Kapittel 3
Blå
Jeg rekker akkurat å komme meg til Monicas mens morgenrushet starter. Guttene bak disken vinker og smiler til meg mens jeg går mot den lille scenen. Dette stedet pleide å være en liten bar med live karaoke, og da Monica kjøpte det bestemte hun seg for å beholde den lille scenen og ha liveopptredener. Hun så meg spille en dag i parken og spurte om jeg ville spille på kafeen hennes, og jeg hoppet på muligheten.
Det er ikke slik at jeg forventet å slå igjennom med sangen min eller noe. Faktisk har jeg aldri en gang tenkt på å prøve å bli berømt med stemmen min. Jeg bruker det jeg kan for å tjene penger, og jeg tilfeldigvis er en ok sanger og gitarist. Jeg er ingen Adele, men folk ser ut til å nyte opptredenene mine, så jeg fortsetter med det.
Scenen har en trestol, en mikrofon med stativ og en gitar klar for meg. Jeg pleide å slepe med meg gitaren min hit, men Monica ba meg bruke den som var her så jeg ikke skulle skade meg. Selv etter at jeg protesterte flere ganger, ga hun seg ikke, og jeg ga etter for hennes forespørsel. Dessuten er denne skjønnheten mye finere enn min og spiller som en drøm.
Monica går fra bak disken og bort til scenen. Jeg står på siden og venter på at hun skal introdusere meg.
"God morgen alle sammen! Jeg vet at de fleste av dere haster av gårde til jobb, men som vanlig har vi en nydelig musiker til å serenade dere mens dere venter på kaffen deres. Alle sammen, dette er Blå!" Hun snur seg og smiler til meg.
Hun klapper entusiastisk, noe som oppmuntrer andre til å klappe også. Det er søtt, og jeg rødmer litt hver gang.
Når hun går av scenen, setter jeg meg og ser ned på fingrene mine som hviler på strengene til gitaren. Jeg lukker øynene og tar et dypt pust. Når jeg åpner øynene, prøver jeg å ignorere folkene som ser på meg og late som jeg opptrer for en enkelt person. Den eneste personen jeg noen gang har ønsket å spille musikk for.
Det er en dum fantasi, men det hjelper meg å få nervene under kontroll. Sakte begynner folkene som sitter på de blandede vintage-møblene og ser på meg å bli uklare, og min ene fan sitter der og smiler til meg. Jeg smiler tilbake til bildet og begynner å spille.
Min første sang er en jeg skrev da jeg så Grand Canyon for første gang. Friheten jeg følte var som ingenting jeg hadde følt før. Jeg følte meg usårlig, noe jeg hadde drømt om så lenge. Min første sang smelter inn i den neste, og når jeg er tre sanger nede, bestemmer jeg meg for å legge til noen coverlåter.
Min favorittsang When I'm Alone av Lissie er neste og går over i Sea Breeze av Tyrone Wells. De er mye roligere og passer bedre til den koselige kaféstemningen. Min siste sang er B.O.M.O av Tatiana Manaois, og når jeg synger den siste tonen, bryter rommet ut i applaus. Lyden rykker meg ut av tåken jeg skaper når jeg synger, og jeg reiser meg. Jeg bukker og setter forsiktig gitaren tilbake der den hører hjemme.
Noen få folk forteller meg hvor bra jeg sang mens jeg går mot disken hvor Monica jobber med en kundes drikkebestilling. Jeg stopper ved den midjehøye svingdøren som de ansatte bruker og venter på at hun skal bli ferdig.
"Det var fantastisk, Blå! Jeg sverger, hver gang du spiller, blir det bedre enn sist. Jeg skulle ønske du ville la meg kontakte den vennen min." Hun har fortalt meg om vennen sin som jobber som talentagent, men jeg har forklart hvorfor jeg ikke er interessert.
Musikkindustrien er beinhard, og jeg vil ikke ta noe jeg liker og ødelegge det. Når jeg synger, er det fordi jeg vil, ikke fordi jeg er under kontrakt til å gjøre det.
"Hei, Tinker Blå." Jeg ruller med øynene av det dårlige kallenavnet, men det ertende smilet som følger med gjør det vanskelig for meg å bli sint. "Hvordan har du det, vakre?"
"Vet kjæresten din at du flørter med meg jevnlig?" spør jeg Diego, en av baristaene.
Han ler. "Han vet at jeg er lojal mot hans gale ass, men siden han forguder deg like mye, kan det hende han blir litt sjalu over at han ikke var her for å se deg."
Jeg ler og rister på hodet. "Dere to er sprø. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dere."
"Hva med et kyss for denne fantastiske latten jeg nettopp laget til deg?" Han lener seg nærmere og holder koppen akkurat utenfor rekkevidde.
Jeg smalner øynene mot ham og lener meg frem som om jeg skal kysse ham, men snur meg i siste sekund og griper koppen.
Han ler. "Smart liten gatejente."
"Du kan banne på det, kjære." Jeg blunker til ham og tar en lang slurk av den perfekt lagde latten. "Hvor er din bedre halvdel?"
"Han hadde en stor sak å jobbe med i dag." Han trekker på skuldrene.
Diegos kjæreste er advokat, og fra det jeg hører, en ganske god en. Han er også bifil, og siden Diego har en merkelig greie for meg, har de prøvd å overbevise meg om å prøve et polyforhold, men jeg har høflig avslått. De er perfekte som duo, og jeg er bare på gjennomreise. Det er morsomt hvordan man kan møte så fantastiske mennesker, men likevel føle trangen til å fortsette å bevege seg i livet.
"Vel, si hei til kjæresten min og hold dere unna trøbbel. Ha det, Monica!" Jeg roper ut og prøver å gjøre en rask exit, men hun fanger meg før jeg kan snike meg ut.
Hun har allerede betalt meg på forhånd denne uken, men hun prøver alltid å gi meg litt ekstra hver gang. Jeg vil ikke få henne til å føle at hun trenger å hjelpe meg mer enn hun må, men uansett hva jeg gjør, får hun sin vilje. Jeg har raskt lært hvor sta hun kan være.
"Blå..." Jeg krymper meg og snur meg. "Ikke en eneste gang har du sneket deg ut herfra uten at jeg har tatt deg, så hva får deg til å tro at i dag ville være annerledes?"
Jeg sukker i nederlag. "En dag skal jeg i det minste klare å nå døren. Seriøst Monica, det du betaler meg er nok."
Hun rister på hodet. "Det er det ikke. Mengden tips vi får når du opptrer er gal, og du fortjener en del. Er det ikke sant, folkens?"
Det kommer noen ord av enighet fra de andre ansatte, og jeg vet at jeg har tapt. De er alle så snille mot meg, og ingen av dem har noen gang vært sinte for å dele tipsene sine med meg. Det er folk som dem som får meg til å tro at godhet fortsatt eksisterer. De kjenner meg ikke godt, men de behandler meg likevel som en av sine egne. Det gjør meg emosjonell hver eneste gang.
"Ta bare pengene, Blå." Cole, en av de andre baristaene, sier med en oppgitt tone, vi spiller ut denne scenen hver gang.
Hvis jeg ikke kjente ham, ville jeg vært flau, men hans kjærlighetsspråk er sarkasme.
"Tusen takk, folkens." De smiler til meg, og Diego sender meg et frekt blunk.
"Se her, Blå, du kan alltid komme til meg for hjelp. Hvis du vil ha flere dager å opptre eller til og med hoppe bak disken, skal vi få det til å skje. Du vet det."
Jeg vet det. Monica har vært så søt og har tilbudt meg en vei ut av min situasjon, men jeg vet farene ved det. Å stole på folk på den måten kan komme tilbake og bite deg, og jeg vil ikke risikere det. Dessuten er hun en liten bedriftseier, og det er ikke lett å ansette noen som meg som ikke engang har et hjem.
"Jeg har det bra, Mon, men takk uansett." Jeg tar konvolutten hun rekker meg og vinker til henne og de andre mens jeg går mot døren.
Når jeg trer ut, føler jeg den velkjente stramheten i brystet som jeg får hver gang jeg forlater dette stedet. Det er når frykten og angsten for å opptre endelig treffer. Jeg klarer å undertrykke det for å komme meg gjennom settet mitt, men jeg kan ikke ignorere det for alltid, og noen ganger krasjer det ned på meg hardt. Det er sannsynligvis noe jeg ville oppsøkt en lege for hvis jeg hadde helseforsikring, men siden jeg ikke har det, må jeg håndtere det.
Jeg følger ikke med på folkene rundt meg mens jeg beveger meg mot parken. Det er der jeg går for å roe meg ned.
"Hei, du!" Noen roper, og jeg skvetter når en mann trer inn i min vei. "Jeg kjenner deg."
"Hva?" Jeg stammer mens jeg ser meg rundt og ser flere mennesker stirre på meg. "J-jeg beklager, jeg må gå."
Før han kan gripe meg, løper jeg av gårde.
Hva var det? Hvorfor så alle de menneskene på meg?? Og hvorfor prøvde den fyren å gripe meg?