Kapittel 4 Hun og Daniel avsluttet det
"Daniel, Daniel," ropte Aurora mens hun løp etter ham.
'Hadde ikke familien Taylor sagt at Daniel gikk ut med Emily? Hvorfor er han her? Løy de til meg?' tenkte hun.
Aurora stoppet endelig Daniel ved restaurantinngangen og forklarte gårsdagens hendelser med stor hast, "Daniel, dette er alt en plan fra Nicole og Emily. Bli med meg for å forklare til foreldrene dine og bytte bruden tilbake."
Daniel så uttrykksløst på Aurora, "Det er for sent."
Aurora ble forbløffet, "Hva mener du? Daniel, hva er galt med deg?"
Daniel kikket rundt som om han bekreftet noe, før han dro Aurora til et avsidesliggende sted.
"Aurora," Daniel klemte Aurora tett, unngikk hennes tidligere spørsmål, "Jeg hørte at du ble giftet bort til familien Lewis. Jeg var bekymret hele natten. Er du ok?"
"Daniel, jeg gjorde ikke..." Hun var i ferd med å forklare da Daniel avbrøt, "Det er godt at du er ok. Aurora, jeg er lei meg for det du har gått gjennom. Når jeg arver familien Taylor og tar full kontroll, vil jeg definitivt gifte meg med deg."
"Daniel, hva mener du?" Aurora var litt forvirret.
"Aurora, da jeg innså at bruden ikke var deg, var det for sent," sa Daniel skyldbetynget. "Emily gikk med på å hjelpe meg med å sikre arveretten. Ikke bekymre deg, så snart jeg kontrollerer familien Taylor, vil jeg skille meg fra Emily og gifte meg med deg."
I det øyeblikket følte Aurora at mannen foran henne var en fullstendig fremmed.
Hun var ikke dum. Daniel var bare et uekte barn av familien Taylor og hadde ingen rett til å konkurrere om arveretten.
Emily hadde faktisk gått med på å hjelpe Daniel med å ta makten.
Aurora ville ikke tenke på hvorfor Daniel var så sikker på at Emily kunne hjelpe ham. Hun så på Daniels ansikt og følte seg dypt såret.
"Vil du forlate meg for arveretten?"
"Aurora, hvordan er det å forlate deg? Jeg planlegger for vår fremtid. Jeg vil gi deg det beste. Du må vite, jeg har alltid elsket deg, men du kan ikke hjelpe meg. Emily kan." Daniel grep Auroras skuldre, "Gi meg et år, nei, et halvt år, og jeg vil gifte meg med deg."
Aurora var sønderknust. Dette var mannen hun hadde elsket i et år, villig til å forlate henne for makt og status.
Aurora skjøv Daniels hender bort, hennes uttrykk og tone kalde, "Ikke nødvendig, Daniel. Jeg må ha vært blind. Jeg har tatt så feil av deg hele tiden."
"Aurora..." Daniel prøvde å overtale henne igjen, men så Emily nærme seg. Han distanserte seg raskt fra Aurora, hans holdning endret seg drastisk, "Aurora, Emily og jeg er allerede gift. Hvor skamløs er du som forsøker å forføre din egen søsters mann?"
Aurora var forbløffet og så deretter Emily, og forsto alt.
Aurora lo, hennes tone hånlig.
Hun hadde så dårlig dømmekraft, å ha forelsket seg i en slik mann!
"Daniel, der er du," sa Emily og gikk bort, naturlig og intimt lenket armene sine med Daniel, subtilt provoserende Aurora. "Åh, Aurora, du er her også. Hvorfor drakk du så mye?"
Aurora så på Daniel med smerte og hånet, "Svoger, jeg ønsker deg alt du ønsker deg."
Auroras blikk føltes som et slag i ansiktet på Daniel, brennende hett.
"Nok, Aurora, hvor lenge skal du lage en scene?" Daniel mistet tålmodigheten og ropte, "Jeg er heldig som ikke giftet meg med deg, ellers ville jeg angret meg ihjel. Se på deg, full og uordentlig. Husk, jeg er nå Emilys mann. Slutt å være så billig."
Med det snudde Daniel seg og gikk.
Aurora så på Daniels rygg som forsvant, øynene sved, en tåre falt motvillig.
Denne tåren var en farvel til det siste året med Daniel.
Fra nå av skulle hun aldri felle en tåre for ham igjen.
Emily så på Auroras bleke ansikt og lo, "Konkurrere med meg om en mann, Aurora? Fortjener du det engang? Du passer bare til å være med den krøplingen, stygge, kortlevde mannen!"
"Emily," knurret Aurora mellom sammenbitte tenner, "Moren din var en elskerinne, og det er du også. Daniel er et uekte barn. En uekte datter og en uekte sønn, dere to er virkelig et perfekt par."
Emilys ansikt ble grønt av raseri, "Aurora, si det en gang til! Moren din var elskerinnen. Pappa elsket moren min først. Moren din var den som blandet seg inn. Du og moren din er begge tisper, og du er enda mer skamløs, prøver å stjele mannen min!"
Emily begynte rasende å slå Aurora.
Aurora var lei av alt. Hun hadde lidd år med mishandling i White-familien og ble nå rammet av dem. Hennes sinne kunne ikke holdes tilbake lenger.
Aurora brettet opp ermene og slo tilbake, grep Emilys hår og slo henne hardt flere ganger i ansiktet.
Aurora visste ikke at denne scenen ble sett av en mann i en bil i nærheten.
John så på Aurora som slo Emily voldsomt, et sjeldent smil dukket opp på leppene hans.
'Min nye kone er ganske tøff,' tenkte han.
Aurora kjempet til hjertets innhold. Å slåss var hennes styrke, og den delikate Emily var ingen match for henne.
Aurora, utslitt etter kampen, reiste seg fra Emily, så ned på henne og hånlo, "Jeg tror ikke Daniel bryr seg om deg, Emily. Kan du virkelig holde på noe som er oppnådd gjennom intriger?"
Emily, med et blått og gult ansikt og bustete hår, så helt forkommen ut, klærne hennes var revet, og hun var i en stakkarslig tilstand.
Aurora, derimot, var rolig og sammensatt, ikke et hårstrå ute av plass.
Emily var rasende, skrek, "Aurora, du galning, dette er ikke over!"
"Jeg venter," sa Aurora, justerte klærne sine og sto rakrygget.
Med alkohol som skyet hennes sinn, snublet Aurora avgårde. Hun tok vanligvis t-banen eller bussen, men i dag bestemte hun seg for å unne seg en taxi.
Aurora, med hodet snurrende, satt på bakken og ventet på en taxi.
Snart stoppet en bil ved siden av henne.
Aurora, allerede full, så ikke nøye, trodde det var en taxi. Hun åpnet døren og satte seg inn, "Sjåfør, Rose Garden Estate, takk."
Med det la Aurora seg ned på setet, full og bevisstløs.
John kastet et blikk på Aurora i baksetet, en sjelden ømhet i de dype øynene hans.
'Hun er så full. Vet hun engang at hun satte seg inn i bilen min?' tenkte John.