Kapittel 2 Hvem er du?
"Unnskyld meg, var det en jævla trussel?"
Han stoppet opp og så på meg et øyeblikk, tilsynelatende litt overrasket over mitt ganske dristige svar.
Jeg antar at han ikke forventet det fra noen som meg.
Og for å være helt ærlig, så var mitt utseende ganske misvisende. Jeg var kort og mer på den spinkle siden, med fargerike klær og et babiansikt, men la deg ikke lure av det.
For du skjønner, jeg hadde en jævlig skrudd personlighet som gjorde opp for alt det.
Jeg var ikke noen du ville kødde med.
For å være ærlig, etter så mange uønskede tilnærmelser fra gutter og frekke kommentarer fra sjalu kjerringer, lærte jeg å få tykkere hud og tøffe meg opp allerede fra tolvårsalderen. Mobbing gjorde deg slik noen ganger.
"Hmm...katten har klør," mumlet han under pusten, med et mørkt blikk som holdt mitt på en utfordrende måte.
"Hold deg unna, weirdo. Du vet ingenting om meg," svarte jeg, og vendte blikket tilbake mot læreren.
Der gikk sjansen hans til å bli venn med meg.
"Å, men jeg vet hvem du er, Carina Evangeline DeLuca," hvisket han nær øret mitt.
Blodet frøs umiddelbart til is ved lyden av det, og jeg forble helt stille mens jeg nektet å se på ham igjen.
Hvordan visste han det? Og hvorfor?
Ingen visste mitt fulle navn. Ikke engang mine to bestevenner.
Ingen, bortsett fra min egen familie.
Jeg visste ikke engang hvorfor vi måtte holde våre fulle navn hemmelige, men det hadde vi alltid gjort, helt siden vi kunne stave dem.
Fars siste ønske.
Men på en eller annen måte visste denne skumle og mørke fyren som satt rett ved siden av meg det.
Hvordan? Hvorfor?
Hvorfor nå?
Jeg fortsatte å spørre meg selv mens jeg stirret tomt foran meg og ignorerte ham så mye jeg kunne, mistet oversikten over tiden til klokken endelig ringte.
Jeg kunne ikke komme meg fort nok bort da jeg klønete grep tingene mine og praktisk talt styrtet mot døren, knapt hørte Jess rope noe fra et sted like bak.
Jeg brydde meg ikke om henne og løp for å finne søsteren min i stedet, øynene mine vidåpne og hjertet bankende da jeg så desperat på henne så snart jeg la merke til henne gå nedover gangen med Kayla.
Jeg ga henne et meningsfylt blikk så snart hennes hasselbrune øyne falt på meg, og kastet meg frem for å gripe armen hennes og raskt dra henne hele veien mot jentetoalettet før vennene våre kunne prøve å spørre hva som skjedde.
"Han vet det. Han vet navnet mitt, Dre," hvisket jeg i panikk så snart vi kom inn og låste oss inne, og mottok et vilt blikk fra henne.
"Hva? Hvem?"
"Den rare goth-fyren vi så på parkeringsplassen!"
"Hvem? Kjekkasen? Nathan?" Hun hevet et øyenbryn.
"Ja, den-"
"Faen, Dre, slutt å tenke med fitta," stoppet jeg for å skjelle henne ut.
"Men hvordan - spurte du ham hvem han er eller hva han vil?"
"Nei! Selvfølgelig ikke, er du jævla gal? Jeg løp ut derfra så fort jeg kunne!"
"Faen? Hva nå? Hva skal vi gjøre?"
"Jeg vet ikke-" Stemmen min døde ut så snart vi hørte noen få bank fra den andre siden av baderomsdøren.
"Jenter? Hva skjer der inne? Er dere ok?" Vi kunne høre Kaylas dempede stemme fra den andre siden, som hørtes oppriktig bekymret ut.
Faen.
Jeg blåste ut et sukk, kastet Andrea et vi snakker om dette senere-blikk før jeg beveget meg for å låse opp døren, og la merke til deres vanvittig bekymrede ansikter da både Jess og Kayla sto i døråpningen.
"Hva skjedde? Hvorfor løp dere så fort inn der?"
"Falsk alarm. Jeg trodde jeg hadde mensen tidligere," løy jeg enkelt med en grimase, og fikk rare blikk fra dem. De kommenterte imidlertid ikke videre på det og lot oss begge gå ut før vi gikk sammen til skapene våre.
"Så, hvordan var tiden din med Nate?" spurte Jess med et frekt smil så snart vi stoppet ved skapene våre.
"Jeg vil aldri tilgi deg for det! Hvorfor lot du meg sitte ved siden av ham? Han er en jævla weirdo!" klaget jeg sint mens jeg låste opp skapet mitt og kastet tingene mine inn.
"Ooh, så ille?"
"Hva gjorde han?" spurte hun interessert.
"Han var bare...virkelig irriterende," prøvde jeg mitt beste for å forklare hans merkelige oppførsel.
"Virkelig?"
"Han snakket faktisk med deg? Hva sa han?" spurte Kayla mens hun flyttet seg litt nærmere, begge virket så interesserte mens de så på meg med iver.
Hva i helvete? Hvorfor var dette så interessant?
"At han vil... bite eller noe," sa jeg vagt med et mildt ryst på hodet mens jeg tenkte tilbake på vår korte samtale.
Hvem var han? Hva ville han med meg?
"Ser ut som noen har fått øynene opp for deg," hørte jeg Jess si sarkastisk mens jeg tok det jeg trengte til neste time fra ryggsekken, og kastet et vantro blikk på henne.
"Virkelig," sa hun, og vinket meg lydløst til å se over skulderen min mens hun kastet et suggestivt blikk, hjertet mitt gjorde et hopp så snart blikket mitt falt på ham, og jeg la merke til hvordan han fortsatte å se rett på meg mens han gikk nedover gangen, nærmere og nærmere.
Tiden syntes å stoppe da vi så på hverandre, hans smaragdgrønne øyne stirret intenst tilbake i mine, og fikk meg til å glemme hvordan jeg skulle puste.
Hvem er du?
Jeg fortsatte å spørre meg selv mens vi holdt blikket inntil han gikk forbi meg, og jeg pustet tungt ut som om jeg hadde holdt pusten for lenge.
"Carrie? Er du ok, kjære?" hørte jeg Kayla spørre, og trakk meg brått tilbake til virkeligheten mens jeg nikket raskt.
"Ja, la oss gå til klasserommet," sa jeg fraværende, fortsatt påvirket av hva enn som nettopp hadde skjedd, og ga søsteren min en klem før jeg tok tak i Jessicas arm og begynte å gå til neste time da klokken allerede hadde ringt igjen.
"Whoa, ta det med ro, Care-bear," sa hun med en fnis mens jeg praktisk talt dro henne etter meg gjennom gangene til vi nådde destinasjonen vår, denne gangen lot jeg henne gå inn først.
"Ikke mulig. Ikke faen," mumlet jeg vantro for meg selv da jeg la merke til ham allerede sitte inne, rett bak de eneste to ledige setene i hele klasserommet.
Du må tulle med meg.
Jeg klaget mentalt mens jeg trasket mot setene fulgt av Jess, og gadd ikke engang å glatte ut skjørtet mitt før jeg ganske sint ploppet ned på en, og valgte å sitte rett foran ham.
Jeg sukket og kastet tingene mine over bordet, og stirret livløst på læreren vår mens hun begynte å bable om kjemiske forbindelser og hva enn.
"Søte truser," hørte jeg plutselig ham hviske rett bak øret mitt, ansiktet mitt brant hett mens jeg til slutt innså at skjørtet mitt må ha fløyet opp da jeg satte meg, og dermed uheldigvis blottet ham.
"Din jævla pervo," knurret jeg lavt, og gadd ikke engang å snu meg og kaste ham et eneste blikk.
"Hva var det, frøken DeLuca?" sa læreren vår plutselig, og dømme etter uttrykket i ansiktet hennes hadde hun sikkert hørt hva jeg nettopp sa.
Faen.
"Ingenting," sa jeg klønete til svar, og la nettopp merke til at hele klasserommet nå stirret rett i vår retning.
Men det som virkelig forbauset meg var de generelt forskrekkede uttrykkene i ansiktene deres, tilsynelatende sjokkert over min freidighet.
Hva i-
"Hva faen glor dere på?" spyttet jeg ut før jeg rakk å stoppe meg selv, og hørte Jess slippe ut en liten fnis mens noen raskt vendte blikket bort mens andre bare fortsatte å stirre.
"Frøken DeLuca, ut. Nå!" ropte Mrs. Wheeler plutselig til meg, det tynne og beinete ansiktet hennes helt rødt av sinne mens hun stirret på meg.
Flott. Så vidt begynt uken og jeg ble allerede kastet ut.
Jeg sukket og grep tingene mine uforsiktig før jeg ga Jess et unnskyldende blikk, bordet mitt skrapte over tregulvet mens jeg ganske røft dyttet det bort og reiste meg, og kastet alle et ekkelt blikk før jeg stormet ut.
Hva som helst. Faen ta dette.
Jeg smelte døren bak meg og trasket av gårde, og holdt blikket på det hvite flisgulvet mens jeg gikk til skapet mitt.
Jeg låste det opp og kastet tingene mine inni, og bestemte meg for å bare gå ut og nyte solen siden jeg uansett ikke hadde noe bedre å gjøre.
Jeg dyttet opp inngangsdørene og gikk ut, dro opp den rosa fluffy jakken min siden det fortsatt føltes litt kjølig, og la tilfeldig merke til at de hvite lårhøye strømpene mine hadde sklidd litt lenger ned på bena.
Så jeg bøyde meg ned og dro dem opp igjen siden det ikke var noen utenfor som kunne se meg uansett, og nesten ikke hørte den umiskjennelige lyden av inngangsdørene som ble dyttet opp da noen kom ut rett etter meg.