Milliardærens Ultimate Bedrag

Kapittel 2 Budskapet

Jeg var i ferd med å gripe telefonen hans for å se hvem som hadde sendt meldingen da James kom tilbake inn på soverommet, snappet telefonen, kastet et raskt blikk på den og sa, "Det er Sophia!"

"Hva skjuler du for meg?" spurte jeg, følte meg urolig og engstelig.

Meldingen var kort: [Fikk hun vite det?]

Åpenbart var de bekymret for at jeg skulle finne ut noe, spørsmålet var hva de var redde for at jeg skulle finne ut?

Jeg kastet et blikk på James, og han møtte blikket mitt. En voksende uro la seg over meg, og luften føltes tykk av en uhyggelig spenning.

James lo og kastet telefonen tilbake på kommoden. Han trakk meg inn i armene sine og kysset meg. "Du overtenker! Det handler ikke om deg; det handler om mamma! Sophia brukte navnet mitt igjen for å lure Mia for penger!"

Sophia Smith var James' søster. Hun hadde vært skjør og syk siden hun var barn, alltid bortskjemt og dullet med. Nå i slutten av tjueårene jobbet hun ikke og brukte tiden på å reise og nyte livet.

Jeg sa irritert, "Lure Mia for penger? Og hvor kommer Mias penger fra?"

Han lo, løftet meg opp og bar meg mot badet mens han kysset meg. "Selvfølgelig vet jeg det; alt er fra deg, min kjære! Jeg er så heldig som har giftet meg med en så fantastisk kone!"

Jeg likte å høre det. Gjennom årene hadde jeg aldri vært gjerrig med familien hans. Jeg trodde alltid at en harmonisk familie førte til velstand, og man skulle behandle andre med oppriktighet.

Vi dusjet sammen, og alle mine tvil og klager forsvant.

Den kvelden, liggende i armene hans, tok jeg opp temaet om å kjøpe hus igjen. Det hadde nesten blitt en besettelse for meg.

Siden vi giftet oss, hadde vi bodd i denne lille leiligheten på 53 kvadratmeter. Jeg brydde meg ikke om størrelsen, men vi kunne ikke la Olivia bo ukomfortabelt!

Olivia skulle snart begynne på skolen, og det var ingen gode skoler i vårt nåværende nabolag.

Faktisk hadde vi spart opp nok penger til å kjøpe et hus de siste par årene, men James sa alltid at det ikke hastet. Sky Harbor vokste raskt, og vi måtte finne en god tomt slik at vi ikke måtte flytte så ofte.

Da jeg tok det opp igjen i kveld, argumenterte han ikke tilbake. Han klappet meg på skulderen, kysset pannen min og sa, "Greit, jeg skal holde øynene åpne. Hvis jeg finner et passende sted, tar jeg deg med for å se det, og du kan bestemme!"

Jeg var ganske fornøyd med dette svaret og sovnet lykkelig, drømmende om et vakkert stort hus.

Neste morgen, etter å ha levert Olivia i barnehagen, fikk jeg en telefon fra min venninne Ava Davis, som ba meg møte henne på vårt vanlige sted.

Selvfølgelig sa jeg straks ja og tok raskt en drosje til møtestedet vårt.

Ava var min eneste gode venn i Skyhaven, den typen du kunne snakke med om alt. Men det var sjelden hun ringte meg så tidlig om morgenen. Hun var en travel person, en leder i et film- og medieselskap.

Så snart jeg gikk inn i vår favoritt dessertkafé, så jeg henne sitte i hjørnet med en laptop foran seg, hennes slanke fingre tastende. En solstråle skinte på henne, og hun så rolig og vakker ut.

Da hun så meg, vinket hun.

Jeg gikk raskt bort og ertet, "Hvordan har du så mye tid i dag, ringer meg så tidlig om morgenen?"

Ava himlet med øynene og kastet et blikk på meg. "Kan jeg ikke?"

"Haha, selvfølgelig kan du!" Jeg satte meg ned og tok nonchalant opp kaffen hun hadde bestilt til meg og tok en slurk. "Men er ikke du travel? Jeg er den som har fri!"

"Og du har frekkhet til å si det. Jeg tror du har blitt bortskjemt av James og blitt lat. Vet du hva? Jeg tror jeg bør gi deg en advarsel: du kan ikke bli for komfortabel, ellers blir du dum!" Ava sa og ga meg et meningsfylt blikk.

Av en eller annen grunn fikk Avas ord hjertet mitt til å hoppe over et slag. Jeg så på henne og spurte tilfeldig, "Hva mener du?"

Ava senket blikket, så på skjermen foran seg, som om hun prøvde å skjule noe. "Bare prøver å gi deg en virkelighetssjekk!"

Så så Ava plutselig opp på meg og sa, "Jeg så James for to dager siden!"