Kapittel 2
Dianas POV
'Se på henne,' kommer stemmen til min ulv Winter mens hun ser gjennom øynene mine mens jeg fortsetter å holde Athena mot døren hennes.
'Jeg vet,' svarer jeg tilbake mens vi ser på henne, øynene hennes holder fast på det tomme uttrykket som om hun gjenopplevde tidligere hendelser inne i hodet sitt som hun vanligvis gjorde.
Athena var bare 18 da hun tilfeldigvis møtte sin make Jacob, Jacob Blackwood, den fremtidige alfaen og min nåværende kjæreste. Unødvendig å si at når jeg fant det ut, ble jeg rasende og ønsket ikke noe annet enn at kjerringen skulle betale, så da jeg kom hjem gjorde jeg akkurat det, jeg gikk gråtende til mamma og pappa mens jeg fortalte dem hvordan Athena prøvde å stjele Jacob fra meg, noe som igjen bare brakte ut deres raseri.
Smilende, dytter jeg henne hardt tilbake mot døren en gang til som endelig får henne tilbake til nåtiden, en knurring stiger.
"Ikke prøv det," advarte jeg henne, og sørget for at hun visste hva som ville skje hvis hun gjorde det.
"Stikk av," knurrer Athena igjen mens hun prøver å frigjøre seg fra grepet mitt.
"Hør her, kjerring, hvem tror du at du er? I tilfelle du har glemt det, er du ingenting annet enn en Omega, en slave. Du har ingen rang her," sier jeg med hat.
"Bare på grunn av DEG," freser Athena mens hun stirrer på meg, noe som får meg til å rekke ut og slå henne, vel vitende om at mamma allerede hadde slått henne to ganger siden ansiktet hennes fortsatt var rødt der hånden hadde truffet da jeg nærmet meg rommet hennes etterpå.
"Pass munnen din, din skitne hore," knurrer jeg mens jeg griper tak i håret hennes. "Respekter meg igjen, og jeg henter Brian hit."
Blekende, kan jeg ikke annet enn å glise av Athenas uttrykk, frykten som sakte gjorde sitt inntog i ansiktet hennes, for tross alt har det bare gått et år siden hennes avvisning, men jeg derimot tok det på meg å minne henne på det, slik gjorde også broren min og foreldrene våre.
"P-Please ikke," ber Athena plutselig.
"Og hvorfor skulle jeg ikke? Tross alt er Brian fremtidig Beta, og du skadet hans fremtidige Alfa," svarer jeg, vel vitende om at Brian virkelig ikke hadde tilgitt henne for Jacob.
"Jeg... jeg skal være god, bare vær så snill, ikke ring Brian," trygler Athena med frykt som lurer rett bak øynene hennes mens jeg ser på i total fornøyelse. Tross alt visste jeg at hun mislikte Brian, men jeg forsto aldri hvorfor, men hennes absolutte frykt var beviset på at hun virkelig ville lytte hvis det betydde at hun slapp å se broren min.
"Ok greit, men..." Jeg trekker ut ordene og ser øynene hennes bli håpefulle. "Men?" spør hun mens jeg sakte slipper henne. "Du gjør akkurat som jeg sier, ellers ringer jeg broren min, forstår du?" spør jeg henne mens hun nikker til svar.
"Bra," og akkurat slik slipper jeg henne sakte før jeg snur meg og går bort, vel vitende om at jeg har gjort henne enda mer forsinket til husarbeidet og nå ville hun få sin straff fordi hun tross alt ikke var familie, i det minste ikke teknisk sett fordi vi aldri aksepterte henne i flokken, så det gjorde henne til en outsider og flokkens slave for de som ønsket henne.
'Du vet, hvis du virkelig ville skremme henne, kunne du bare brukt en kniv eller noe,' sier Winter mens vi går ned trappene og til hovedetasjen i huset.
'Jeg vet, men det er mye morsommere når jeg bruker broren min mot henne,' sier jeg til henne. 'Dessuten er Brian mye mer ondskapsfull enn meg, men ikke så hensynsløs som foreldrene våre.'
Nede ved bunnen av trappen begynner jeg raskt å lete etter foreldrene mine, vel vitende om hva jeg skal gjøre. "Mamma, Pappa! Athena prøvde å angripe meg," roper jeg mens jeg løper mot dem. Foreldrene mine var i kjøkkenet da jeg fant dem.
"HVA?!" brøler faren min mens han beveger seg for å holde meg forsiktig, noe som får meg til å smile. "Ja pappa, det er sant. Jeg ville bare sjekke hvordan hun hadde det, men hun prøvde å skade meg," klager jeg mens jeg klamrer meg til ham, vel vitende om at dette var det som trengtes fordi for dem var jeg deres prinsesse, og ingen, ikke engang min kusine, var trygg fra skade.
"ATHENA!" roper faren min mens han reiser seg fra bordet og marsjerer mot trappen der Athena nå står frosset av frykt, mens hun lurer på hva hun hadde gjort.
"J-Ja onkel?" svarer Athena, mens jeg ser fra tryggheten ved min mors side. "Hva er det jeg hører om at du nesten angrep din kusine?" spør pappa mens han sakte beveger seg for å stå foran henne.
"J-Jeg gjorde det ikke, onkel," svarer Athena mykt.
"Ikke lyv til meg, barn. Vi tok deg inn i vårt hjem, vår familie, bare for at du skulle stjele kjæresten til datteren min og nå forsøke å angripe henne," med det griper faren min raskt tak i henne ved underarmen før han drar henne hardt mot kjellerdøren.
"N-Nei… Nei, vær så snill… Vær så snill, onkel, jeg skal være snill, jeg lover," gråter Athena som visste hva som skulle skje mens faren min fortsatte mot kjelleren, et andre hjem som Athena ble ganske vant til.
"Å, du skal være snill, helt sikkert," og med det marsjerte faren min henne rett inn i kjelleren, og døren smalt igjen bak dem.
Når de var ute av syne, kan jeg ikke annet enn å smile vel vitende om at faren min ville gi henne en god omgang juling, og det var ingenting noen kunne gjøre for å stoppe det, da den nåværende Alfa og Luna var helt uvitende om alt rundt dem, og deres Beta, faren min, alltid ville straffe sin niese som han så passende.
Fortapt i tankene mine, hørte jeg visst ikke et annet sett med fottrinn nærme seg bak meg, eller stemmen det tilhørte, før personen hadde sluttet seg til oss. "Litt hardt, synes du ikke, søster?" smiler figuren mens jeg snur meg, mine smaragdgrønne øyne møter de til broren min, Brian.
"Nei... dessuten fortjente hun det, for hun er tross alt ikke mer enn pakkens slave, hun vil aldri bli akseptert av noen, og alt fordi hun ikke har en flokk å kalle hjem," ler jeg nesten mens jeg snur meg for å se på broren min som hadde sandfarget blondt hår, smaragdgrønne øyne og en høyde på 180 cm sammenlignet med mine 173 cm, da det ikke var allmennkunnskap, men Brian var bare 2 år eldre enn meg, så det betydde at han skulle overta som Beta når faren vår pensjonerte seg, og han og Jacob ville stige til makten som den nye Alfa og Beta av flokken siden begge nå nærmet seg 21.
Når det gjelder meg, brydde jeg meg ikke om å være Beta, nei, jeg ville være Luna, og jeg visste nøyaktig hvordan jeg skulle få det til. Alt jeg måtte gjøre var å holde meg til Jacob, og hvis det betydde å skade Athena i prosessen, så fikk det være, for Jacob hadde allerede avvist henne da hun var 18, og nå som hun er 19 og ingen andre sjanser for en make i sikte, var hun min å torturere.
"Det er sant," ler Brian. "Men fortsatt hardt, du ville bli en fantastisk Luna," og med det gikk Brian mot kjelleren der Athena og faren vår var, ivrig etter å bli med på moroa som han alltid gjorde.