleb og faren min stirret på hverandre et øyeblikk før de gikk for å laste kjølebokser og bensinkanner, før vi begynte å stable telt, sekker og annet utstyr over dem. Faren min gjorde motorene klare på båten og kanoen, mens Caleb gikk for å parkere Suburbanen på en lysning like ved tømmerveien.
"Gutten trenger å få seg litt humor," klaget faren min til Jeanie.
"Han er bare under mye press, kjære," svarte Jeanie. "Jeg er sikker på at han kommer til å mykne opp. Dette blir en fantastisk ferie."
Når båtene var pakket, hoppet jeg inn i baksetet på kanoen, og antok at jeg skulle kjøre motoren.
"Nei, Jacey, jeg trenger deg foran for å dirigere Caleb," sa faren min. "La mennene ta båtene gjennom."
"Men... Pappa, det er stryk. Har Caleb noen gang kjørt en motor før?" spurte jeg.
Faren min rynket pannen mot meg. "Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har latt deg kjøre gjennom strykene. Caleb er en voksen mann. Han finner ut av det."
Jeg så hjelpeløst på Jeanie, men hun bare trakk på skuldrene. Det virket som om jeg var i mindretall.
Eller kanskje ikke. "Jeg ser ingen grunn til at Jocelyn ikke kan kjøre motoren," sa Caleb.
"Skal du fortelle meg nå at du aldri har kjørt en motor før?" hånte faren min.
Calebs nesebor blusset opp. "Det har jeg. På en speedbåt."
"Dette blir enkelt i forhold. Kom igjen, hopp på. Jacey vil dytte deg ut," beordret faren min.
"Det går bra," sa jeg raskt til Caleb. "Bare gjør som han sier." Jeg ville ikke at det skulle bli en krangel. Ikke akkurat i begynnelsen av turen vår.
"Det er virkelig ikke greit." Caleb tok et skritt mot farens båt.
Jeg la en hånd på den muskuløse armen hans. "Vær så snill."
Caleb så ned på meg lenge. Så snudde han seg og krøp inn i kanoen, og gjorde veien tilbake til motoren som var festet til den flate enden.
Jeg løsnet kanoen og dyttet oss ut. "Du kan trekke i snoren nå," sa jeg da jeg bestemte at vi var langt nok unna land. "Motorbladet skal ikke treffe noe så langt ute."
Caleb nikket og begynte å dra i snoren.
Faren min hadde dyttet båten sin ut selv, med Jeanie sittende som en prinsesse og fnisende i midten. Han kysset kona si mens han krøp rett over henne for å komme til motoren. Han fikk motoren deres i gang med et raskt rykk, og satte seg deretter tilbake for å skryte mens Caleb måtte dra flere ganger og fortsatt ikke fikk vår i gang.
"Han nyter dette," mumlet Caleb så bare jeg kunne høre det.
Jeg sukket. "Sannsynligvis. Ok, Caleb, dette kan være en av tre ting. For det første, du gir kanskje ikke tauet et sterkt nok rykk. For det andre, motoren kan være oversvømt. Eller, for det tredje, det er ikke nok bensin presset inn der til å få den til å starte. Prøv å klemme den ballongen to eller tre ganger."
Caleb strøk hånden sint over håret og gjorde som jeg sa, klemte ballongen. Han dro i tauet igjen. Denne gangen startet motoren, og motoren summet fornøyd.
"Han burde ha latt deg kjøre båten," sa Caleb med sammenbitte tenner.
"Det går bra," sa jeg igjen. "Flott læringsmulighet for deg."
Faren min lo og klappet i hendene. "Bra jobba, Caleb! Ser du, Jacey, jeg sa jo at han ville få taket på det. Nå, følg meg! Når jeg går til venstre eller høyre, går du til venstre eller høyre. Når jeg sakker ned, sakker du ned. Skjønner? Det er steiner som kjempers tenner over hele denne innsjøen, men jeg har vært her oppe ofte nok til å vite hvor de er."
"Greit," sa Caleb.
Faren min ristet på hodet og mumlet noe til Jeanie, som sendte oss et bedende blikk når han ikke så.
"Vi prøver bare å få dette til å fungere for mammas skyld, ok?" ropte jeg over lyden av motoren mens Caleb satte fart og vi suste over innsjøen etter faren min.
Caleb ristet på hodet til meg. "Herregud, Jocelyn, du skulle tro det var foreldrenes bryllupsreise og ikke din attende bursdag. Jeg skjønner ikke hvorfor du finner deg i dritten hans."
Jeg krympet meg og bøyde hodet, trakk bremmen på baseballcapen lavere over øynene.
"Faen," sa Caleb, akkurat høyt nok til å bli hørt over motoren. "Faen, Jocelyn, jeg er lei meg. Jeg gjør alt galt. Det er ikke din feil at faren din kan være en stor drittsekk."
"Hvordan om du bare konsentrerer deg om å ikke treffe den store steinen der, så kan vi snakke hvis vi må," svarte jeg før jeg falt til ro, holdt hodet nede så Caleb kunne se foran seg.
Til hans ære lot Caleb meg være i fred etter det. Faren min, som gjorde litt show med sin kraftigere motor, holdt seg umulig langt foran oss, stoppet her og der og ventet på at vi skulle ta igjen.
Jeg kunne nesten se dampen komme ut av ørene på Caleb.
"Ville bare sørge for at dere ikke gikk dere vill der bak," lo faren min mens han duppet omtrent ti meter fra strykene.
"Jocelyn er en flott navigatør," sa Caleb. "Vi hadde ingen problemer. Selv om du gjorde det litt vanskelig å følge deg, med tanke på at du ga oss den mindre motoren."
Jeg satte meg opp og gravde neglene inn i kneet til Caleb.
Faren min sitt uttrykk surnet. "Gutt, du tar gleden ut av alt."
Caleb ignorerte neglene mine. "Vel, det er du som hele tiden sa hvor farlig denne innsjøen er, og så suste du to mil foran oss—"
"Så, pappa, hvorfor forklarer du ikke Caleb om strykene?" avbrøt jeg.
Jeanie sendte meg et takknemlig blikk.
Faren min mumlet litt, så rettet han skuldrene og begynte å forklare strykene. "Ser du den steinen rett der? Med vannet som renner over den? Du sikter rett mot den. Også, lås opp motoren så den kan sprette. Hvis motoren er låst, kan du miste en propell, og da er du ferdig."
"Greit," svarte Caleb gjennom sammenbitte tenner.
"Vi er heldige. Vannet er høyt nok til at vi ikke trenger å dra båtene gjennom; vi kan bare kjøre gjennom," fortsatte faren min. "Jacey, du tar en åre og skyver fra steinene hvis du trenger det."
Jeg hadde allerede en åre i hånden.
"Nå, følg meg!" Faren min navigerte forsiktig båten sin mot og gjennom strykene.
Det var bra de kom seg gjennom uten hendelser, for det så ikke ut som om Jeanie visste hva hun skulle gjøre med en åre.
Jeg så tilbake på Caleb. "Vår tur."
"Jippi." Caleb tok et dypt pust og fulgte veien faren min hadde gått—bare litt for langt til høyre.
"Å nei!" ropte jeg da vannet tok tak i oss og sendte oss snurrende sidelengs.