Kapittel 3
Aloras POV
Jeg er ute foran med frokosten til Ulvene. Skynd deg, det er kampøvelse i dag.
Det er en melding fra min beste venn Darien. Han er Alfas andre sønn. Søsteren min Sarah prøvde å date ham en gang, men han har vært bestemt på å vente på sin utvalgte. Han har vært atten i noen måneder. Han mistenker at han vet hvem hans utvalgte er.
På vei ut, vær ett sekund.
Jeg svarer og sniker meg ut døren i andre etasje, ned oppkjørselen til den skinnende mørkeblå Dodge Chargeren som vennen min kjører. Jeg åpner døren og kan lukte burritoene han har plukket opp til oss. Jeg hopper inn i forsetet idet hoveddøren til huset mitt åpnes.
"DU DUMME TOSK, HVA I ALL VERDEN TROR DU AT DU HAR PÅ DEG, KOM DEG INN I DETTE HUSET OG SKIFT MED EN GANG!!!!" Moren min skrek i raseri. Jeg ville ikke blitt overrasket om hele flokken hadde hørt henne.
Jeg lukker døren og vennen min gir full gass. Jeg ser morens rasende uttrykk idet hun løper ned oppkjørselen skrikende og rister neven i bakspeilet, sannsynligvis lovende hevn for å ignorere henne.
Vennen min ser også i bakspeilet. "Man, hun er virkelig sint," sier han med en latter.
"Jeg vet, lurer på hva hun kommer til å gjøre når jeg kommer hjem?" spør jeg med et resignert sukk.
"Du vet at du lett kunne tatt henne, du er en tøffing under opplæring. Jeg har sett deg, og jeg har trent med deg og de andre i årets Alfa-klasse, pokker, du er bedre enn meg, og jeg er en Alfas sønn," sier han.
Jeg sukker og sier ikke et ord til. Darien vet ikke at familien min var uvitende om kreftene mine.
Vi spiste burritoene våre på vei til skolen. Vi vil begge komme dit så tidlig som mulig, da vi begge håper å møte våre utvalgte. Jeg tror jeg vet hvem hans utvalgte er. Hun heter Serenity.
En veltrent og kurvet varulv med hofte-langt, vilt krøllete, dyprødt hår, livlige smaragdgrønne øyne med en gylden ring, og de søteste fregnene over nesen, med melkehvit hud. Hun var en sterk, men sjenert og søt hun-ulv.
Jeg har sett Darien stirre på henne med et lengtende uttrykk, når han trodde ingen så på. Jeg ville vært glad hvis hun var hans utvalgte. De ville vært det søteste paret.
Så spent som jeg er på å finne min egen utvalgte, gruer jeg meg også til det. Hva om det er noen jeg ikke liker, hva om han avviser meg. Jeg vet ikke hvordan jeg vil føle, jeg har blitt avvist av familien min hele livet.
Søsteren min og vennene hennes har gjort det til en hobby å isolere meg. Alle som ønsket å være venn med meg ble snart angrepet av henne og hennes håndlangere. De prøvde til og med å få Darien til å forlate meg. De fant på fryktelige rykter.
Jeg unngikk de fleste guttene, fordi de alle trodde jeg var en løsaktig som ville gi det til hvem som helst. Jentene holdt seg unna meg fordi de trodde jeg ville ta kjæresten deres og ligge med ham. Jeg er fortsatt jomfru, så ja, ikke sant. Men vil noen av dem høre, nei.
En av de mange grunnene til at Darien visste at han ikke skulle lytte til henne, var fordi han hadde sett henne snakke med vennene sine om ryktene de bevisst hadde laget om meg. Darien sa at han aldri likte henne, sa at hun hadde en slimete aura som irriterte ham.
Vi var tidlig nok ute til å få en av de nærmeste parkeringsplassene til skolens forhage. Han rygget inn på plassen, og vi gikk ut. Vi lente oss tilbake mot bagasjerommet.
"Så, skal du fortelle meg hvem du tror din make er?" spurte jeg ham.
Han skiftet litt mot bilen. "Blikket i øynene dine forteller meg at du allerede tror du vet hvem det er," svarte han.
"Jeg har en teori..." sa jeg nølende.
"Hvem," spurte han i en mistenksom tone.
"Serenity," sa jeg til slutt.
Han slapp ut et stort sukk, kjørte hendene gjennom håret. Han så opp mot himmelen et øyeblikk før han vendte seg mot meg. Jeg ventet, visste at han fortsatt tenkte, vurderte om han skulle fortelle meg det. Til slutt sa han, "Ja, ja jeg tror det er henne."
"Var det så vanskelig å fortelle meg," ertet jeg, og ga ham et vennlig dytt i siden med albuen.
Han dyttet meg i skulderen så jeg snublet, og lo da han sa, "Drittunge."
Jeg så på det halve smilet i ansiktet hans over mine sprell, men jeg kunne fortsatt se noe anspenthet i ansiktet hans. "Hva bekymrer deg, min venn?"
"Jeg er redd hun vil avvise meg," sa han stille.
Jeg så på ham et øyeblikk før jeg spurte, "Hvorfor tror du hun vil avvise deg?"
"Hva om hun synes jeg ikke er god nok for henne, jeg mener, hva om hun ikke liker meg." Jeg kunne høre den genuine bekymringen i tonen hans.
"Slapp av Darien, du er en fantastisk varulv, du er sterk, smart og kjærlig, hun vil akseptere deg." Jeg tok en pause et øyeblikk, lot det synke inn litt før jeg fortsatte. "Du vil være en kjærlig make som kan forsørge din hunulv og valper, du vil bli en flott far for de valpene du får, og din lojalitet."
"Takk, jeg håper din make er fantastisk. Du fortjener en god ulv ved din side som elsker deg," sa han.
"Jeg håper han er det også," sa jeg, men av en eller annen grunn følte jeg en slags forutanelse om å møte min make, en dårlig følelse av at jeg ikke kom til å like hvem Gudinnen valgte for meg, jeg følte at jeg kom til å oppleve noen smertefulle øyeblikk.
Jeg skjøv de mørke tankene til bakhodet da jeg så Serenitys lilla Jeep med hevekit og ekstralys kjøre inn på parkeringsplassen. Hun parkerte femten plasser unna oss, og hun og brødrene hennes snakket sammen.
Galen hadde svart hår og Kian hadde rødt hår som var noen nyanser lysere enn søsterens. De var begge store, brede og muskuløse ulver. Begge var kjekke på en røff, robust måte. Man kunne tydelig se det gode i dem. Det var åpenbart at de elsket og forgudet søsteren sin.
Serenity snakket med brødrene sine, da en stor vindkast feide forbi oss og bar duften vår til henne. Hun sluttet brått å snakke og snuste i luften, så snudde hun seg og så på oss.
Nei, ikke oss, Darien. Hun hadde bare øyne for Darien.