Kapittel 3
Femten minutter går mens Sabrina tenker på ektemannens berøring, hans lukt, fastheten i brystet hans, og grepet av fingrene hans.
Gjennom det siste året har Sabrina blitt stadig mer tiltrukket av Nathan. Han var alltid velkledd, iført dresser og slips som var pent strøket. Han luktet alltid av god parfyme og var alltid glattbarbert. Hendene hans så ikke bare sterke ut, de føltes sterke også.
Et bank på døren får henne plutselig til å skvette.
Hun ser seg rundt som om det var bevis på tankene hennes liggende rundt. "Kom inn."
Det er Ned med et brett og et smil. "Her er det, frue, jeg ba kokken legge til bringebærlemonaden din akkurat slik du liker den."
Ned var en hyggelig mann i sekstiårene. Siden hun ikke hadde noen å snakke med, småpratet hun mye med ham. Det førte til samtaler om barna og barnebarna hans. Det var trist fordi han ikke fikk se dem så ofte.
"Takk, Ned."
"Jeg har hørt at du ikke har det bra." Han gir henne to piller. "Her, muskelavslappende."
"Ja, litt øm." Hun tar dem og Ned unnskylder seg.
Hun spiser frokosten sin, svelger pillene, og takker stille Gud for at hun ikke trenger å gå.
Så banker Wanda lett og kommer inn. "Frue, telefon til deg."
"Hallo." Hun svarer.
"Hei, kjære. Hvordan har du det?" Det var moren hennes. Det var veldig vanskelig å snakke med henne. Det var veldig vanskelig å snakke med noen i familien. Det fikk henne nesten til å ville gråte.
Å høre kjærligheten i morens stemme sammenlignet med å snakke med ingen vil gjøre det med deg. Forteller hun seg selv.
"Jeg savner deg, mamma." Mumler hun mykt.
"Jeg savner deg også, kjære." Mariels stemme var fylt med sorg. Hun ville ikke sende datteren sin for å gifte seg. Når Sabrina ble enig med faren var det to mot en. Hun visste at skyldfølelsen ville ha spist opp datteren hennes hvis hun ikke hadde oppfylt farens ønsker. Sabrina var mer sta enn ham, så det ga ingen mening å protestere.
"Mamma, vær så snill ikke gråt." Dette er grunnen til at de snakket uker av gangen. Moren hennes kunne knapt få ut et ord.
"Hvordan har pappa det?"
Det hørtes ut som Mariel tørket nesen og tørket de våte øynene. "Han blir ikke noe bedre, sover i stolen sin akkurat nå." Hun pauser "Søsteren din vil gjerne snakke med deg."
"Hei søster...savner deg. Når kommer du hjem?" Gracie fylte atten for noen måneder siden og skal snart begynne på universitetet. Hun tror søsteren lever et velsignet liv med en kjærlig ektemann. Det ville knust hjertet hennes å vite sannheten...
Hun anstrenger seg for å høres mest mulig munter ut.
"Hei, jeg savner deg også...Og jeg vet ikke når."
"Kom igjen, Sabrina, mamma gråter hver gang hun hører navnet ditt. Jeg vet at mannen din er Mr. Travel, men hvorfor kan du ikke komme alene?"
Hun hadde fortalt søsteren sin mange løgner det siste året, men sannheten var at det gjorde for vondt å se faren dø. Hun visste at hvis hun dro dit, ville hun ikke ønske å komme tilbake. "Jeg skal tenke på det."
Hun snakket med søsteren i noen minutter til for å oppdatere seg på livet hennes, og haltet deretter inn på badet for en varm dusj.
Etter å ha kommet ut, føltes musklene hennes mindre spente. Medisinen hjalp definitivt. Hun kledde på seg og så på klokken. Den var bare ni. Herberget åpner ikke før elleve.
Følte seg ustø, så hun hvilte seg tilbake på sengen.
Ikke et minutt senere banket det på døren hennes. "Kom inn."
Wanda kom inn med en tralle. "Mr. Alden instruerte meg om å pakke tingene dine og få dem flyttet opp, frue."
Hun visste å ikke lure på hvilken Mr. Alden, Nathans far lot som om hun ikke eksisterte.
"Må det gjøres i dag?"
"Jeg beklager, frue, det er ordrene mine."
Hun gruet seg til å pakke. Hun håpet litt at det ikke var virkelig.
Wanda ba henne bli i sengen og sove, men hun kunne ikke lytte. Det var ikke i henne å se noen gjøre noe for henne uten å hjelpe i det minste. "Dette er tingene mine, og hvis du vil ha tillatelse til å røre dem, må du la meg hjelpe."
Wanda hadde ikke noe valg.
De brukte over en time på å brette klær da Sabrina så på klokken.
"Åh. Vi må fullføre senere, jeg må gå." Hun dyttet henne raskt ut døren.
Elroy er navnet på limousinsjåføren hennes. Han ventet i oppkjørselen da hun kom ut.
"Jeg ble fortalt å være til tjeneste for deg, frue." Han hilste henne.
Syv minutter med kjøring var alt som skulle til for å komme dit. Beina hennes verket bare ved tanken på gåturen de siste to dagene.
Hun tilbrakte hele dagen med Tony, lo og jobbet. Glemte alle problemene sine. Ryggen begynte å gjøre vondt, men hun lot det ikke plage henne.
Mens hun matet dyrene deres middag, samlet hun mot til å spørre Tony om det hun hadde klødd etter å vite. "Hei, Tony."
"Ja." Hun leste et magasin og knasket på rester av kinesisk mat de hadde bestilt.
"Jeg så et brev på pulten din i går, et tilbud fra Alden Enterprises. Jeg må vite. Aksepterte du det?"
Tony så på den organiserte pulten sin.
"Nei, jeg vil ikke selge. Hvem andre ville hjelpe disse dyrene? Tror du disse rike folkene bryr seg?" Hun trakk på skuldrene og stappet maten i munnen.
"Vet du hva de vil bruke landet til?"
"Nei. Sannsynligvis bare for å få meg vekk." Hun sluttet ikke å tygge for å svare.
Sabrina ville ikke presse mer.
"Du vet, jeg har prøvd å få et lån i lang tid nå. Jeg har god kreditt og har brukt samme bank i årevis. Av en eller annen grunn fortsetter de å avslå meg.
"Hva tror du det er?"
"Jeg vet ikke, men jeg er sikker på at jeg kanskje finner ut av det ved å snakke med en av Alden-familien. De tror at fordi de har penger og eier nesten alt i denne byen, kan de bestemme hvem som skal eller ikke skal eie en bedrift her. De kunne tilby meg dobbelt så mye som sist, og jeg ville fortsatt nekte."
Hun var åpenbart frustrert over situasjonen.
Det fikk Sabrina til å lure på om hun skulle fortelle hvem hun var gift med. Ville hun føle seg forrådt hvis hun ikke gjorde det? "Jeg er gift med Nathan Alden." Hun blurter ut.
Hun ville ikke si at hun var hans kone. Hun følte seg ikke som en kone.
Tony stopper å tygge.
"Jeg har ingenting med hans forretninger å gjøre. Jeg har ingenting med det å gjøre. Jeg liker bare dyr og vil heller tilbringe dagen her enn å vente på at neglene mine skal tørke." Hun legger til før det kunne bli noen misforståelse.
"Du virker ikke som en av dem." Tony peker med gaffelen sin.
"Jeg er ikke det. Ikke av blod uansett."
"Hva ser du i ham? Du ser ikke ut som en jente som er ute etter penger. Så hva er det?"
Hun ble tatt på senga av det spørsmålet. Hun kunne fortelle henne at hun ble skyldbetynget til å gifte seg med ham og at hun ikke visste hvorfor. Men det ville ikke være smart, ville det? Hun trekker på skuldrene i stedet og vender oppmerksomheten et annet sted.
Senere den dagen...
Så snart hun satte seg tilbake i bilen, føltes det så godt å slappe av, og så snart hun beveget seg for å gå ut, kjente hun alle sine verk og smerter. De ømme musklene kunne hun ikke lenger ignorere. Hun beveget seg sakte opp trappen foran og var så glad for at rommet hennes var nede.
Når hun kommer dit, er mer enn halvparten av tingene hennes borte. Til venstre ser hun at Wanda pakker alle parfymene og smykkene hennes.
"Jeg hadde virkelig likt at du hadde ventet på meg."
"Jeg beklager, frue, jeg...
"Jeg ga henne tillatelse til å røre tingene dine." Nathan sto lent i døråpningen med armene krysset og blikket rettet mot henne. "Du forårsaker unødvendig forsinkelse."
"Jeg ville bare foretrukket å hjelpe." Hun snur seg og legger hendene på hoftene.
"Gå og legg deg... Ned kommer opp med middagen din."
"Jeg vil ikke legge meg." Hun beveger seg for å hjelpe Wanda, men gisper når hun kjenner en fast hånd på håndleddet som trekker henne tilbake. Grepet hans var elektriserende.
"Se på deg. Du kan knapt gå ordentlig. Hva slags hjelp ville du vært?" Han holder dem noen få centimeter fra hverandre. "Slutt å være sta og gå og legg deg."
"Nei." Hun rister på hodet.
Kjeven hans strammer seg, og det samme gjør grepet hans. "Wanda, la oss være alene." Han befaler.
Blikket hans flytter seg ikke fra henne mens den eldre kvinnen raskt går forbi dem. Han bøyer knærne og reiser seg opp med henne på skulderen.
"Ahh!" Hun skriker idet hun blir båret og kastet på sengen. Hendene hennes flyr over hodet, og han fanger dem og holder henne nede. "Hva har du gjort? Hæ?"
Hun var så forvirret. Hun hadde allerede fortalt ham. "Jeg sa det til deg..."
Han søker intenst i ansiktet hennes, stirrer ned som om han prøver å finne ut av henne.
Hun begynner å pese når han uventet glir en av hendene ned langs håndleddet hennes og stryker hår bort fra pannen hennes. Fokuset hans skifter så til leppene hennes, og deretter øynene, og så tilbake til leppene igjen.
Hjertet hennes banker hardt mot ribbeina. Det var overveldende.
Han lener seg ned og...
Vivian stormer inn i rommet. Hun banker aldri. De trekker seg raskt fra hverandre. Han reiser seg opp og stikker hendene i lommene, mens hun setter seg opp og prøver å få kontroll over pusten.
Vivians øyne vandrer frem og tilbake fra ansiktet hennes til hans.
Han kremter. "Bli i sengen." Han beordrer før han raskt forlater rommet.
Vivian brenner henne med blikket i noen sekunder før hun går. Det var åpenbart at hun var rasende; kokte så hett at kjelen hennes var i ferd med å renne over.
Sabrina smiler. Det var litt tilfredsstillende, ærlig talt.
Neste morgen var det lørdag.
Mens hun strekker seg ut av søvnen, snur hun hodet mot nattbordet og ser på klokken. Den var halv ni. Øyenbrynene hennes trekker seg sammen når hun legger merke til en telefon og en konvolutt på nattbordet.
Hun justerer seg for å sette seg opp og åpner konvolutten. Inne var et bankkort, blanke sjekker og kontoinformasjon. Alt med hennes navn på. Sabrina Abigail Alden.
Hun rekker over og tar den nye telefonen. Hun var spent på en ny leke. Hun åpner den umiddelbart, og er i ferd med å ringe moren sin når hun legger merke til noen nummer som allerede er lagret. Nathans mobil, Nathans kontor, Nathans hjem. Nathans sekretær én og to, og Elroys mobil. Hun syntes det var litt søtt at han hadde lagt inn alt dette for henne.
Hun ombestemmer seg om å ringe moren sin for nå. Når hun snakket med noen i familien måtte hun møte virkeligheten. At faren hennes døde er virkeligheten. Hun blokkerer raskt ut den tanken og snur hodet for å se på all pakkingen som gjenstår.
Hun pusser tennene, skifter til en komfortabel kort svart romper, og setter i gang. En stund går før Wanda kommer inn. "Åh, du er oppe. Jeg ble bedt om å sjekke deg. Jeg får Ned til å bringe frokosten din."
Når Ned kommer opp senere, spør hun "Brakte du denne?" Hun holder opp telefonen.
"Nei, frue. Mr. Alden brakte den selv."
Hårene på nakken hennes reiser seg.