Kapittel 2
Tragedy's POV
Jeg klamret meg til den grove barken på et tre, brystet mitt hevet seg mens jeg gispet etter luft.
Kroppen min verket, utmattelsen strømmet gjennom musklene mine, mens de bare føttene mine pulserte av smerte, blodige etter den lange og desperate flukten jeg hadde lagt ut på.
Mot alle odds hadde jeg klart å komme meg så langt til fots. Jeg hadde krysset flokkens grense og befant meg nå i ingenmannsland, fanget mellom tryggheten til min tidligere flokk og usikkerheten i det ukjente.
Hvis bare jeg hadde hatt ulven min ved min side, men som så mange andre svakfødte, forble hun unnvikende, skjult for meg...
Det var ikke uvanlig for svakfødte å aldri binde seg til ulvene sine, en kjensgjerning som alltid hadde gjort meg trist. Som ung tenåring, mens andre på min alder opplevde spenningen ved sine første forvandlinger og gleden ved å knytte bånd til ulvene sine, hadde jeg lest bøker som fortalte meg at jeg kanskje aldri ville få den opplevelsen.
Den svake og skjøre kroppen min hadde merket meg som flokkens svakfødte, ute av stand til å gjennomgå forvandlingen som definerte vår art. Nå, ved atten år, uten tegn til ulven min, sto jeg overfor en hard realitet - det ville sannsynligvis aldri skje i dette tempoet.
Selv min sjelevenn ville ikke ha meg... hvorfor skulle ulven min?
I dag var en ydmykende påminnelse om at jeg bare var en skamplett i ulvenes verden.
Det var et ødeleggende slag, som beviste at jeg ikke var noe mer enn en byrde for enhver flokk - selv en Alfa som jeg hadde håpet på en forbindelse med.
Jeg var gjenstand for latterliggjøring, en kilde til hån blant andre. Kunnskapen om at jeg bare ville ødelegge ryktet hans som leder, kombinert med det faktum at jeg mest sannsynlig aldri ville være sterk nok til å bære hans barn, forsterket bare smerten i hjertet mitt.
Han visste fra første øyekast at jeg ikke ville og ikke kunne møte hans behov...
Snufsende tørket jeg tårene fra ansiktet, skrittene mine vaklet mens jeg snublet fremover.
Alt jeg ønsker nå er å legge så mye avstand som mulig mellom meg selv og min gamle flokk.
Natteluften kjølte huden min, og minnet meg om den harde virkeligheten jeg nå sto overfor. På en vridd måte burde jeg være takknemlig for at Alfaens sønn hadde avvist meg. Han kunne ha valgt å avslutte livet mitt, den ultimate straffen for å ha fornærmet ham.
Kanskje, gitt tid, kunne jeg ha blitt sterkere. Kanskje kunne han ha hjulpet meg med å kvitte meg med begrensningene ved å være svakfødt. Men han ga meg ikke den sjansen, avviste meg uten å tenke seg om - viste sin sanne avsky for min type.
Krypende inn i varmen fra den strikkede hetten min, det grove materialet ga litt trøst mot den bitende kulden, fortsatte jeg å tråkke gjennom skogen, skrittene mine usikre og retningsløse.
Tiden virket å strekke seg uendelig, de forbigående timene ble en uklarhet av skygger under det svake månelyset mens jeg fortsatte videre...
Plutselig trengte et fjernt horn gjennom natten, og rykket meg ut av tankene mine. Det var ikke noe vanlig horn - det hørtes ut som et tog.
En bølge av panikk grep meg, instinktene mine oppfordret meg til å bevege meg, å finne trygghet. Skjelvende klemte jeg de fillete klærne mine tettere, og innså at jeg ikke hadde noe håp om å overleve hele natten alene i denne sårbare tilstanden...
Drevet av ren overlevelsesinstinkt, fulgte jeg den usynlige stien foran meg, et glimt av håp blandet med frykt som ledet de slitne skrittene mine.
Etter hvert som toglyden ble høyere, økte også håpet mitt...
Hvis jeg kunne få haik med det toget, kunne det ta meg langt vekk fra de smertefulle minnene og den hjemsøkende avvisningen som svevde i luften fra min gamle flokk. Kanskje noen der ute ville tilby meg hjelp eller ta meg inn?
Etter det som føltes som en evighet, snublet jeg over et lite hvilepunkt langs sporene - og la merke til et stillestående tog med menn som lastet det opp med store mengder last.
Jeg holdt meg skjult bak noen trær i nærheten, og ønsket ikke å bli sett eller lagt merke til mens jeg så dem jobbe og le sammen...
Luften var tung av lukten av metall og olje, og en flom av aktivitet fylte stoppestedet. De hastet rundt, stemmene deres blandet seg med klirringen av last og det sporadiske skriket av metall mot metall.
Jeg studerte toget, vurderte de forskjellige vognene og kupeene, på jakt etter et potensielt gjemmested...
Jeg må være gal!
Da arbeiderne så ut til å være ferdige med å laste lasten, begynte de å spre seg, og forlot toget ubevoktet et øyeblikk...
Jeg tok et dypt pust, skjelvende igjen i den kalde natten, før jeg bestemte meg for at dette var min eneste sjanse til å løpe for det...
Jeg grep muligheten, kastet meg ut fra gjemmestedet mitt og nærmet meg den åpne døren til en av godsvognene. Hjertet mitt banket av forventning og en anelse frykt, vel vitende om at jeg måtte handle raskt og stille, ellers kunne disse mennene rive meg i stykker på et blunk...
De kunne tro at jeg var en tyv, eller en farlig rømling som prøvde å skape problemer for dem... men alt jeg ønsket var trygghet gjennom natten.
Med forsiktig presisjon klatret jeg om bord, gled stille inn i godsvognen. Mørket omsluttet meg, kun brutt av svake skimmer av månelys som sildret gjennom små sprekker i veggene. Luften inne bar en eim av olje og gammelt metall, men jeg brydde meg ikke. Dette var min billett til frihet, en sjanse til å legge bak meg smerten og avvisningen som hadde plaget meg i dag.
Jeg fant et avsides hjørne og slo meg ned, gjorde meg så komfortabel som mulig på det harde gulvet - nøt den lille varmen som sildret gjennom fra dampen som blåste utenfor.
Lyden av mitt eget hjerteslag dunket i ørene mine, en konstant påminnelse om risikoene jeg hadde tatt ved å klatre om bord her...
Da toget rykket til liv, fylte en symfoni av skrangling og knirking luften. Den velkjente rytmen av hjul mot skinner vibrerte gjennom kasser, en melodi av avgang og muligheter.
Jeg holdt pusten, følte vibrasjonene under meg, og innså at jeg aldri faktisk hadde vært på et tog før nå, da det sakte begynte å øke farten.
I det øyeblikket visste jeg at jeg forlot alt jeg alltid hadde kjent - flokken som nå hadde avvist meg og de kjente landskapene som bare ville bli kvelende påminnelser om fortiden min. Foran meg lå en ukjent destinasjon, og bare tanken på det fylte meg med angst.
Mens toget suste gjennom natten og førte meg bort fra mitt gamle liv, kunne jeg ikke la være å lure på hva som lå bortenfor horisonten. Verden strakte seg ut foran meg, full av ufortalte historier og uutforskede muligheter...
Jeg hadde ingen anelse om hvordan livet egentlig var utenfor flokkens grenser. Alt jeg visste var det jeg hadde lært fra bøker eller gjennom rykter...
Jeg visste at det var en farlig krig som involverte mange flokker over hele landet, men annet enn det - kunne jeg ikke fortelle deg noen andre detaljer om saken.
Vi ble alltid fortalt at vi ville være mye tryggere hjemme... og det var det jeg stolte på... det var i det minste, til jeg ble tvunget ut.
Jeg svelger og lukker øynene, overgir meg til togets rytmiske bevegelse, lar lyden og svaiingen vugge meg inn i en urolig søvn.
Jeg ville si at i dag har vært den verste dagen i mitt liv så langt... men det ville være en urettferdig uttalelse å komme med. Jeg har hatt mange dårlige dager... langt flere enn jeg har hatt gode.
Jeg visste ikke hva mitt neste trekk i dette livets spill ville være, men jeg håpet det i det minste ville være bedre enn det jeg har kalt 'hjem' i alle mine år så langt.
Jeg vil bare føle meg trygg og ønsket...
Er det for mye å be om?