Kapittel 4 Hun er ikke den
MAX
"Alpha, det er på tide. Alle er allerede her. De venter på deg!" sier Eldste Cyrus og stirrer på meg med sine små, skarpe øyne.
"Jeg går ikke. La Jared lede seremonien." Jeg vet ikke hvordan jeg vil føle meg hvis jeg må se en kvinne miste hodet sitt. Selv en uten evner. Hadde hun vært ond eller psykotisk, kanskje jeg kunne sett på, men hun var stille og respektfull og...
"Maxwell, du bør høre på meg og høre godt etter," sier Cyrus, og glemmer sin plass et øyeblikk mens han snakker til meg slik han gjorde da jeg var en viljesterk tenåring. "Du kan ikke tillate deg å fremstå som svak. Flokken må vite at du er like standhaftig og sterk som lederen din far var."
"Min far måtte aldri sitte og se på halshuggingen av en jævla kvinne! Ikke at han planla det, men han gjorde det ikke! Han døde og overlot det til meg å utholde," snerrer jeg, og begraver ansiktet i hendene mens ropene utenfor begynner å trenge gjennom veggene på kontoret mitt.
Cyrus kaster et blikk over skulderen, ansiktet hans er reservert mens han lytter et øyeblikk. "Hun har ankommet. Jenta er her."
Det får min oppmerksomhet. Jeg kan høre folket mitt rope til Blanca. Skrike og banne til henne på en måte som får magen min til å vrenge seg. Et blikk på telefonen min forteller meg at det er to minutter til midnatt. Men selv da vet jeg at de ikke vil starte før jeg gir ordren.
Men hva om de gjør det? Hva om de bestemmer seg for å ta saken i egne hender og kutte henne i biter?
Plutselig er det midnatt og et brøl så høyt at det rister veggene på kontoret mitt bryter ut i gårdsplassen. Jared stormer gjennom dørene, brystet hans hever og senker seg.
"De mister kontrollen!" roper Jared. "De kaster steiner!"
Jeg hopper opp, bannende mens jeg løper forbi Cyrus og ut etter Jared. Mengden er i opprør, roper og skriker mens de kaster steiner på en sammenkrøpet figur bak giljotinen. Jeg gjenkjenner den fillete grå kjolen umiddelbart, samt de svarte tøflene jeg hadde sendt til fengselet for Blancas føtter.
Jeg klatrer opp på podiet og roper, legger så mye kraft bak stemmen min som mulig, "Stillhet!"
De fleste i mengden blir stille, men noen steiner blir fortsatt kastet før jeg kan stoppe dem. Jeg ser hvordan hver av dem treffer målet sitt, slår inn i ryggen på den lille jenta som ligger sammenkrøpet på bakken. Forbanna helvete.
"Alpha Max," sier Eldste Douglas fra den andre siden av scenen. "Det er på tide å gi ordren."
Jeg nikker, føler meg kvalm mens jeg går til fronten av scenen og alle Eldste setter seg. "Få henne opp," sier jeg stille til Talbot.
Han går mot Blanca, og han og Frank løfter henne opp på beina. Ryggen hennes er mot meg først, så jeg ser ikke den hovne kulen i ansiktet hennes før hun snur seg rundt. Gudinne... hun ser hjemsøkt ut. Blikket mitt fester seg på den skinnende sølvbladet til giljotinen et øyeblikk, så ned mot Blanca som plutselig stirrer på meg som om hun aldri har sett meg før. En merkelig slags glede fyller øynene hennes, og jeg klarer ikke å se bort fra henne. Brystet hennes hever seg, den sprukne leppen skjelver mens øynene glitrer av tårer. Når hun sender et lite smil i min retning, stilner luften rundt meg og verden faller bort ved føttene mine.
Jeg er nær ved å falle på kne når en følelse jeg bare har hørt om skyller over meg. Plutselig er Blanca alt jeg kan se. Ansiktet hennes flyter over synsfeltet mitt i glimt. Ulike bilder av henne smilende og leende... gravid med barn. Alle ting jeg aldri har sett og likevel av en eller annen grunn, vet at jeg vil. De tenner en ild som brenner over brystet mitt, truer med å ende meg mens jeg står der frosset, lammet av sjokk. Når den deilige duften av vaniljekaramellkaker kommer svevende mot meg, banner jeg. Nei. Nei for pokker.
Jeg ser på mens hun kneler foran giljotinen, kroppen hennes i sakte film, øynene fokusert et sted bortenfor mengden. Den ene siden av ansiktet hennes er hovent og leppen hennes blør på den andre, men hun forblir stolt.
Hvorfor skulle Gudinnen gjøre noe slikt? Hvorfor skulle hun gi meg en død kvinne? En Skifteløs kvinne? Hvorfor?
Elder Cyrus taler til folkemengden, "Henrettelsen av Skifteløse Blanca Ceuran, datter av Ceuran-navnet, vil endelig se rettferdighet skje."
Det kan ikke være. Det kan ikke være henne. Hun er ikke den rette.
Men det er hun. Jeg vet det. Og jeg kan ikke ha henne. Hun må dø.
Så, jeg ser i hennes retning og forbereder meg på smerte.
BLANCA
I det øyeblikket jeg blir dratt opp på føttene, merker jeg ham. Min make. Gudinnen ga meg en make... men jeg kan ikke forstå hvorfor. Likevel er han her et sted, jeg kan lukte den beroligende duften av ham som fortrenger all smerten i hodet og brystet. Jeg lukker øynene et øyeblikk, og når jeg åpner dem er han der. Jeg kan nesten ikke tro det, for det er Max. Alfa Max. Akkurat som jeg ønsket... akkurat som jeg håpet jeg kunne ha i mitt neste liv. Av en eller annen grunn gir denne kunnskapen meg styrke, og når hans øyne møter mine kan jeg se at han vet. Så, jeg smiler til ham og snur meg bort, vel vitende om at dette betyr at Gudinnen er her ved min side. At hun ser meg, selv i min Skifteløse tilstand. Det er nok til å gi meg tilbake motet jeg mistet da den siste biten av hjertet mitt knuste for noen øyeblikk siden.
Jeg kneler foran giljotinen og fokuserer på det jeg vet er fire mil foran meg. Kanten. Hvor mine beste minner ble skapt da min søster fortsatt var i live.
"Henrettelsen av Skifteløse Blanca Ceuran, datter av Ceuran-navnet, vil endelig se rettferdighet skje," sier en av Eldrene, selv om jeg ikke vet hvilken, for de besøkte sjelden Kanten.
Lyden av Max' sko ekkoer i hodet mitt når han trer frem. "Skifteløse Blanca Ceuran, du er dømt til å dø ved bladet i ditt attende år, for drapet på min bror Drake Ombra."
Bøddelen, en vakt jeg aldri har møtt, trer frem til giljotinen og legger hånden på spaken.
Dette er det. Det burde være raskt og smertefritt. Snart vil jeg være med min søster.
Og Max vil være...
Den plutselige tristheten som omslutter meg truer min besluttsomhet akkurat nok til at noen få tårer renner fra øynene mine. Folkemengden ser ut til å nyte dem, og så mye som jeg gjerne skulle nekte dem tilfredsstillelsen, kan jeg ikke stoppe dem fra å strømme.
Jeg kan føle Max' øyne på meg når han trer enda nærmere der jeg kneler.
"Legg hodet ditt..." begynner Max, glir inn i en forbannelse og utløser en mumling av forvirring gjennom folkemengden og Eldrerådet.
Jeg vet hva han prøvde å si, så jeg lener meg fremover, blottlegger nakken til bladet og samler hver unse av styrke jeg noen gang har sugd fra denne verden for å holde meg stødig.
"Nei," hører jeg ham hviske så hardt at jeg nesten ser i hans retning. "Jeg har ikke beordret deg frem ennå, Skifteløse," snerrer Max høyt og folkemengden ler. "Vent på min kommando," brøler han og jeg retter meg umiddelbart opp, en rødme sprer seg over kinnene mine. "Det er nesten som om du vil dø," bemerker han.
Denne gangen ser jeg på ham, og gullet i hans øyne blinker med varme.
Han henvender seg til folkemengden og Eldrerådet. "Jeg er Alfa av Skyggeulvflokken og mitt ord er nå lov. Enhver som ønsker å utfordre meg, kom frem nå."
Igjen bryter lyder ut rundt torget, mumling av uro og deretter endelig, underkastelse. Ingen trer frem, og selv om Eldrene ser varsomme ut, sier de ingenting.
Max smiler. "Bra," sier han, før han vender oppmerksomheten tilbake til meg. "Skifteløse Blanca Ceuran, du er anklaget for drapet på min bror Drake Ombra, arving til Skyggeulvflokken. Jeg nekter deg herved privilegiet av evig hvile og dømmer deg til et liv i slaveri. Til å lide hver dag av ditt liv mens du tjener, ved mine føtter."
Kaos bryter løs.