Kapittel 3 Glødende gylden
"Følger du etter meg nå?" spurte jeg vantro mens jeg stirret på ham, uten å få noe svar.
Flott.
Dra til helvete.
Jeg snudde meg for å gå bort over den velstelte plenen og finne et stille sted - så langt unna ham som mulig - da lyden av fottrinn nådde ørene mine. Jeg skjønte at han virkelig fulgte etter meg.
"Hva faen gjør du? Hold deg unna!" advarte jeg så snart jeg brått stoppet og snudde meg for å møte ham igjen.
"Eller hva, Carina?" Han smilte hånlig og tok et dristig skritt nærmere meg.
"Slutt å kalle meg det," knurret jeg lavt mens jeg kastet ham et morderisk blikk.
"Hvorfor? Hva skjuler du, Carina?" Han vippet hodet til siden etter enda et skritt, tydelig fast bestemt på å erte meg.
"Hør her, jeg vet ikke hvem du er, hvor i helvete du plutselig kom fra eller hva du vil meg, men jeg advarer deg; la meg være i fred, ellers vil du angre,"
"Virkelig?"
På mindre enn et øyeblikk sto han rett foran meg, øyelokkene mine blafret av ren overraskelse da hjernen min tydeligvis ikke klarte å forstå hva som nettopp hadde skjedd.
Når rakk han å bevege seg så raskt?
"Hva kan være så spesielt med deg?" Han tok et ganske grovt grep om håndleddet mitt, førte det nærmere nesen sin og tok et kraftig sniff mens jeg bare sto der, fullstendig forbløffet.
Hva i helvete var det som foregikk?
Jeg stirret dumt tilbake inn i de skoggrønne øynene hans mens de holdt mine i et øyeblikk.
"Ingenting,"
"Du er ingenting,"
Jeg rev hånden min løs fra hans mens jeg stirret opp på ham i fullstendig forvirring og sinne.
Hvorfor skulle han si noe sånt? Han kjente meg ikke engang!
"DeLuca-prinsessen. Encantum-arvingen," spyttet han ut i en hånlig tone, og fikk meg til å lure på om han kanskje var på narkotika eller noe.
"Som om,"
"Du er ingen Encantum-arving. Du er bare en patetisk unnskyldning for et menneske," knurret han med slik hat og hevnlyst, de nøye skulpturerte ansiktstrekkene hans forvridd til et ekkelt uttrykk mens han våget å røre meg igjen. Drevet av ren instinkt, knyttet hånden min seg umiddelbart til en knyttneve og traff siden av ansiktet hans med kraft, dessverre hadde det liten til ingen effekt da han knapt beveget seg en tomme.
Og som om han ble omsluttet av en mørk og uhyggelig skygge, ble hele hans oppførsel så skremmende at leppene mine brøt ut i en kvalt lyd da fingrene hans grep så smertefullt stramt rundt halsen min, til og med løftet meg opp fra bakken.
Øynene mine ble store, klorte på hånden hans mens jeg forgjeves kjempet for å sette meg fri fra hans sterke grep.
Prøvde han virkelig å drepe meg?
Jeg kunne ikke tro hva som foregikk. Hjernen min klarte bokstavelig talt ikke å registrere hva som skjedde med meg.
Hvorfor? Hva var det som foregikk? Hvor kom han fra og hvorfor gjorde han dette?
Jeg vred meg og prøvde til og med å slå ham, blodet mitt frøs av frykt så snart jeg la merke til hvordan de grønne øynene hans skiftet til en glødende gullfarge i et brøkdels sekund, og fikk meg til å huske alt om den tilbakevendende marerittet.
"Hva. er du?" kvekket jeg mens jeg desperat kjempet for å puste.
"Fra nå av, vil jeg være ditt verste mareritt,"
Jeg satte meg opp med et luftberøvet gisp, øynene store og hjertet bankende så raskt i brystet mitt mens jeg desperat så meg rundt, mildt lettet over å merke at jeg faktisk var på mitt eget rom, trygt under dynene i min egen seng.
Hva i helvete? Drømte jeg alt det?
Jeg undret meg mens jeg sakte reiste meg fra sengen og gikk mot sminkebordet mitt, blikket mitt flakket mot halsområdet mens jeg grundig undersøkte meg selv i speilet etter tegn på blåmerker eller noe som helst som kunne si noe annet.
Hmm...
Jeg stirret nøye på min egen refleksjon en liten stund, og la merke til at det faktisk ikke var noen tegn til noe som helst, min mildt solbrune hud var fortsatt fri for blåmerker.
Likevel, av en eller annen grunn hadde jeg fortsatt på meg det samme antrekket jeg hadde på skolen.
Hva i...
"Endelig!" Andreas stemme skremte meg brått tilbake til virkeligheten da hun kom inn på rommet mitt, satte et glass vann og en aspirin på sminkebordet mitt.
"Hva skjedde?" spurte jeg mens jeg flyttet blikket fra glasset og pillen til henne.
"Jeg skulle til å spørre deg om det samme," krysset hun armene over brystet.
"Hva?"
"Har du drukket igjen på dagtid? Jeg fant deg i kantina utenfor, liggende på en benk som en eller annen ekkel uteligger! Og du var helt borte! Jeg måtte bære deg bevisstløs hele veien til bilen sammen med Kayla og Jess!" Hun kjeftet på meg, men ordene hennes ga absolutt ingen mening.
"Hva?"
Jeg husker ikke at jeg drakk noe som helst.
"Var det noen andre med meg?" spurte jeg raskt da de skumle, gyldne øynene blinket i tankene mine et øyeblikk.
"Hva? Nei, bare din ensomme, fulle rumpe," svarte hun med en rynke i pannen, noe som gjorde meg enda mer forvirret.
Hva i all verden skjedde egentlig? Har jeg hallusinert alt dette? Men hvordan? Hvordan kan det være mulig?
"Jeg-jeg husker ikke engang at jeg drakk noe som helst," mumlet jeg fraværende mens blikket mitt forble ufokusert, fortsatt prøvende å forstå hva som egentlig skjedde.
"Vel duh, det er sånn det funker faktisk. Eller har du glemt det også?" svarte hun, og tjente seg selv et smalt blikk fra meg.
"Ikke vær en smartass,"
"Jeg vet at noe skjedde med meg. Jeg kan bare ikke huske nøyaktig hva," begynte jeg å gå frem og tilbake i rommet mens hun så på meg.
"Og jeg er villig til å vedde på at den nye fyren har noe med det å gjøre,"
"Hvem?"
Jeg stoppet brått midt i steget, øynene mine videt seg ut i fullstendig vantro mens jeg stirret på søsteren min.
Hun lo umiddelbart,
"Jeg bare tullet med deg,"
Jeg sendte henne et stygt blikk,
"Seriøst, jeg mener det her!"
"Slapp av, jeg vet! Du snakker om den kjekkasen, Nathan Darkhart," Hun blåste ut et pust og kastet seg over senga mi, la seg på magen før hun støttet hendene under haken for å se på meg.
"Hvorfor skulle han ha noe med at du besvimte på den benken?" spurte hun nysgjerrig.
"Han prøvde å erte meg i timen. Jeg fortalte deg at han til og med visste hele navnet mitt for pokker! Jeg ble kastet ut av klasserommet på grunn av ham!" Jeg falt trett over den lille stolen foran sminkebordet mitt, plantet ansiktet mellom hendene mens jeg hvilte albuene mot knærne.
"Ja, Jess fortalte meg alt om det," kommenterte hun med en rynke i pannen.
I det minste hadde jeg ikke hallusinert om det også.
"Kayla fortalte meg at han pleide å være en slags bølle da han var yngre, og at folk fortsatt er redde for ham av en eller annen grunn, og at han er sønnen til en av de rikeste drittsekkene i denne byen, en Lucian eller Lucien... hva som helst," sa hun vagt med et sammenkrøpet ansikt.
"Tror du vi burde fortelle mamma om dette?" spurte hun etter en stund, og fikk raskt et negativt svar fra meg.
"Absolutt ikke. Du vet hvordan hun føler om dette dumme navneskjulende greiene. Før du vet ordet av det, vil hun begynne med sin vanlige forbannelse av pappas navn og sint-drikking igjen," mumlet jeg, og fikk et nikk fra henne etter en irritert øyerulling.
For å være helt ærlig nå, var ikke mamma den mest omsorgsfulle eller kjærlige personen i verden. Siden pappa forlot oss da jeg bare var fem og Dre fire, falt hun raskt inn i en ond sirkel hvor hun enten tilbrakte dagene med å drikke, ta alle slags piller eller gal shopping. Og det når hun ikke faktisk tok en av sine utallige ferieturer med sine dumme og like rike bimbo-venner, og lot oss være i omsorgen til ulike kvalifiserte fremmede.
Jeg kunne ikke annet enn å hate dem begge for det. Han fordi han forlot oss uten noen grunn -han forsvant bare en dag fra hjemmet og livene våre- og henne fordi hun bare ga opp på oss så lett og i hovedsak lot oss klare oss selv.
"Jeg skal håndtere det på egen hånd. Jeg bryr meg ikke hvor høy eller stor han er, jeg er ikke redd for den drittsekken," sa jeg til henne med mot og besluttsomhet.
Jeg har håndtert slike som ham før.
"Jeg vet," smilte Dre med et lurt smil.
"Når vi snakker om det, så du mamma da du tok meg hjem slik?" spurte jeg så snart jeg husket.
"Nei, hun var ikke hjemme da vi kom hit," svarte hun.
Ikke at hun ville brydd seg så mye om hun så meg slik uansett.
"Bra," Jeg var ikke i humør for en annen dum krangel med henne. Det var allerede nok at vi stadig kranglet for de dummeste grunnene.
Jeg trengte virkelig ikke en til på listen.