Kapittel 4
Athenas synsvinkel
‘Athena…’ ropte en myk stemme da jeg sakte begynte å våkne, etter å ha overgitt meg til mørket da min onkel og fetter hadde forlatt meg helt alene i kjelleren på huset vårt.
“Hva?” mumler jeg, fortsatt groggy.
‘Athena? Er du ok?’ spør stemmen mens den gradvis blir tydeligere, noe som gjør at jeg endelig klarer å forstå hvem som prøvde å snakke til meg.
“A-Artemis?” spør jeg, usikker på om jeg hørte riktig, for min ulv skulle fortsatt ha sovet takket være ulvebane som min onkel hadde injisert i oss rett før hans syke moro begynte.
‘Ja, mitt kjære barn, det er meg, jeg er så lei meg for at jeg ikke var sterk nok til å hjelpe deg’ gråter Artemis mens hun begynner å klynke og sutre dypt inne i hodet mitt, opprørt over at hun hadde sviktet sin menneske.
“M-Men hvordan? Du skulle fortsatt sove” sier jeg til henne, uten helt å forstå situasjonen som var foran oss. “Jeg trodde du skulle sove til morgenen, det er vanligvis slik det går når de injiserer oss med ulvebane.”
‘Athena… det er morgen, vi har vært i kjelleren hele natten. Jeg har sakte pleiet sårene dine etter at familiens Omega hadde kommet ned for å vaske og bade deg fra alt blodet’ svarer Artemis.
“Umulig” sier jeg til henne. “Jeg ville ha merket det hvis noen andre hadde prøvd å røre meg.”
‘Ikke hvis du er bevisstløs, kjære, vi har vært her hele natten mens vi var lenket til den forbannede støttebjelken etter at vår onkel og hans sønn torturerte oss’ hvisker Artemis trist, som om hun ønsket at det ikke var sant.
Med en rynket panne prøvde jeg å bevege armene mine, bare for å innse at armene mine faktisk hadde blitt numne fra å bli holdt over hodet så lenge, noe som betydde at hele familien min hadde latt meg være her nede hele natten uten så mye som å frigjøre oss.
Sint over det, begynte jeg å vri meg, forsøkte å bevege armene mens en bølge av frustrasjon traff meg da jeg plutselig hørte kjellerdøren åpne seg og lyden av føtter som begynte å gå ned kjellertrappen og til der vi var lenket.
“Oh Athena” ropte en stemme jeg kjente altfor godt, og etter hendelsene i går kveld en jeg for alltid ville frykte til jeg var langt borte fra flokken.
“Tid for å våkne, kjære søte Athena” purret stemmen mens de sakte nærmet seg meg, mine blå øyne sakte stigende for å møte min onkels grønne. Ved lyden av stemmen hans kunne jeg ikke annet enn å krympe meg, likte ikke hva som skulle skje hvis jeg ikke oppførte meg som den gode lille jenta jeg skulle være.
“God morgen, onkel” mumlet jeg, munnen sår fra ballgaggen som fortsatt hadde vært i munnen min natten før og bare nylig hadde blitt fjernet mens jeg prøvde å holde roen mens Artemis begynte å knurre til ham, sint over at han hadde skadet oss når han skulle være familie og vår beskytter.
“Det er min gode lille jente” smilte Collin mens øynene hans begynte å vandre over meg, noe som sendte frysninger gjennom meg mens han så på meg opp og ned som et stykke godteri før han snakket igjen. “Ikke glem, du hjelper Diana og Brian med Balen i dag, så hvis jeg hører noe annet, kommer vi rett tilbake hit, forstått?”
Nikkende prøvde jeg å holde tankene mine for meg selv. “Ord, Athena” knurret Collin som ikke likte det når jeg ikke brukte ordene mine som en stor jente.
“Ja… onkel” mumlet jeg, hodet holdt lavt mens jeg kjente ham bevege seg for å løsne håndjernene som hadde holdt armene mine over hodet hele natten. Når jeg var fri, senket jeg forsiktig armene mine mens jeg begynte å gni følelsen tilbake i dem da sårene mine nå nesten var helbredet, alt takket være Artemis.
“Bra, nå kle på deg. Diana og Brian venter begge på deg ved flokkhuset, så kom deg av gårde” og med det snudde han seg raskt og gikk bort, og lot meg kle på meg i stillhet mens jeg så at nye klær var lagt ut til meg da de gamle var alle revet opp takket være Brian og hans dumme kniv.
“Vår families Omega må ha brakt disse” hvisket jeg mens jeg kastet på meg klærne som besto av svarte bomullstruser, en svart t-skjorte-BH, en lyseblå tanktopp, svarte denimshorts og et par svarte canvas-sko.
Etter å ha blitt ferdig, fixet jeg raskt håret mitt før jeg løp opp og ut av kjelleren før onkelen min kunne ombestemme seg, og løp mot flokkhuset der Møteballet skulle holdes om bare to dager.
-Flokkhuset-
“Hvor er tispa?” skrek Diana som ikke ville være der, hun ønsket å tilbringe dagen med Jacob, men til hennes overraskelse, tvang foreldrene henne til å være der akkurat som Brian.
"Slapp av, far sendte nettopp en tanke og sa at han akkurat slapp henne ut fra kjelleren, så hun burde være her snart," svarer Brian, som heller ikke ønsket å være der, men visste at de måtte, siden de måtte holde øye med Athena for faren deres.
"Du vet, jeg forstår ikke hvorfor mor og far tok henne med hit i utgangspunktet. Det er ikke som om mamma og Luna Selene faktisk var søstre fra starten av, Alfaen burde bare ha latt de Lovløse drepe henne," fnyser Diana, som visste alt om deres forhold til Athena.
"Fordi... Alfaen ikke kunne bære å se henne dø i hendene på de Lovløse, selv om Luna Selene og vår mor bare var halvsøstre. Alfaen visste at hvis noe hadde skjedd med henne, ville Athena bli elsket av familien sin. Synd for dem at de ikke kan finne onklene hennes," smiler Brian, som også visste om Athenas familie og det faktum at faren hennes var en trilling og at de to andre brødrene var en del av forskjellige flokker, men ingen visste hvilken flokk, noe som etterlot Athena til nåde hos deres flokk.
"Forhåpentligvis bestemmer de seg for å holde seg unna for godt, for hvis det noen gang kommer ut hvor dårlig vi har behandlet Athena, ville de onklene hennes rive oss i stykker," sier Diana uvitende om at Athena lyttet til dem fra skyggene.
Halvsøster, onkler... Hvem? Hva? Hvor? Kommer mine spredte tanker. Jeg visste ikke engang at jeg hadde andre slektninger, men igjen husker jeg egentlig ikke mye fra barndommen min eller den natten da alt skjedde, det er som en del av meg også forsvant.
'Ikke bekymre deg, vi finner ut av det sammen,' svarer Artemis som om hun fornemmer Athenas bekymring.
'Og hvis vi ikke kan? Er jeg virkelig fanget her med min såkalte familie? Alfaen vet ikke engang hva som skjer med oss, så hvordan skal jeg overleve dette hvis vi ikke kan finne ut av det?' spør jeg henne, mens tankene mine plutselig raser.
'Kjære, du bekymrer deg for mye, for nå la oss bare fokusere på Møteballet, ok? Fordi noe forteller meg at vi vil finne vår andre sjanse til en make der,' maler Artemis som blir opphisset av tanken på å finne vår nye make.
'Make?' Jeg blunker, og prøver å huske hvordan det føltes å ha en make, da det hadde vært over et år siden vår siste og alt vi hadde fått var hjertesorg.
'Ja, nå gå før dine onde søskenbarn får deg i mer trøbbel,' mumler Artemis mens hun prøver å få meg ut i ballsalen før Diana og Brian virkelig kunne gjøre skade.
Tar det som mitt signal, beveger jeg meg raskt for å gå inn i ballsalen. "HER! Beklager at jeg er sen," roper jeg mens jeg sakte nærmer meg paret.
"ENDLELIG! Vi har ventet på deg i over en time," fnyser Diana, uvitende om at Athena hadde hørt hele samtalen deres bare minutter tidligere.
"Beklager, jeg var... forhindret," hvisker jeg, vel vitende om at de begge visste at jeg var fanget nede i kjelleren kvelden før og plutselig oppførte seg som om jeg var sen med vilje.
"Ja, ja, vi vet. Nå da, mor og far sa at du må hjelpe oss ellers blir det konsekvenser," bemerker Brian mens han ser mellom de to jentene og vet at Diana lett kunne flippe ut på Athena når hun ville.
"Jeg vet," sier jeg. "Hva skal jeg gjøre først?"
"HA! Du? Du skal hjelpe Omegaene med mat og drikke, men for nå skal du hjelpe med dekorasjonene," fnyser Diana som nå peker på esker fylt med alle slags dekorasjoner.
Grimaserende, snur jeg meg for å se hvor Diana pekte og blekner. 'Hvordan skal jeg klare det?' sier jeg til Artemis mens jeg legger merke til alle slags lys og bannere og andre diverse ting som enten krevde hjelp av to personer eller en stige.
'Ikke få panikk,' sier Artemis, som visste om min plutselige ubehag.
'Men -' prøver jeg.
'Nei' og akkurat slik lukket Artemis sin side av lenken og fikk meg til å føle meg avvist.
Sukkende, beveger jeg meg sakte over til eskene for å se hva alt var, takknemlig for at det ikke så altfor forferdelig ut. Jeg snur meg for å se på mine søskenbarn. "Vil dere begge hjelpe meg?"
"Vi? Gud nei, vi har våre egne oppgaver å gjøre, dette er ditt og det må være ferdig før middag ellers blir far varslet," sier Diana med et smil mens hun og Brian går bort og lar meg takle ballsalen alene.
"Vel, her går ingenting," mumler jeg mens jeg går for å gjøre som jeg ble fortalt, ikke ønskende å bli slått eller verre voldtatt når jeg begynte å føle meg litt håpefull med ballen som noe Artemis hadde sagt om å finne vår make ga meg håp.