Kapittel 6 Panikkanfall
Så snart døren til rommet mitt smalt igjen bak meg, rant alle tårene fritt nedover kinnene mine, mens jeg lot ryggen gli ned mot den før rumpa traff det teppebelagte gulvet.
En liten hulking unnslapp leppene mine, og jeg dekket dem raskt med hånden da jeg ikke ville at Dre skulle høre meg.
Jeg kunne ikke fortelle henne. Det var ingen mulighet for at hun ville tro noe slikt...
At nå, drømte jeg ikke om de gyldne øynene lenger. For nå var de virkelige. De var ikke bare et mareritt lenger.
En ny hikst rev seg gjennom halsen min mens tankene mine spilte de øyeblikkene om og om igjen, irrasjonell og voldsom frykt tok over hele meg igjen, så voldsom og kraftig at det fikk meg til å føle meg paranoid og utrygg. Så jeg reiste meg opp igjen og gikk rett bort til balkongdørene og låste dem, til og med trakk for gardinene.
Jeg ville ikke at han skulle oppdage hvor jeg bodde eller hvilket rom som var mitt, jeg ville ikke engang se ham eller ha ham i nærheten av meg noensinne igjen.
Jeg skalv da de glødende øynene dukket opp foran mine egne igjen, og fikk meg til å føle meg så liten, så redd og ensom i det mørklagte rommet mitt, som et lite barn som måtte beskytte seg mot monstrene i skapet.
Bortsett fra at dette monsteret ikke var en fantasi fra min ville fantasi.
Nei. Dette monsteret var så ekte som det kunne bli.
Jeg snufset igjen, tørket bort våtheten fra kinnene og gikk til badet, fortsatt så frastøtt av restene av berøringen hans, den matte smerten fortsatt til stede i knoklene mine etter at han hadde grepet meg så hardt. Det var allerede blåmerker som dannet seg rundt håndleddene mine som et par tykke armbånd, fargen blandet seg mellom gul og mild lilla.
Jeg må bruke litt foundation på det.
Jeg sukket og skyndte meg å kaste klærne, tok en lang og varm dusj før jeg gikk til sengs for resten av dagen og natten også.
Jeg hoppet til og med over middagen da jeg ikke klarte å tvinge frem et smil og late som om alt var ok foran søsteren og mamma.
Så da morgenen kom var jeg allerede våken siden jeg ikke hadde fått mye søvn uansett, tankene mine fortsatt torturert og slitne mens jeg satt oppreist og tygget på underleppen, engstelig tenkende på et nytt møte med Nathan i skolens ganger.
Jeg ville ikke dra. Jeg ville bare bli på rommet mitt og gjemme meg til han på magisk vis forsvant fra Green Hills helt.
Dessverre visste jeg at det ikke var mulig siden jeg ikke kunne gjøre det uten at søsteren min, mamma og vennene mine begynte å få panikk og prøve å finne ut hva som egentlig foregikk med meg.
Så jeg tok en dyp pust og tvang meg selv til å klatre ned fra sengen, mentalt messende at jeg bare måtte være sterk og utholdende mens jeg gikk og gjorde morgenrutinen min, vasket meg, påførte litt mild sminke og kledde meg fargerikt og pent som alltid da jeg ikke ville se annerledes ut.
Jeg trengte bare å være den samme Carrie igjen, i det minste til jeg kunne finne en måte å slippe unna ham på.
"Klar, søster?"
Jeg skvatt mildt i stedet mitt og nesten skrek, mistet telefonen i prosessen da Dre kom inn på rommet mitt på en ganske høylytt og likegyldig måte, skremmende vettet av meg.
"Oi!"
Hun lo litt mens hun så meg klønete prøve å fange telefonen i lufta to ganger, men dessverre bare klarte å få den til å gli fra hendene mine før den til slutt falt på det teppebelagte gulvet med et dempet dunk.
"Ikke kult, kompis! Ikke kult!" påpekte jeg sint etter å ha plukket den opp fra gulvet og kastet et stygt blikk mot henne.
"Ser ut som noen sto opp på feil side av senga i dag," mumlet hun mens hun så meg nærme meg døra og gå forbi henne ut i gangen.
"Hold kjeft!" ropte jeg over skulderen, hørte henne le igjen mens jeg trasket ned trappen og grep nøklene før hun kunne, og tjente meg litt sutring og banning mens hun jaget meg hele veien ut til bilen vår.
**
Fingrene mine trommet utålmodig på rattet mens vi nærmet oss skoleområdet, følte at engstelsen praktisk talt gnagde på innsiden av meg.
Ta det med ro, Carrie. Ta det med ro.
Jeg fortsatte å messe i hodet mens jeg parkerte bilen og tok tingene mine så raskt som mulig, kikket forsiktig rundt på parkeringsplassen etter en viss mørk silhuett mens søsteren min snakket om tilfeldige ting rett ved siden av meg hele tiden, helt ute av stand til å legge merke til min uvanlig rastløse oppførsel.
"Heey-oh," sa Kayla plutselig, rett ved siden av meg, og ga meg et lite skremmeskudd.
Jesus.
Jeg tvang frem et lite smil, lot som ingenting hadde skjedd mens jeg hilste tilbake og lenket armen min med hennes. Jess sluttet seg også til oss, kastet et annet ubemerket blikk rundt mens vi gikk mot skolens inngang.
"Jeg liker litt den derre Christian fyren," hørte jeg plutselig Kayla si mellom praten deres da vi stoppet ved skapene våre, ordene hennes fanget uforvarende oppmerksomheten min.
Jeg hevet et øyenbryn og snudde hodet for å gi henne et nysgjerrig blikk, som umiddelbart fikk henne til å fnise.
"Hva? Ikke se sånn på meg! Han har vært med i så mange av timene våre, og han er bare for jævla kjekk til å ignorere!"
"De er alle det," hørte jeg Jess kommentere godkjennende.
Hva?
"Unnskyld meg, så du ikke at de gjorde narr av meg for bare to dager siden? Eller valgte du bare å ignorere hele den delen?" Jeg rynket pannen, så ansiktet hennes falle og blikket senke seg, noe som fikk meg til å føle meg litt dum for å ha sagt det sånn.
"Se, bare for å være klar, jeg er ikke egoistisk, ok? De virker som ganske store drittsekker, og jeg vil ikke at du skal bli såret, det er alt," forklarte jeg med et åpent smil, la armen rundt nakken hennes for å gi henne en liten klem.
Og jeg er livredd for dem nå, og jeg stoler ikke på dem ett sekund, spesielt ikke lederen deres,
Var det jeg så gjerne ville si, men jeg holdt bare munnen lukket og fortsatte å smile til henne.
"Aww, Care-bear," Jess klynket mens de alle beveget seg nærmere for å omfavne meg i en gruppklem, noe som fikk meg til å fnise.
Men vårt søte jenteøyeblikk ble brått avbrutt da klokken ringte, noe som umiddelbart fikk meg til å huske hvem jeg uunngåelig skulle møte i dag. Igjen.
Faen.
"Ok, folkens, sees i friminuttet, ha det!" ropte jeg mens jeg allerede hadde grepet Jess i armen og begynte å løpe mot vår første time, uten å bry meg om å gi søsteren min et siste blikk, så desperat var jeg etter å finne to ledige seter i klasserommet så raskt som mulig og så langt unna ham som mulig.
Dessverre var jeg ikke vellykket, for så snart jeg kom inn i klasserommet, sank hjertet mitt ned i magen og pusten stoppet da jeg så ham, igjen okkuperende en av de eneste to ledige setene.
Jeg så bedende på Jess, så henne ignorere meg og løpe for å sette seg ved siden av Dinah Hartley, og igjen etterlot meg ingen annen mulighet enn å sitte rett ved siden av Satans avkom.
Faen meg.
Lemmene mine begynte å riste, og hvert øyeblikk jeg lukket øyelokkene så jeg bare de gyldne øynene som sultent stirret rett tilbake på mine egne mens jeg tvang meg selv til å bare kjempe mot det og bevege meg.
Jeg åpnet øynene igjen, nølende fulgte blikket mitt i hans retning og la merke til at han allerede så på meg, det hintet av ondskap fortsatt til stede i hans smaragdgrønne blikk.
Sakte, men sikkert, kunne jeg føle halsen begynne å lukke seg mens hjertet mitt vilt banket mot brystet i protest.
Nei! Å nei, vær så snill, ikke nå! Å, vær så snill, ikke nå!
"Carrie?"
"Frøken DeLuca?"
Jeg kunne svakt høre navnet mitt bli ropt som om jeg var under vann, hendene mine knyttet seg til knyttnever ved sidene mine mens jeg kjempet med meg selv med all min kraft, tvang meg selv til å bare bevege beina og sette meg før jeg mistet bevisstheten og gjorde narr av meg selv foran hele klasserommet.
Faen. Faen dette. Jævla drittsekk!
Jeg bet tennene sammen under leppene og sugde det opp, endelig gikk rett mot det ledige setet ved siden av ham og ploppet rumpa mi ned i det samtidig som jeg slo tingene mine over pulten, sakte pustet ut.
"Hva er det som har skremt deg sånn, prinsesse?"
De små hårene på baksiden av nakken reiste seg ved lyden av hans stille, men subtilt hånende tone, ønsket ikke noe mer enn å bare reise meg opp og løpe så langt unna ham som mulig.
"Er det den store, stygge ulven?"
Jeg fortsatte å ignorere ham, åpnet notatboken min i stedet og fisket ut min favoritt rosa penn fra pennalet mitt for å begynne å ta notater, bare for raskt å finne meg tomhendt, bare høre det lille kneppet fra venstre.
Jeg snudde hodet til siden, så min ødelagte penn ligge i håndflaten hans mens han intenst så på meg med et ondt glimt.
"Du vil ikke ignorere meg,"
"Se på meg," tok jeg en annen penn fra pennalet mitt, med vilje rettet blikket mot læreren vår da timen allerede hadde startet.
"Du vil angre på dette,"