Kapittel 10 sjalu
Resten av uken fortsatte David å sitte ved siden av meg i hver eneste time vi hadde sammen, overraskende nok klarte han å holde Nathan unna ved å til og med anstrenge seg for å følge meg nesten overalt på skoleområdet.
Han holdt meg med selskap i friminuttene og lunsjen også, som en slags livvakt-slash-venn - til Nathans store irritasjon - og sørget for at hans uerklærte leder holdt seg så langt unna meg som mulig.
Jeg visste ikke hvorfor han gjorde det, men for å være helt ærlig var jeg så takknemlig for det fordi endelig kunne jeg puste lettet ut og riste av meg frykten for et nytt fryktelig møte med Satan.
Snakker om...
Hånden min klemte ufrivillig rundt brusboksen da blikket mitt igjen møtte hans, og jeg så hvordan han intenst stirret rett tilbake på meg fra setet sitt helt bakerst ved den motsatte veggen i skolens innendørs kantine, urokkelig og bestemt.
"Ikke sant, Carr-bear?" Kaylas spørsmål nådde ørene mine, og jeg rev blikket mitt løs fra ham for å til slutt snu meg mot henne.
"Hmm? Hva?"
"Jeg fortalte nettopp David hvor mye du elsker å gå ut og danse, ikke sant Care?" sa hun med et smil og det bestemte glimt i øynene som jeg kjente altfor godt.
Å flott. Hva nå? Hvilken ond plan pønsker du på nå?
"Hun er helt gal etter det, dansing, tulle rundt. Hun er en ekte festløve, denne her," Hun klappet meg forsiktig på skulderen med håndflaten to ganger, og øynene mine smalnet mens jeg fortsatte å se på henne med et blikk som sa "du er så død". Men hun stoppet ikke der. Nei, nei. I stedet fortsatte hun som om hun ikke brydde seg det minste om mine stille trusler, og smilte bredere før hun spyttet ut de følgende ordene,
"Faktisk, jeg synes du burde be henne ut. Til høstballet, selvfølgelig,"
"Ikke sant jenter? Jeg tror de ville vært et så søtt par, ville de ikke?"
Søsteren min og Jess bare fniste som svar, og David sluttet seg til dem med en latter mens de alle så på mitt sure uttrykk.
Jeg visste at høstballet var rett rundt hjørnet, men for å være ærlig var jeg virkelig ikke i humør for det. Ikke etter alt som skjedde i det siste. Dessuten ville jeg virkelig ikke ha en ny sjanse til å tilbringe mer tid i noens bestemte nærhet. Fem dager i uken i en halv dag var allerede nok som det var. Selv om han nå holdt en god avstand, takket være Davids konstante nærvær.
"Vet du hva? Jeg tror faktisk jeg vil. Det er ikke som om jeg har noen andre i tankene, og jeg liker selskapet hennes,"
Jeg blinket dumt noen ganger ved lyden av de ordene som kom ut av munnen hans, og øynene mine fant hans varme og rike brune mens jeg stirret tilbake på ham i vantro.
Sa han virkelig akkurat-
"Hva sier du, Care? Vil du gjøre meg den æren å gå på høstballet med meg?"
Et kor av "aww" fulgte, jentene allerede i ekstase i setene sine mens jeg fortsatte å stirre på ham med munnen åpen som en fisk.
Det er unødvendig å si at David faktisk hadde vist seg å være en veldig søt fyr de siste dagene, og jentene var allerede forelsket i ham, derav deres overdrevne reaksjoner. Men akkurat da jeg skulle til å svare, av en eller annen merkelig grunn, gled blikket mitt tilbake til Satan, og jeg la merke til hvordan uttrykket hans endret seg fra intenst til direkte morderisk mens han stirret på baksiden av Davids hode.
Og i det øyeblikket det enkle ordet presset seg forbi leppene mine, fulgte en høylytt oppstandelse da Nathan sparket til det stakkars bordet foran seg med så mye kraft at det faktisk veltet, før han rasende stormet ut av kantina rett etterpå.
**
Jeg grep rundt ankelen min, trakk den mot rumpa og strakk leggen i en mild tøyning mens jeg nynnende en sang, bladde gjennom telefonen min på jakt etter min spesielle løpe-spilleliste.
Jeg fortsatte å nynne til jeg fant en bestemt sang jeg faktisk lette etter, dyttet airpod-en inn i øret og trykket på play før jeg festet telefonen i armbåndet mitt.
Jeg begynte sakte å jogge, ønsket den friske morgenluften velkommen inn i lungene mine med dype og målbevisste åndedrag, og de forsiktige solstrålene som tittet gjennom de tykke stammene og tette løvverket i naturparken, strøk diskret over hver del av den bare huden på kroppen min.
Den fengende melodien dundret i venstre øre - siden jeg ikke likte å dekke begge ørene og helt miste fokus på verdens naturlige lyder rundt meg - og fikk meg til å mumle teksten mens jeg tankeløst løp i et rolig tempo nedover den løvdekkede stien.
"I can feel you over here, I can feel you over here, you take up every corner of my mind, what you gon' do now?"
Jeg sang litt høyere, og fortsatte med det mens jeg trente musklene mine, og nøt den søte brenningen og varmen som bevegelsen ga.
Jeg fortsatte å løpe til den brenningen begynte å stikke i lungene mine og ba om en liten pause. Så jeg senket tempoet til jeg stoppet helt, og ga meg selv noen øyeblikk til å roe ned og ta noen dype åndedrag.
Jeg fisket telefonen min ut av armbåndet, låste den opp og begynte å bla gjennom spillelisten min da jeg ville finne en annen sang jeg likte, da lyden av raslende blader nådde øret mitt og fanget oppmerksomheten min.
Alle tanker forlot meg plutselig da jeg så to lurvete menn komme fra hver sin side, trå ut fra bak trærne.
"Gi meg den telefonen hvis du vil leve," sa en av dem, øynene hans hadde et visst glimt av galskap mens han slikket sine sprukne lepper.
"Nå, jente!" Jeg skvatt til av lyden av den andres truende rop, øynene mine ble store av ren skrekk så snart jeg så kniven i hånden hans.
Faen.
Jeg tok et skritt tilbake, pusten kom i korte støt og blodet pumpet i ørene mine mens angsten steg i meg.
"Stikk av, hvis du vil leve,"
Hele kroppen min frøs plutselig, umiddelbart gjenkjente jeg den dundrende stemmen mens jeg så de to fillete mennene se over skulderen min, øynene deres store av det som bare kunne beskrives som frykt, og de kastet ikke bort et øyeblikk før de løp den andre veien.
Varme strøk over ryggen min da jeg kjente ham nærme seg, pusten satte seg fast i halsen min mens han berørte den fuktige og bare skulderen min.
"Du er en forferdelig sanger," hvisket han i øret mitt, og fikk meg til å plutselig føle meg så irritert at jeg snudde meg rundt for å møte ham.
"Hva gjør du her? Vent, hvorfor i all verden er du naken?!?" Jeg skrek, sjokkert over å legge merke til at han faktisk var like naken som den dagen han ble født.
Hva i helvete?!?
Jeg lot blikket gli over den utrolig hete og muskuløse kroppen hans, øynene mine ble store da jeg risikerte et blikk på det monsteret som dinglet mellom beina hans.
Herregud, hvorfor i alle dager gjorde jeg det?
Jeg slo umiddelbart hendene over ansiktet, dekket øynene i total forlegenhet.
"Ugh, du er så prippen. Hvorfor bryr du deg egentlig?"
"Og slutt å oppføre deg som om du aldri har sett en fyrs pikk før. Det er ikke så stor sak," hørte jeg ham si, mens han fjernet hendene mine og jeg åpnet munnen for å si imot, men lukket den raskt igjen da jeg bestemte meg for at han ikke trengte å vite noe om meg uansett.
"Kom igjen, jeg har ikke hele dagen," ropte han over skulderen mens han ruslet gjennom de høye trærne, og jeg snublet motvillig etter ham mens jeg strevde med å holde blikket unna den faste rumpa hans.
"H-hvor skal vi?"
"Tilbake til bilen din,"
Jeg stoppet plutselig så snart jeg hørte ordene hans, krysset armene bestemt.
"Nei, det skal vi ikke,"
"Jo, det skal vi. Ikke få meg til å komme helt bort dit og dra deg selv," advarte han truende mens han snudde seg for å møte meg, hodet mitt snappet umiddelbart til siden da jeg ikke ville risikere å la blikket gli igjen.
"Nei, jeg vil ikke. Jeg skal ingen steder med deg. Du bestemmer ikke over meg, ok?" ropte jeg i motstand.
"Du er ikke sjefen over meg! Og dette er...dette er jævlig rart! Jeg mener, hvorfor er du naken i det hele tatt? Hvor er klærne dine? Er du en av de ekle typene som liker å jogge naken om morgenen eller noe? Og hvorfor er du her egentlig? Følger du etter meg nå?" Jeg rantet ut, ute av stand til å la være å føle meg så jævlig forvirret av hele situasjonen, kinnene mine ble varme så snart jeg la merke til at han faktisk hadde beveget seg nærmere, stående bare noen få skritt unna meg.
"Faktisk, du er min. Min til å gjøre hva jeg vil med, så når jeg sier at du skal dra hjem, er det ingen rom for diskusjon. Du skal sette deg i den bilen og kjøre hjem," sa han bestemt mens han steg enda nærmere meg, blikket mitt møtte hans da jeg strakte nakken for å se opp på ham med trass.
Jeg var i ferd med å spytte ut en veldig stygg kommentar da hånden hans løftet seg, fingrene hans gled forsiktig over siden av halsen min mens han dyttet noen hårstrå bak skulderen min.
"Og hvorfor plager det deg så mye da? At jeg er naken? Er det fordi jeg er uimotståelig og du hemmelig ønsker at jeg skal legge deg over disse bladene og elske deg?" Hodet hans vippet til siden, hans smaragdgrønne og intense blikk sveipet over mine rødmende trekk mens han ventet på et svar, et lite smil dukket opp i munnviken hans.
Hva i helvete? Hva drev han med? Prøvde han seriøst å skremme meg på denne måten?
Jeg svelget tungt, begynte å innse at jeg ikke hadde sagt noe ennå og at han faktisk klarte å påvirke meg på en måte, da jeg kunne føle hjertet mitt pumpe så hardt, hele kroppen min føltes så varm mens mine feminine deler sakte pulserte med et visst behov.
Æsj! Reagerte jeg...seksuelt på Satan?!?
"Faen," brølte han ut, neseborene hans blusset opp mens øynene hans plutselig ble gyldne, og klarte effektivt å skremme vettet av meg.
"Carina, jeg vil at du skal løpe," gryntet han, hans væremåte så mørk og alvorlig mens han så mellom øynene mine.
"Hva?"
"Bare løp for faen!" Han brølte til meg, fikk meg til å snuble og lande på rumpa bare øyeblikk før en umulig stor grå ulv plutselig hoppet frem fra mellom trærne, blottet tennene.
Et høyt og skrekkslagent skrik rev seg gjennom halsen min, jeg dro meg bakover over den bladete bakken mens jeg så Nathan snu seg rundt, innta en defensiv holdning mens han sto overfor den sinte ulven.
Men det som fulgte etterpå kunne bare beskrives som en scene hentet fra en skrekkfilm, da Nathans bein plutselig begynte å poppe og knekke mens mørkt hår vokste ut fra hver eneste del av kroppen hans, litt etter litt skiftet og omarrangerte seg til en stor og helt svart skapning sto i hans sted.