Kapittel 2 Hanks jente
-Caleb-
Spiseforstyrrelse?
"Hva, som om du er anorektisk?" spurte jeg, forferdet.
Stesøsteren min krøllet seg tett inn mot døren. Hun ville ikke engang se på meg, og ikke av de vanlige grunnene.
Jeg lot blikket gli over Jacey, prøvde å se hva som noen gang kunne ha gitt henne ideen om at hun trengte å være anorektisk.
"Bulimisk. Og la oss bare droppe temaet nå," sa moren min skarpt.
Ja, temaet burde aldri ha blitt åpnet i utgangspunktet, men Hank Collins hadde all følsomhet som en stolpe. Alt var morsomt. Ingenting var utenfor grenser.
Mamma syntes det var sjarmerende, men det pleide vanligvis å irritere meg. Spesielt når han satte Jocelyn i ubehagelige situasjoner, som han gjorde nå.
Jeg var fullstendig klar over at stesøsteren min var forelsket i meg. Da hun var femten og åpnet hjertet sitt for meg, må jeg innrømme at jeg ikke håndterte det bra. Jeg var sjokkert.
Siden da, derimot, hadde bare tanken på de rampete grønne øynene og det tykke svarte håret, for ikke å snakke om en kropp som kunne ha vært en pinup-modell fra andre verdenskrig, fått det til å krible i meg. Det hadde blitt umulig å dra hjem fra universitetet etter at jeg begynte å tenke på henne PÅ DEN måten.
Hank, heldigvis, skiftet tema med mammas ledelse, men skaden var gjort. Jocelyn så helt elendig ut.
Kanskje hvis vi ikke var stebror og stesøster, foreldrene våre ikke var i bilen, og Jocelyn ikke var fire år yngre enn meg, ville jeg ha tatt denne muligheten til å vise henne hvor vakker kroppen hennes virkelig var. Som tingene sto, var det beste jeg kunne gjøre å holde ut telefonen min til henne.
"Vil du spille sudoku?" spurte jeg.
Vår nye interne spøk fikk henne til å le litt, og Jocelyn slappet av, løsnet seg fra døren og tok telefonen min slik at hun kunne stirre på den svarte skjermen en stund.
Jeg holdt pusten da fingrene våre berørte hverandre og ba den frekke idioten i buksene mine om å roe seg ned. Hver jul og påske, når jeg ikke hadde noen unnskyldning for å ikke komme hjem, ble det bare mer ubehagelig. Jocelyn ville ikke se på meg, og, Gud hjelpe meg, JEG KUNNE IKKE se på henne. Ikke slik hun bare ble varmere og varmere.
Da denne turen kom opp og Hank ikke ville ta et nei for et svar, truende privat med å trekke tilbake skolepengene han hadde lovet for medisinstudiet mitt hvis jeg ikke "begynte å komme overens" med min "søster," visste jeg at jeg kunne ha laget bråk. Jeg kunne ha gått til mamma og klaget. Men det virket så dumt på den tiden å forårsake strid i ekteskapet deres bare på grunn av en campingtur.
Så så jeg Jocelyn, iført jeans som var slitt på alle de riktige stedene og en løs T-skjorte som, likevel, gjorde lite for å skjule noen av hennes bedre fordeler. Jeg visste fra det øyeblikket Hank hadde tatt den vanntette sekken min og kastet den i baksetet på Suburbanen at jeg burde ha protestert før jeg gikk med på denne turen.
Fordi en dyp, mørk djevel i meg visste at om to dager ville Jocelyn være myndig.
Det var en av de mange barrierene jeg hadde satt opp mellom meg selv og mine mer primitive ønsker. Hvis Jocelyn ikke var atten, var det ingen måte jeg ville røre henne på. Så var det den ekstra komplikasjonen at hun var stesøsteren min. Og fire år yngre enn meg.
Og... og... og...
Jeg hadde stablet alle unnskyldningene nøye, en etter en, for å prøve å få meg selv til å slutte å ha tankene mine på Jocelyn. For det meste fungerte det.
Men så, for det meste, hadde jeg ikke en levende, pustende Jocelyn sittende rett ved siden av meg, holdende mobilen min, stirrende inn i et tapt avgrunn.
Selvfølgelig ønsket jeg å være hennes hvite ridder.
Det beste jeg kunne gjøre i den sammenhengen, var å gi henne en måte å zone ut av familiesamtalene før mamma eller, Gud forby, Hank bestemte seg for å plage henne mer.
"Så, hvordan går det på Universitetet i Oslo?" spurte Hank, og brøt den myke småkrangelen han hadde hatt med mamma som hadde endt i flere kysselyder.
Noen ganger var de kvalmende, men jeg var glad for at mamma hadde funnet lykken. "Fortsatt tredje i klassen," svarte jeg. Det var mer enn jeg vanligvis ga ham, da jeg likte å holde den delen av livet mitt privat, spesielt fra Hank, men jeg tenkte at hvis det holdt presset borte fra Jocelyn, kunne jeg ofre det.
"Virkelig? Det er flott!" sa Hank. "Og du skal til Johns Hopkins i år for masteren eller hva enn neste steg for leger er?"
"Hank," mumlet mamma, "vi har snakket om dette. Caleb skal NESTE år. Han tar et friår mellom."
"Ellers ville semesteret mitt ha startet for to uker siden," la jeg til.
Hank rynket pannen litt, så nikket han. "Å, det stemmer. Så, jobber du da?"
"Ja. Jeg skal være deltids forskningsassistent for en av professorene mine i et år," svarte jeg. Hank var en gammeldags troende på arbeid. Jeg respekterte det ved ham, men det betydde at jeg visste hva som kom neste.
"Deltid? Hvorfor bare deltid? Det er ikke som om du gjør noe," gryntet Hank.
"Å, gi gutten en pause, Hank. Han jobber veldig hardt," brøt mamma inn.
"Jeg sa ikke at han ikke jobber hardt. Jeg sier bare—"
"Vi er her!" avbrøt Jocelyn, og slukket de sinneglørne som hadde begynt å ulme i magen min.
Hank så opp på en rekke ubetydelige oransje plastbånd som stakk ut fra et furutre og tok en skarp venstresving.
Vi humpet av grusveien og inn på skrånende, hardpakket stein og sand. Det sto en lastebil parkert på den ene siden, en liten campingvogn på den andre, og to båter bundet til landingsplassen ved kanten av en haug med kampesteiner.
Shimmer Lake, vårt reisemål, var bare tre-fire meter unna oss, glitrende, som navnet antydet, i sollyset.
Høye, slanke furutrær og noen bjørketrær falt over hverandre og skapte mørke, mystiske kratt av trær rundt hele innsjøen. Ikke at hele innsjøen kunne ses fra dette ene stedet. Ifølge Hank kunne man bære kanoen gjennom syv innsjøer bare ved å få tilgang til denne. Innsjøene vi skulle fiske i var Skimmerinnsjøen, Nord-Skimmer og Lille Skimmer.
"Ok, alle ut! Vi må laste av, og så må gutta få båtene på vannet," sa Hank.
Vi hoppet alle ut i den friske, norske luften. Den luktet jordaktig, men ren. Som våt stein og grønne blader.
"Jeg kan hjelpe," påpekte Jocelyn og leverte tilbake telefonen min.
Hank lo og klappet henne på hodet. "Jeg vet det, cupcake, men det går raskere hvis Caleb og jeg gjør det."
Jocelyn skuldre sank, og hun gikk for å hjelpe Jeanie med å laste av lastebilen.
Jeg stoppet Hank før vi ble med. "Hei," sa jeg lavt, "jeg tror hun virkelig ville hjelpe."
Som vanlig uforstående, trakk Hank bare på skuldrene. "Hun hjelper. Hun hjelper akkurat nå. Og hvert år vi har vært her oppe, har hun vært den som har rygget båten ut i vannet. Det går bare raskere hvis vi gjør det."
Jeg skjønte ikke hvordan. Det var ikke som om hvor raskt eller sakte Suburbanen gikk var avhengig av kjønnet på personen som kjørte den. "Men jeg tror hun vil. Har det virkelig noe å si hvor raskt vi kommer på vannet?"
Hank fnyste. "Klart det har. Hvis vi setter opp leiren innen i kveld, er det fortsatt godt fiske å få!"
Jeg bestemte meg for at det ikke var noen vits i å krangle mer. "Greit. La oss bare få dette lastet av."
Hank og jeg gikk tilbake til båthengeren og løsnet kanoen som lå opp-ned på toppen av en enkel, metallfiskebåt under. Vi bar den ned til vannet, hvor Jocelyn raskt knyttet et tau til en metallring foran og guidet den forbi steinene til den lå til side med de andre fiskernes båter, slik at den var ute av veien.
Jeg hadde ikke engang sett henne ta på seg vadestøvlene. Hun hadde bare dukket opp fra ingensteds.
"Jacey kjenner rutinen," lo Hank og klappet meg på skulderen. "Du lærer raskt."
Hauger av redningsvester, to telt, fire store kjølebokser, flaskevann, soveposer, våre personlige sekker, regntøy, fiskeutstyr, og det jeg antok måtte være en rapphøne i et pæretre, lå til side ved landingsplassen i det skranglete gresset. Hank og jeg dro ut to motorer og fire fulle bensinkanner fra bak i Suburbanen.
Jacey hadde allerede tatt på seg redningsvesten, mens mamma lo og nesten falt av en stein mens hun prøvde å få føttene i vadestøvlene.
"Tar du ikke med mamma hit ofte?" observerte jeg mens vi forsiktig plasserte den lille motoren, for kanoen, og den store motoren, for båten, til side med bensinkannene.
Hank tok teppestykkene som hadde polstret bensinkannene og kastet dem tilbake i Suburbanen. "Nei. Vanligvis er det bare meg og Jacey."
"Tror du ikke hun foretrekker det slik?" prøvde jeg meg.
Hanks øyne lynte, og han satte hendene på hoftene. "Vil du virkelig ta denne diskusjonen igjen?"
Selvsagt ville jeg det. Jocelyn fylte snart atten, og jeg hadde en følelse av at Hank ikke engang hadde spurt henne hva hun ønsket. Men for husfredens skyld bet jeg tennene sammen og ristet på hodet. "Nei, sir."
"Det var det jeg tenkte. Nå, hopp opp bak rattet og rygg båten litt lenger ned så vi kan få den av landgangen," sa Hank.
Jeg var nesten bestemt på å gjøre dette til den verste ryggingen noensinne. Men jeg ville ikke kaste bort mer tid på å krangle med Hank. I det minste, når vi kom til leiren, kunne jeg gjemme meg i teltet mitt og unngå ham. Og Jocelyn. Forhåpentligvis.
Båthengeren humpet over en plassert stein midt i den sandete skråningen til landgangen, men ellers fikk jeg båten ned uten problemer.
Hank var imidlertid ikke der for å ta imot båten. Han sto og fniste med mamma, og hjalp henne med å ta på støvlene.
Jeg parkerte Suburbanen og så at Jocelyn allerede var i gang med å løsne tauene som holdt båten til hengeren.
"Hei, er det trygt?" spurte jeg og gikk bort til henne.
Jocelyn så på meg som om jeg hadde fått et ekstra hode. "Hvordan ellers hadde du tenkt å få den i vannet?"
"Ja, men, vil den ikke falle av?" presset jeg på.
Jocelyn pekte på sveiven foran på båthengeren. "Den måtte ha prøvd veldig hardt."
"Ah, Jacey, bra. Viser broren din hvordan det gjøres," sa Hank, og lo av sin lille pappa-vits.
Mamma fniste, hun også.
Jocelyn så irritert ut. Jeg så det før hun rakk å skjule uttrykket med et smil. Jeg klandret henne ikke. Nå inntrengte stemoren og stebroren hennes på tiden hun vanligvis tilbrakte alene med faren sin.
Jeg måtte virkelig prøve å få Hank til å forstå dette før han prøvde på samme tullet neste år.
"Så, vi bare tar tak og drar den ut, ikke sant?" sa jeg, og gikk til den andre siden av båten og grep en av håndtakene bak.
"Det stemmer. Den er lettere foran. Hvorfor tar ikke dere to kvinnfolk tak der oppe? Kan ikke få båthengeren lenger ut, dessverre. Steiner." Hank gikk til forsiden av båten kort for å løsne tauet.
Båten gled nesten umiddelbart bakover, og jeg gravde tennisskoene mine ned i jorden for å hindre den i å falle til bakken.
Jocelyn holdt båten oppe foran, men mamma var egentlig ubrukelig, fnisende gjennom hele prosessen.
Hank bare sendte kyss til henne mens han løp til baksiden av båten og grep det andre håndtaket. Han så på føttene mine og rynket pannen. "Vel, sønn, du burde ha tatt på deg støvlene."
"Hæ?" sa jeg.
"Du kommer til å bli våt." Hank tok et kraftig tak.
Og jeg endte opp i vannet.