Kapittel 5 Du er min
Jeg nynnet lett i takt med sangen som spilte på radioen mens jeg svingte bilen inn på parkeringsplassen og skrudde av motoren, og ga søsteren min et smil før jeg hentet ryggsekken min fra baksetet.
Hun tok sin også, og vi gikk ut, låste bilen før vi gikk mot skolens hovedinngang.
"Hvor er Kayla? Har hun sendt deg melding?" spurte jeg Dre mens jeg tilfeldig sjekket telefonen min.
"Nei. Hva med Jess?"
"Hun sa at hun ikke kommer på skolen i dag. Hun må passe den hæren av søskenbarnene sine igjen," sa jeg med et øyenrull mens Dre fniste, og dyttet mot de glasslagde dobbeldørene da vi kom inn i skolebygningen og gikk til skapene våre.
Jeg låste opp skapet og kastet ryggsekken min inni mens Andrea gjorde det samme, og tok bare ut det vi trengte til første time.
"Vel, det ser ut til at det bare blir oss to i dag," sa hun med et skuldertrekk og ga meg en klem som alltid.
"Sees senere," nikket jeg, lukket skapet før jeg gikk til klasserommet mitt.
Jeg dyttet mot døren etter et lite øyeblikks nøling, blikket mitt instinktivt speidet gjennom havet av elever etter et par urovekkende grønne øyne.
Jeg sukket lettet ut når jeg innså at han ikke var til stede, og husket tilfeldig de meningsløse ordene han hadde sagt til Estefany i går da jeg fant et ledig sete.
Hans forlovede...hans leketøy...
Han må virkelig være syk i hodet.
Jeg satte meg og la tingene mine på bordet, lente meg over ryggstøtten mens jeg fisket ut telefonen fra jakkelommen og kjedelig scrollet gjennom sosiale medier da en melding fra søsteren min plutselig dukket opp på skjermen.
'Dude, Estefany er i klassen min, wtf'
Hva?
Jeg rakk ikke å svare før den tomme stolen ved siden av meg skrapte over gulvet, og blikket mitt hevet seg fra telefonen til personen som hadde flyttet den.
Jeg så på ham da han satte seg på den og snudde den store kroppen sin slik at han kunne møte min, og i praksis fanget meg mellom veggen og ham.
Jeg så stille inn i de livlige glitrende øynene hans, la merke til hvordan de sakte fulgte lengden min før de fant mine igjen.
"Hva gjør du her? Vil ikke kjæresten din bry seg om at du sitter ved siden av meg?" Jeg hevet et øyenbryn og krysset armene over brystet, og ga ham et ganske kjedelig og irritert blikk.
Han lo, og jeg la merke til de smilehullene i de glattbarberte kinnene hans.
"Jeg kan gjøre hva jeg vil, når som helst jeg vil. Husk det," svarte han på en aggressiv måte, men klarte ikke å skremme meg det minste, og jeg rullet med øynene,
"Jaja,"
"Men bare så du vet, jeg vil aldri være leketøyet ditt eller hva som helst. Du eier meg ikke, forstått?"
"Jeg vet ikke om din rike bortskjemte ego er det som får deg til å tro at du gjør det og at du kan gjøre hva faen du vil, men husk dette, jeg er ikke en av de tankeløse bimboene som kaster seg over deg bare fordi du er kjekk eller hva som helst,"
Så snart den siste setningen fløy ut av leppene mine, utvidet det onde smilet hans seg, og viste fram de perfekte hvite tennene mens de smaragdgrønne øynene hans stirret rett tilbake i mine med en slik ondskap, nesten fikk meg til å vakle.
"Å, men jeg eier deg. Du er min, og jeg kan gjøre hva jeg vil med deg,"
"Siden når?" fnyste jeg.
"Siden faren din avla løftet, og ga deg til den neste arvingen til tronen. Meg,"
Det sarkastiske smilet mitt falt umiddelbart ved omtalen av faren min, erstattet av et fullstendig sjokkert uttrykk.
"M-min far? Hvordan kjenner du faren min?"
"Vent, hva? Hva i hel- han ga meg til deg? Hva mener du med at han ga meg til deg? Det er..." Jeg stoppet brått opp da jeg innså at jeg hadde hevet stemmen og uforvarende tiltrukket meg lærerens oppmerksomhet. Jeg latet som jeg skrev ned det han hadde skrevet på tavlen mens han så på meg i noen sekunder før han fortsatte med det han holdt på med.
"Det er helt sykt!" hvisket jeg sint mens jeg vendte oppmerksomheten tilbake til ham,
"Jeg er ikke noe fe eller eiendom, for pokker! Og sist jeg sjekket, er dette det tjueførste århundre, eller har vi plutselig reist tilbake i tid og jeg er den eneste som ikke fikk beskjed?"
Han smilte hånlig, strøk de kullsvarte hårlokkene bort fra pannen før han lente seg enda nærmere, slik at jeg kunne kjenne den diskrete maskuline duften og varmen fra hans mintaktige pust mens han grusomt sa tilbake,
"Så vidt jeg kan se, er det mange ting faren din ikke har fortalt deg. Jeg mener, hvorfor bry seg? Du er jo bare et svakt menneske. Du fikk ikke engang genet. Kanskje det er derfor han lot deg bli i menneskeverdenen, så lykkelig uvitende fordi han visste at ingen ville bry seg om å lete etter deg uansett. Ingen vil ha et svakt og maktesløst lite menneske."
Jeg så stille inn i hans onde grønne øyne et øyeblikk, akkurat i ferd med å spørre ham hva i all verden han pratet om og hvorfor han stadig kalte meg et svakt menneske, da klokken plutselig ringte. Jeg innså at jeg like gjerne kunne la ham være med sitt nonsens og gå min vei.
Han kunne jo lyve, for alt jeg visste.
Så hva om han kjente mitt virkelige navn, han kunne ha snoket i mine papirer bare for å skremme meg og få seg en god latter, for alt jeg visste.
Forbanna drittsekk.
Jeg reiste meg fra setet og samlet tingene mine, kastet et sint blikk på ham da jeg så at han nektet å flytte seg fra sitt sete, og ga meg et av de dumme smilene sine.
Så jeg presset meg kraftig mellom hans lange ben og bordet, merket hvordan blikket hans sakte gled oppover fra mine knestrømper til min foldeskjørt, noe som fikk meg til å føle meg så jævla ukomfortabel og prøve litt hardere å komme meg unna til jeg endelig klarte å komme meg ut i korridoren og raskt beveget meg mot døren.
"Hva med søsteren din da? Er hun også en meningsløs svakling?"
Jeg stanset brått så snart de ordene nådde mine ører, kroppen fyltes av raseri da jeg raskt snudde meg rundt,
"Hør her, din jævel, rører du et eneste hårstrå på henne, så skal jeg-"
På mindre enn et sekund fant jeg meg plutselig presset mot den lukkede døren, la merke til at vi faktisk var helt alene i klasserommet før blikket mitt møtte hans.
"Hva skal du gjøre?"
Hans sterke og store hender grep hardt rundt håndleddene mine mens han tvang dem mot døren på skulderhøyde, følte at beinene mine gjorde så jævla vondt at jeg trodde de kom til å knekke med bare litt mer press.
Men til tross for den kvalmende smerten nektet jeg å felle en eneste tåre, så utfordrende tilbake inn i hans glitrende smaragder.
"Jeg er ikke redd for deg," spyttet jeg mellom sammenbitte tenner, merket det djevelske smilet som trakk i hans naturlig rosa lepper.
"Hva med nå?"
Han hvisket ondsinnet, følte at hele kroppen min fyltes med ren frykt og skrekk da jeg så hans øyne endre seg fra deres smaragdgrønne farge til en unaturlig glødende gyllen, sultent stirrende på meg.
Hans hånd presset raskt mot munnen min, brått stilnet det skriket som var i ferd med å bryte ut.
"Ikke bry deg. Ingen vil tro deg,"