Kapittel I: Veldig nydelig mann
Kapittel 1: Veldig Kjekk Mann
Joanna
Jeg våknet til lyden av alarmen min som gradvis ble høyere, og jeg ventet til klokkene sluttet å ringe før jeg rullet over og slo på skjermen. Med et dypt pust samlet jeg energien til å komme meg ut av sengen og dro meg til dusjen. Jeg hadde en jobbintervju i dag og måtte være der tidlig så jeg ikke ble stemplet som en som kommer for sent. Etter en rask dusj gjorde jeg min morgenrutine før jeg gjorde meg klar for dagen og dro til stedet hvor intervjuet skulle holdes.
Jeg kom dit nesten før halv ni om morgenen, intervjuet var planlagt til klokken ni. Jeg liker alltid å være tidlig, jeg hatet å gjøre ting i siste liten. Men nå begynner tålmodigheten min å ta slutt, og beina mine hopper opp og ned i frustrasjon. Klokken er allerede halv ti, og ingen har dukket opp. Jeg har ventet i mer enn en time.
Etter flere måneder med jobbsøking og mine år på universitetet, får jeg endelig muligheten til å jobbe i et av de største selskapene i landet, Dangote Group of industries. Da jeg var tolv år gammel, leste jeg om to brødre, Griffin og Justin Creed, som startet selskapet rett etter college.
Jeg fulgte selskapet fra den tiden, jeg fikk min Generell Studiekompetanse da jeg var femten og fikk full akademisk stipend til et av de beste universitetene i landet. Etter flere år med studier fikk jeg endelig mine grader og master. Og da jeg følte meg kvalifisert på det utdanningsnivået, prøvde jeg å finne en jobb i selskapet, men jeg hadde ingen lykke.
Det har gått ti måneder siden jeg fullførte min siste grad, og bortsett fra noen veldig lavtlønnede praksisplasser, har jeg vært uheldig på jobbfronten. De siste fire månedene har jeg jobbet på en kaffebar som slet, og prøvde å bruke min ekspertise til å holde dørene åpne.
Akkurat da jeg begynte å jobbe på kaffebaren, så jeg en jobbannonse hos Dangote Group of industries og søkte umiddelbart. Etter tre måneder med venting ble jeg endelig kalt inn til intervju da jeg var i ferd med å gi opp håpet. Men bakeriet klarte å holde bensin på bilen min, og jeg klarte å gjøre minimumsbetalinger på lånene mine, men jeg var nesten hjemløs og hadde knapt noen penger i mitt navn.
Så her er jeg, venter i nesten en time. Jeg slipper ut et sukk og sjekker klokken igjen, hvem visste at et så etablert sted som dette selskapet ville la meg vente så lenge? Jeg ser rundt i lobbyen, det var et sikkerhetsteam ved en pult nær døren og en resepsjonist på den andre siden i seksjonen jeg satt i. Stedet var skinnende hvitt med lyseblå og sølvfargede aksenter, heldigvis var stolene komfortable. Resepsjonisten, en liten blond jente, ser på meg og sender et sympatisk smil for millionte gang, om hun bare kunne slutte å se på meg og faktisk ringe noen for å hjelpe meg.
Jeg sjekket klokken igjen, og den var nesten ti. Akkurat da jeg skulle gå og snakke med resepsjonisten, plinget heisen til høyre for skranken og åpnet seg. En utrolig vakker mann steg ut og kom mot meg.
Herregud, han hadde mørkt hår og vakre havblå øyne. Han gikk mot meg som om han gikk nedover en catwalk, modellperfekt og nydelig i en skarp mørkebrun dress med gullmansjetter.
"Frøken Clover?" sa han med en dyp stemme som hadde et hint av en aksent. Han rakte ut hånden, og jeg tok den i et håndtrykk.
Han var noen centimeter høyere enn meg med hæler, og jeg lot blikket gli oppover brystet hans til jeg møtte de glitrende øynene hans. De var klare blå som himmelen og holdt meg fanget.
"Hei," sa jeg, og trakk hånden ut av hans. Han stirret på meg et sekund for lenge før han langsomt blunket.
"Jeg er Logan Walker, en av partnerne her," sa han og smilte mykt, og viste to smilehull i kinnene.
En liten bølge av skuffelse traff meg. Det var bare bilder av Justin Creed, og jeg visste ikke hvordan Griffin så ut, men jeg hadde håpet at mannen foran meg, den som skulle intervjue meg, var ham. Men jeg tok feil.
"Jeg beklager forsinkelsen, jeg ble nettopp fortalt at du ventet her nede. Vi trente noen nye assistenter som tydeligvis ikke visste hvordan de skulle videreformidle en beskjed," sa han. Jo mer han snakket, jo mer innså jeg at han hadde en gresk aksent. Han er ikke fra dette landet.
"Kom med meg, la oss gå til kontoret mitt. Jeg er ikke en fan av store upersonlige møterom for en-til-en intervjuer," sa han og gestikulerte mot heisen. Jeg nikket og tok vesken og legitimasjonen min.
Da han snudde ryggen til for å gå mot heisen, rettet jeg på klærne mine. Jeg hadde sittet så lenge. Da moren min levde, hadde hun så mange fantastiske antrekk, og dette plagget jeg har på meg nå, var et av dem. Det var en kort jakke og buksedress med høy midje i svart myk ull, det var sannsynligvis min favoritt. Jeg la til en hvit tanktopp som jeg fant på en bruktbutikk, den var også kort så jeg måtte passe på at den ikke viste midjen. Jeg hadde på meg noen stroppete sølvsandaler som fikk meg til å føle meg moden og sofistikert.
Jeg satte det krøllete håret mitt i en løs knute og la på lett sminke. Jeg ønsket å skjule fregnene mine fordi de fikk meg til å se yngre ut. Jeg så på ryggen hans mens han gikk, han måtte være en av de kjekkeste mennene jeg noen gang hadde møtt. Han var slank, men hadde en atletisk bygning, og dressen satt som støpt. Han hadde også en veldig fin rumpe, hvis jeg skulle tippe, ville jeg si at han var litt over seks fot.
Noen upassende tanker fløy gjennom hodet mitt. Han kunne ha brettet meg som en kringla. Faen, hvorfor tenkte jeg akkurat det?
Jeg skyndte meg for å ta ham igjen, hælene mine hørtes altfor høyt på det vakre marmorgulvet. Heisdørene åpnet seg da jeg tok ham igjen, og jeg fulgte raskt etter ham inn. Han hevet et øyenbryn i min retning, noe som fikk meg til å rødme, og munnviken hans trakk seg litt opp.