Kapittel 5
Sabrina leker litt mer med barna, og så blir de sendt for å vaske seg før leggetid.
Med en gang føler hun seg malplassert og ukomfortabel. Hun savnet rommet hun var fanget i.
Sommerfugler flakser rundt i magen hennes på vei opp trappen. Hun ber stille om at Nathan var på kontoret sitt.
Hun slår på lyset når hun går inn i rommet og finner det tomt. Hun puster lettet ut. Kontoret var nok akkurat der han var.
Hun tar på seg pysjamasen og skynder seg til badet. Hun tar av seg smykkene, fjerner sminken og pusser tennene.
I det øyeblikket hun lukker baderomsdøren på vei ut, kommer Nathan ut av skapet. Hun stivner til og stirrer på ham. Han hadde ikke på seg noen skjorte, bare noen svarte joggebukser. Magemusklene hans, hver kurve, bare glinset eller noe.
"Ikke bekymre deg, sengen er stor nok. Jeg skal ikke røre deg." Han går forbi henne og inn på badet.
Selvfølgelig skal han ikke røre henne. Han giftet seg ikke med henne av egen vilje.
Hun rister det av seg og legger seg i sengen. Øynene hennes lukker seg med en gang. Neste gang hun åpner dem, ser hun ansiktet hans over seg.
"Jeg antar at du vil være nær meg," sier han.
Hun gisper når han ikke venter på at hun skal svare eller bevege seg, men i stedet glir inn ved siden av henne. Den steinharde kroppen hans stryker mot henne og skyver henne en fot over.
"Dette er min side," gjør han klart.
For en bølle. Hun ville si det. "Beklager... Jeg pleier å sove på denne siden av sengen. Jeg tenkte ikke over det."
"Det går bra... Sov nå." Han fluffer puten sin og snur ryggen til henne.
Hun setter seg opp og flytter seg over. Plutselig følte hun at det var hun som forstyrret søvnen hans. Det var ikke lett å sovne. Hun var klar over hvert eneste åndedrag han tok og han måtte ha dusjet på et tidspunkt fordi hun hele tiden luktet agurk...
Når hun lukker øynene igjen, denne gangen ser hun seg selv klatre oppå ham. Hun åpner øynene igjen. Hun burde ikke tenke slik. Hun begynner å vri og vende på seg for å finne en komfortabel posisjon, men det gikk ikke.
Hun reiser seg og ser over på ham. Han hadde beveget seg én gang. Snudd seg på ryggen. Lakenet hvilte på hoftene hans og lot henne se konturene av sixpacken hans.
Hvorfor i all verden måtte han være så attraktiv? Kunne hun ikke hatt en mann som kanskje var litt mindre pen? Enda bedre, kanskje en mann som likte henne.
Hun legger seg ned igjen, lukker øynene og prøver å sove igjen. Men hun justerte seg konstant. Hun kunne ikke tro at det var så vanskelig å sove med ham i nærheten.
"Vil du ha hjelp til å ligge stille?" Han sov ikke.
Hun stivner. "Nei." Hun snur ryggen til ham og uansett hvor mye hun ville, beveget hun seg ikke igjen.
Det var den verste søvnen i hennes liv. Hun følte at hun ikke sovnet i det hele tatt. Lyden av baderomsdøren som lukket seg vekket henne. Nathan nærmet seg sin side av sengen og tok klokken sin fra nattbordet.
Hun kunne se at han ikke visste at hun så på ham. Så smalner øynene hans mot henne et øyeblikk. Han putter lommeboken i lommen og ser distrahert på telefonen sin.
Hun snur seg og tar opp telefonen på nattbordet sitt og sjekker tiden. 06:13.
Hun var ikke vant til å våkne så tidlig lenger.
Hun starter dagen med en skive toast og å klemme tre bedårende barn. De var så søte, og sørget for at hun ville komme tilbake, og lagde planer om spill de skulle leke sammen. Å ha dem i huset ville få henne til å føle seg bedre. Det ville gjøre livet litt enklere. Det var som et forfriskende pust av luft.
Senere på dyrehjemmet, svinger en politibil inn på parkeringsplassen rundt fem. To betjenter går inn i bygningen med en svart valp.
Tony og Sabrina møter dem. De forteller at de kom fra to kommuner unna, omtrent en tre kvarters kjøretur. Hunden ble påkjørt av en bil og hadde heldigvis bare blåmerker på ribbeina. Ingen vil ta ansvar for ham eller ta ham med hjem. Tonys dyrehjem er deres siste håp før han blir avlivet.
De tar imot ham med glede. Sabrina lager en koselig seng til ham og gir ham mat, vann og noen smertestillende som politiet hadde med. Så fullfører hun å male om resepsjonen før hun går til stedet hvor hun hadde lagt den immobiliserte hunden. Hun ville ikke forlate ham. Han så forvirret og hjelpeløs ut. Så hun setter seg med ham på gulvet og klapper ham til han sovner.
Ding! Tekstmelding. Nathans mobil.
"Jeg antar at du er på dyrehjemmet. Når kommer du hjem?"
Klokken var nesten sju. Hun ville spørre ham om det virkelig spilte noen rolle, men hun gjorde det ikke. Hun trykker på svar.
"Jeg er ikke sikker." Sendt.
Etter et minutt. Ding! En ny tekstmelding. "Barna og moren deres spør etter deg. Jeg, som mannen din, burde vite når du kommer hjem. Synes du ikke?"
Han krevde et svar, det visste hun. Men hun ville ikke tilbake. Hun følte at luftrøret ble innsnevret på det stedet. Hun svarte likevel. "Jeg drar om 10 minutter." Sendt.
Umiddelbart. Ding Nathans mobil. "Ikke bry deg, jeg kommer og henter deg."
Det var ikke lenge før hun satt i passasjersetet på hans svarte sportsbil. Han kjørte uanstrengt, med en hånd på giret. "Du må la meg vite om du blir sen." Han beordrer strengt.
Hun nikker og ser bort.
"Baylee overrasket oss i dag. Hun blir en stund."
Halsen hennes snur seg raskt i hans retning. "Du vet at hun mistenker at dette ekteskapet er falskt, ikke sant?" Hun fikk panikk.
"Det spiller ingen rolle hva Baylee tror. Hun kan tro hva hun vil." Han holder øynene på veien.
Da de kom hjem, ble de overfalt av tre små kropper ved inngangsdøren, og selvfølgelig var det Alyssa som snakket først. "Vi savnet deg!"
Dylan neste. "Bor du ikke her?"
"Jeg visste ikke at du dro igjen. Jeg ser du gikk for å hente kona di." Clarissa smiler til Nathan.
"For en overraskelse, Sabrina..." Baylee dukker opp bak søsteren sin. "Dette er første gang jeg ser storebroren min med samme kvinne to ganger. Du må være noe spesielt."
"Hyggelig å se deg også, Baylee."
"Ikke piss meg av, Baylee." Han knurrer mellom tennene.
Sabrina benytter øyeblikket av søskenrivalisering til å løpe opp trappen for å ta en dusj.
Hun bøyer seg med et håndkle mens hun tørker håret, og når hun svinger håret tilbake, møter hun Nathans blikk i speilet.
"Hvorfor giftet du deg med meg?" Hendene hans var i lommene, og han lente seg mot den lukkede døren.
"Hva mener du?"
"Ikke spill dum, Sabrina. Jeg mener akkurat det jeg sa."
Hun snur seg mot ham. Han studerte henne intenst og begynte sakte å bevege seg nærmere. Med vidåpne øyne og delte lepper tar hun et skritt tilbake. Hvorfor oppfører han seg som om han ikke allerede visste det?
"Vet du hvorfor?" Hun sa det høyt.
"Jeg vil høre det fra din munn."
"Min far ba meg om det." Kanskje han ville la henne være i fred hvis hun bare svarte ham.
"Hvorfor?" Han skanner ansiktet hennes.
"Jeg vet ikke." Hun var frosset med øynene rettet mot ham som et rådyr fanget i frontlysene.
"Ikke kom med den dritten der. Jeg vil ha sannheten fra deg, Sabrina."
Navnet hennes på hans lepper fikk hjertet hennes til å hoppe over et slag. "Jeg forstår ikke. Hvorfor skulle du trenge meg til å svare på det? Du av alle mennesker burde ha den rette informasjonen." Hun fortsatte å ta skritt tilbake.
"Hva sa faren din til deg?" Han spør mens han tar et skritt nærmere.
Hun begynte å forstå nå. Han var bekymret for hemmeligheten sin. "Åh, jeg skjønner det nå. Du er bekymret for informasjonen faren min har om deg."
"Om meg?" Han peker på brystet sitt.
Hennes øyenbryn hevet seg. "Hvem ellers?"
Nathan griper armene hennes og trekker henne nærmere. "Hva sa faren din til deg, Sabrina?" Kjeven hans strammet seg. "Ikke få meg til å spørre igjen."
Hun biter leppene. "Spiller det noen rolle?" Akkurat da kom et høyt dunk og et skrik bak døren. Hennes hode snur seg mot lyden. Hun prøver å bevege seg, men Nathans grep strammer seg.
"Slipp meg. Det høres ut som Emmie." Hun sier mens hun vrir seg i grepet hans.
Han blunker og slipper taket.
Når hun åpner døren, finner hun en gråtende Emmie på gulvet. Clarissa, Vivian og barna omringet henne. Tårer rant ut av de lyse grønne øynene.
Dylan begynte å forklare Sabrina hva som hadde skjedd mens Clarissa plukket opp datteren sin. "Hun løp så fort at hun slo hodet i veggen."
Sabrina ser på gulvet og ser en ABC-bok. Hun bøyer seg for å plukke den opp.
"Hun kom for å vise deg favorittboken sin," sier Alyssa.
Vivian sender skarpe blikk mot henne mens hun følger datteren sin ned trappen.
Sabrina tar et skritt tilbake og støter på det som føltes som en murvegg. Mannens bryst. Hun beveger seg raskt fremover og griper hendene til Alyssa og Dylan, som ble hos henne. Hun så ikke tilbake på ham; hun ville løpe bort fra spørsmålene hans. Han gjorde henne nervøs og sårbar.
Hun småprater med Dylan og Alyssa til de når stuen. Så slipper hun dem.
Alle satt rundt og var involvert i en samtale til de la merke til henne. Bare lille Emmie hadde hodet i morens bryst og laget små snufselyder. Clarissa satt på en treseter ved siden av Baylee, og Vivian satt nær Jacob på en annen treseter.
Hun ville bare trøste Emmie litt og gi henne tilbake boken hennes. Så hun setter seg i det tomme setet ved siden av Clarissa. "Er du ok?" Hun spør.
Emmie ser opp, men svarer ikke. Så hun legger bare boken i Clarissas fang. Hun ser seg rundt. Alle så på dem.
Nathan fulgte etter henne. Han satte seg tvers over og festet blikket i hennes retning. Når øynene hennes møtte hans, så han ikke bort.
Hun gjør en bevegelse for å gå når Emmie hopper i fanget hennes. "Emmie sove med deg."
Hun smeltet. "Åh. Hvis det er greit for mammaen og pappaen din." Hun kom plutselig på at hun hadde en romkamerat. "Åh, og onkel Nathan." Hun ser på ham.
Vivian gir et tegn til avskjed og går.
"Jeg har ikke noe problem med det," erklærer Jacob.
Baylee ler. "Vi vet alle hvorfor. Clarissa fortalte meg om ditt lille problem med å få henne til å sove i sin egen seng."
Sabrina måtte tenke litt på det. Jacob ønsket å elske med sin kone. Det fikk henne bare til å tenke på Nathan som elsket med henne. Noe som aldri ville skje. Hun skyver tanken ut av hjernen.
"Jeg beklager at jeg blokkerer deg fra kona di. Du vil forstå når du får barn." Jacob skifter blikket mot Nathan før han blunker til kona si.
Han ser ikke engang på Jacob, han fortsetter å se på Sabrina.
"Kan vi sove med tante Sabrina også? Vær så snill, onkel Nathan." Han ser på niesen og nevøen sin foran seg og trekker pusten dypt. "Greit."
Jacob takket Gud og Sabrina kunne ikke la være å fnise av hans begeistring.
Latteren hennes blir kortvarig når Baylee smalner øynene mot henne. "Så når skal du lage dine egne?"
Husker bryllupsdagen sin svarer Sabrina. "Jeg er ikke sikker. Du burde spørre broren din."
Baylee smilte skjevt. "Hva skjedde med å aldri ville ha barn, storebror?"
Nathan rynket brynene. "Du vet bedre enn å spørre meg om mine saker."
Inntil da hadde Sabrina bare hørt om Nathans hvem er du til å spørre meg-holdning.
Baylee ga seg ikke. "Åh kom igjen. Mamma fortalte meg at hun bare er her av én grunn. Penger. Du vil ikke svare fordi du vet at det er sant."
"Og du vet hva som skjer bak soveromsdøren min?" Han gir seg heller ikke.
"Nei, men mamma..."
Han avbryter henne. "Men mamma ingenting!" Ansiktet hans blir kynisk. "Hun vet heller ikke hva som skjer bak lukkede dører."
"Ok, stopp dette!" Clarissa avbryter før hun kunne snakke igjen. "Baylee, du kan ikke bare gjøre andres ekteskap til din sak. Slutt å lytte til mamma. Hun vil aldri bli fornøyd med noen kvinne i Nathans liv. La henne bare lufte seg. Ikke bli involvert."
"Å, vær så snill... Du sa det selv på bryllupsdagen deres at noe var galt."
"Ja, det gjorde jeg. Det var før jeg så dem sammen."
Baylee flytter seg rundt i setet sitt for å prøve å møte søsteren direkte. "Synes du ikke det er rart at vi bare begynte å høre om henne etter at bryllupsdatoen var satt?"
Øyne vandrer fra ansikt til ansikt. Sabrina trekker pusten dypt og forventer det verste. Hun brydde seg egentlig ikke om hele verden visste at ekteskapet deres var falskt. Vivian ser ut til å ville skape mistanke om det av en eller annen grunn. Ville ikke det påvirke hennes dyrebare hemmelighet? Hun ville vært glad om hun slapp å dele rom med Nathan.
"Det jeg vil vite er hvordan hun gjorde det? Baylee vender oppmerksomheten tilbake til Sabrina og myser. "Hva gjorde du for å få broren min til å gifte seg med deg? Hæ?"
Sabrina var i ferd med å si. Hvorfor spør du ikke broren din, men hun var for redd til å stille spørsmålet.
"Nok!" Nathan fikk alle til å hoppe.
Clarissa løfter hånden for å be Nathan roe seg ned. Hun peker på det sovende barnet i Sabrinas armer.
"Vi går." Han reiser seg og befaler kona si.