Kapittel 8 Hjemme alene
Kroppen min rykket til, og jeg åpnet øynene med et gisp som om jeg var blitt gjenopplivet.
Jeg så desperat rundt meg, hjertet mitt roet seg straks jeg så søsteren min sitte ved siden av meg på den plettfrie hvite sengen.
"Dre!" Jeg skjøv rumpa bakover og satt oppreist, og la til slutt merke til at jeg fortsatt hadde på meg det tynne håndkleet før jeg tok en bedre titt på omgivelsene mine.
"Vent, hvordan havnet jeg her?" spurte jeg, mens sykepleier Peach kom mot oss med et vennlig smil.
"Nathan bar deg. Det viser seg at du fikk et panikkanfall i garderoben, og han fant deg der, liggende bevisstløs," sa Dre flatt med et skarpt blikk, åpenbart uten å tro på det i det hele tatt mens hun kommuniserte stille med meg, og spurte hva i all verden som egentlig skjedde.
Jeg ga henne et blikk som sa vi snakker i bilen før jeg prøvde å klatre ned fra den lille sengen, bare for å bli kort stoppet av skolens sykepleier.
"Er du sikker på at du er ok, kjære?"
"Ja, takk, fru Peach," forsikret jeg henne med et overbevisende smil, holdt håndkleet mitt mens jeg klatret ned fra sengen og tok posen med klær fra søsteren min før jeg skyndte meg til det lille badet for å kle på meg.
Han hadde båret meg hit.
Han bar meg hit? Hvorfor? Hvorfor skulle han bry seg, etter alt han har gjort?
Jeg stoppet kort for å stirre på meg selv i speilet, fortsatt rystet mens jeg husket hvordan øynene hans ble kullsvarte denne gangen da han rørte meg.
Dette er bare for rart. Hva er han? Holder jeg på å bli gal? Er jeg den eneste som faktisk kan se det?
Hva i all verden foregår?
Jeg jobbet mentalt med meg selv mens jeg fortsatte å kle på meg, alle disse spørsmålene plaget fortsatt tankene mine da jeg endelig gikk ut av badet, og skyndte meg for å komme meg ut derfra.
"Jeg vet at videregående generelt er veldig stressende, men du må ta vare på deg selv, Carrie," sa sykepleier Peach mens hun ga meg nok en av sine dumme homeopatiske resept.
Som om jeg trenger det.
"Du er fortsatt så ung... Forresten, du er en veldig heldig jente som har en så kjekk og omsorgsfull kjæreste," sa hun med et smil, og jeg åpnet munnen for å rette på henne, men hun fortsatte bare,
"Han bar deg hele veien hit og virket så bekymret for helsen din. Han stilte spørsmål, han ville vite om du var ok,"
"Han ville ikke bli værende, skjønt. Han virket så flau over tilstanden på antrekket ditt," Hun slapp ut en fornøyd latter, og øynene mine ble store ved lyden av ordene hennes.
Hva?
"For en hyggelig gentleman," sukket hun drømmende, og la en hånd over sin fyldige brystkasse.
Ja, sikkert. Han er alt annet enn det. Jeg ville ikke engang bli overrasket om han gikk så langt som å kikke under håndkleet mitt.
Jeg skalv mildt ved tanken.
"Ok, tusen takk, frøken Peach, ha det," sa søsteren min raskt før hun grep hånden min og praktisk talt dro meg ut derfra, svakt hørte jeg sykepleier Peach's svar idet hun smalt døren igjen.
"Har du hatt et nytt panikkanfall? Hva i all verden skjedde?" ropte Dre vantro mens vi løp nedover korridoren.
"Jeg vet ikke," sa jeg sannferdig med et trøtt sukk mens vi saktnet farten til en gåtur.
Jeg visste virkelig ikke.
Det hadde vært en stund siden mitt siste panikkanfall, slike hendelser skjedde bare under ekstreme situasjoner.
Han klarte virkelig å skremme vettet av meg.
"Jeg antar at han bare...virkelig klarte å skremme meg,"
"Hva?" Øynene hennes videt seg umiddelbart ut da vi stoppet ved siden av bilen vår, og ga meg et helt sjokkert blikk.
Jeg blåste ut et nytt sukk og bestemte meg motvillig for å fortelle henne alt, mentalt ba jeg til Gud om at jeg ikke satte henne i noen form for fare ved å gjøre det.
"Han er...rar," begynte jeg nølende,
"Jeg vet ikke nøyaktig hva han er og hva han vil fra meg...
Alt jeg vet er at han er så jævla bestemt på å plage meg...Og jeg vet ikke engang hvorfor,"
"Vent, stopp, stopp, hva han er??" Hun ropte nesten i vantro, rart stirrende på meg mens vi begge hadde klatret inn i bilen.
"Ja, det virker som om øynene hans noen ganger skifter farge, som om de blir gylne og begynner å gløde, og andre ganger blir de helt svarte. Gir det noen mening?" Jeg laget en merkelig grimase mens jeg så på henne.
"De hva?!?"
"Ja, helt fucked-up, jeg vet," ristet jeg lett på hodet.
"Nei, det er ikke fucked-up. Det er sinnssykt, som, gal mann! Hva mener du med at øynene hans gløder, hva er han, en jævla ildflue eller noe?" Hun fortsatte å lufte sin frustrasjon mens hun stirret tilbake på meg i fullstendig vantro.
"Er du sikker på at du ikke bare forestilte deg det eller noe?" sa hun etter et øyeblikk, og fikk meg til å kaste et smalende blikk på henne.
"Ja, jeg er sikker. Jeg var ikke full og jeg var ikke jævla høy heller. Vi er på skoleområdet og det er midt på dagen, husker du?"
"Slapp av jente, jeg skulle bare forsikre meg," sa hun med et øyerull før hun vridde nøkkelen i tenningen og satte bilen i revers.
"Hva gjør vi nå?" spurte hun meg mens hun fokuserte på å ta bilen ut av parkeringsplassen.
"Jeg må finne en måte å kontakte pappa på," sa jeg tankefullt mens jeg fraværende stirret ut av vinduet og fortsatte å huske Nathans tull om at jeg ble gitt til ham.
"Hva? Hvordan? Hvorfor?" utbrøt hun umiddelbart ved nevnelsen av faren vår, og kastet et overrasket blikk mot meg.
"Jeg har ikke fortalt deg alt ennå,"
"Det er bare...helt sinnssykt..." sa hun, og ristet lett på hodet før hun dro nøkkelen ut av tenningen.
"Jeg vet, det er derfor jeg må se gjennom mammas ting, kanskje hun fortsatt har et nødnummer eller noe," sa jeg mens vi tok med oss tingene våre og gikk ut av bilen.
Vi gikk til huset vårt og låste opp døren, kastet uforsiktig fra meg vesken og skoene.
"Mamma, vi er hjemme!" ropte Dre ut mens hun også kvittet seg med sine ting, merkelig nok uten å få noe svar.
Hun rynket pannen og ga meg et nysgjerrig blikk.
"Mamma!"
Jeg gikk til kjøkkenet for å hente meg en brus, blikket mitt falt på den lille papirlappen som lå på kjøkkenøya.
Leppene mine strammet seg til en rett linje, da jeg allerede hadde en anelse om hva det kunne stå før jeg leste det, og bekreftet raskt mistankene mine da jeg plukket det opp.
Elsklinger, jeg drar med Sheila til Lotus Spa for helgen. Ring hvis dere trenger noe.
x, Mamma
Selvfølgelig gjør du det.
Jeg viste Andrea lappen da hun også kom inn på kjøkkenet.
"Flott. En mindre bekymring da," sa hun med et mildt hoderist.
Jeg blåste ut et hørbart sukk og gikk rett til kjøleskapet, tok ut en flaske vin i stedet.
Jeg poppet korken og helte meg et glass, nøt den fruktige smaken mens jeg tok en stor slurk.
"Hva gjør du, unge? Hvor er mammaen din?"
Jeg lente meg mot kjøkkenøya og så kjedelig på søsteren min mens hun åpenbart ringte Kayla - siden Sheila var hennes mamma, og derfor var hun også alene hjemme - og begynte å gå målløst rundt mens hun lyttet til hva enn den gale kvinnen sa i den andre enden.
"Ja, kom deg hit, pronto!" ropte hun med en latter og signaliserte at jeg skulle helle opp et glass til henne også.
"Ok, smash du også!" sa hun fornøyd og avsluttet samtalen, snappet til seg glasset jeg nettopp hadde helt opp for henne og tok en slurk.
"Greit, jeg bestiller noen pizzaer i mellomtiden," hun satte seg på en krakk og begynte å taste på telefonen mens jeg tok en ny slurk.
"Jeg går opp for å skifte og raide mammas rom," sa jeg og forlot kjøkkenet, hørte henne rope etter meg,
"Gi meg beskjed hvis du finner noe!"
"Ja!"
Etter å ha funnet noen mulige numre og en e-postadresse, tok jeg flere bilder av dokumentene før jeg la dem tilbake i den originale mappen, og ordnet alt i mammas skap nøyaktig slik det var før.
Ikke at jeg egentlig var redd for å bli tatt, mer som om jeg bare prøvde å unngå en ny meningsløs krangel.
Gud vet hvor mye hun likte å krangle med meg, uansett vårt blodsbånd.
Noen ganger føltes det som om jeg ikke engang var hennes ekte barn, båret og født fra hennes egen livmor.
Kanskje jeg ligner for mye på ham.
Jeg tenkte flyktig da jeg fanget speilbildet mitt i hennes sminkespeil, og så inn i mine egne babylå blå øyne et øyeblikk.
Jeg må ha arvet dem fra ham,
tenkte jeg, siden mammas øyne var rike brune, akkurat som Dre sine. Vi hadde samme lysebrune hårfarge og lignende dukkeaktige trekk, Dre og jeg. Som ikke lignet mamma i det hele tatt.
Kanskje det er derfor hun aldri brydde seg mye om oss. Fordi vi kanskje er våre fars døtre mer enn vi vet.
Vel, jeg finner det vel ut snart nok.
Jeg tok et siste blikk rundt mammas rom før jeg gikk ut og lukket døren bak meg med et mykt klikk.
Deretter gikk jeg ned gangen og mot trappen, og hørte Kaylas store munn mens jeg gikk ned dem.
"Hva?!?"
"Hva faen!"
"Å herregud, Care, er du ok?" spurte hun bekymret så snart jeg kom til syne.
"Ja, på en måte,"
Wow, bra jobba, Dre. Nå er vi alle tre i mulig fare. Vel, vi får vel dø sammen som ekte søstre.
Merk sarkasmen.
Jeg ga søsteren min et flatt blikk da jeg satte meg på en krakk ved siden av Kayla og grep koppen min med vin, og tok en stor slurk.
"Wow, gjorde den drittsekken dette mot deg?" hørte jeg plutselig Kayla spørre, og la merke til at hun allerede undersøkte den lille og falmende blåmerken på innsiden av håndleddet mitt mens jeg holdt koppen.
Søsterens mine øyne utvidet seg også da hun ikke hadde lagt merke til det før nå.
"Ja,"
"Faen, jeg burde ha visst at den drittsekken skulle gjøre noe ekkelt igjen," mumlet hun med et mildt ryst på hodet.
"Igjen?" Andrea og jeg utbrøt samtidig, og ga henne forvirrede blikk.
Hun så mellom oss og pustet ut,
"Se, selv da han fortsatt var gutt, var han allerede så fucked-up,"
"Han holdt på å brenne ned hele skolen,"
"Hva?" ropte vi begge igjen.
"Ja, han var en gal jævel. Jeg trodde at nå som han hadde vokst opp kanskje han hadde fått litt bevissthet,"
"Tydeligvis ikke," mumlet jeg med et øyerull.
"Ja..." Hun nikket enig etter en slurk vin.
"Jeg hørte at broren hans døde, han hadde en eldre bror som døde da han bare var ti. Kanskje det er derfor han er så fucked i hodet nå," sa hun med en dyster tone, og gjorde meg litt trist selv ved lyden av det.
Å miste et familiemedlem er det vanskeligste man kan oppleve.
"Likevel, det forklarer ikke hva han vil med henne," kommenterte Dre med en rynke i pannen.
"Han kjenner henne ikke engang. Hva vil han med henne?"
"Jeg vet ikke, kanskje han har et crush på henne, men det er hans forvridde måte å vise det på. Kanskje han er en av de psyko creepene som liker det hardt," sa hun stille mens hun så mellom oss, knapt i stand til å holde tilbake et smil før hun brøt ut i en latterkule.
"Eww, Kayla!"