11.
Sienna
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg mener, hva var det å si når du nettopp hadde funnet ut at den avdøde dronningen hadde din far og hele flokken hans under kongelig beskyttelse, en enkel flokk fra Sør-Amerika. "Ummmm...Okay. Jeg kan håndtere dette. Jeg er voksen. Jeg er 18 for pokker" sa jeg og prøvde å forberede meg på å ikke få panikk. Jovian smilte ned til meg, spenningen i kroppen hans forsvant så snart han avslørte den delen av hemmeligheten.
"Du var noen måneder gammel da hun kom til hjemmet vårt. Hun holdt deg til og med. Jeg har aldri sett en fremmed være så forelsket i en baby ved første møte," sa han og mistet seg i minnet. "Men hvorfor? Hvorfor ville en så travel kvinne komme til oss?" spurte jeg.
"Dronning Emma var aldri for travel for sitt folk. Mamma og pappa var så nervøse for å ha henne i hjemmet vårt. Ingen fortalte meg hvorfor dronningen og sønnen hennes var i huset vårt og holdt min lillesøster. Jeg fikk knapt holde deg selv, men de holdt deg så lenge. Jeg spurte pappa hvorfor de kom, men han smilte bare og sa at Månegudinnen hadde velsignet oss stort. Da du var to kom hun igjen og ga deg det smykket og ga meg et lignende. Hun snakket med mamma og pappa igjen. Denne gangen gråt mamma mens pappa satt der uten å si noe. Jeg ble fortsatt holdt utenfor det som virkelig foregikk. Natten vi rømte hjemmefra døde dronning Emma to dager før. Da vi kom til Amerika fikk jeg vite årsaken til alt." Med et trist smil lekte han med smykket rundt halsen.
"Disse smykkene, hvorfor har vi dem? Jeg trodde det var en gave fra mamma," spurte jeg mens jeg satte meg ved siden av ham. "For å holde oss trygge, det var det pappa sa." Vi ble stille igjen, tapt i våre egne tanker, "Er jeg i fare? Er det derfor jeg er her? Gjør jeg meg usynlig?" stemmen min var myk, men jeg visste at han hørte meg.
Han nikket. Layla og jeg spurte umiddelbart hvorfor vi var i fare. Hjertet mitt begynte å slå raskere da frykten krøp opp på meg.
"De kongelige er her. Vet de om oss?"
"Bare dronning Emma og sønnen hennes, prins Angelo," sa han stille.
"Hvorfor fortalte de meg ikke?" Glem forvirring, jeg var såret igjen, stolte ikke min egen familie på meg?
"Hennes majestet sverget foreldrene våre til taushet. Ingen skal vite om hennes besøk til oss. Jeg tror noe stort er i ferd med å skje. For at pappa skal holde seg unna oss. Bli trent hardere enn noen annen ulv. Du blir sendt hit. Vet du hva som er enda merkeligere? Mamma tok imot seks nomader i flokken forrige uke, men de tilpasset seg flokkens liv veldig raskt. Det er alt forvirrende, Si. Noe er på gang." For at Jovian skulle være mistenksom overfor foreldrene våre og tingene rundt oss, måtte ting være ille.
"Lov meg at du vil være trygg. Vær oppmerksom på omgivelsene dine. Bare...Bare vær forsiktig, ok?" Frykten i stemmen hans var for mye, Lana klynket og hatet hvor mye broren vår led. Jeg sirklet armene mine rundt ham tett; hjerteslagene hans var raske mens han selv strammet grepet om meg. Jeg ba til månegudinnen om at jeg kunne holde det løftet.
"Sienna, hei, hva gjør du her?" Minas stemme brakte meg tilbake til virkeligheten. Etter de siste øyeblikkene med broren min, klarte jeg bare ikke å gå tilbake til sovesalene hvor alle studentene fortsatt var med foreldrene sine og skrøt av prestasjonene sine. Det var et bittersøtt øyeblikk, i det minste så Jovian hvor stolt jeg gjorde familien min med karakterene mine og hvordan jeg utmerket meg i treningen.
"Hei. Hvordan går det?" spurte jeg og snudde meg mot henne. Kledd i yogabukser og en grafisk t-skjorte, med det lange, gyldne blonde håret i en høy hestehale, så Mina ut som enhver annen normal tenåring. Smilet hennes var smittsomt og trakk meg ut av de mørke tankene mine. "Kom akkurat fra å sende faren min av gårde," kvitret hun og satte seg ved siden av meg.
"Prins Angelo var her?" spurte jeg overrasket. "Ja. Hørte du ikke all oppstyret?" lo hun og rullet med øynene.
"Blir dere ikke lei av alt dette? Den umiddelbare gjenkjennelsen. Hele fanfare-greia som du sa." Jeg spurte og ventet på å se reaksjonen hennes. Hun ga meg et trist smil og trakk på skuldrene, "Vi er alle født i en tid i vårt liv hvor vi må velge å akseptere eller avslå det. Uansett hvilket valg du tar, bør du få mest mulig ut av det," siterte hun mens hun dyppet tærne i bekken som rant forbi.
"Hvem sa det?" De ordene traff meg så dypt og var veldig kloke og dype. "Min bestefar. Kong Michael. Han fortalte broren min og meg det da søskenbarna våre var slemme mot oss." Stemmen hennes var preget av tristhet da hun mintes det minnet.
"Slemme mot deg og broren din?"
Mina trakk på skuldrene igjen. "Nikolai og jeg aksepterte begge det faktum at vi først og fremst er barn av den en gang 'Stille Prinsen' som var og fortsatt er kjent som nådeløs og dødelig i vårt rike. Vi er arvinger til store selskaper. Rikdommer mer enn du kan forestille deg. Vi trenger ingenting, dører åpnes for oss uten at vi løfter en finger, og vet du hva? Vi bryr oss ikke om noe av det." Hun smilte og vendte ansiktet mot solen, "Familien vår er basert i New York, borte fra hjemslottet. Det var tortur nummer én. Søskenbarna våre har det i tankene at foreldrene våre valgte å bli i New York fordi de trodde vi var bedre enn dem alle, til og med bedre enn kong Caiden. Nikolai har steget til sin egen trone som elleveåring. I et stort land. Har sitt eget selskap og tittelen som høy alfa til flokker av sterke raseekte ulver. Han er en ekte prins. Min storebror Nikolai." Stoltheten var i stemmen hennes da hun fortsatte å fortelle meg om familien sin og hvorfor de andre barna virker å forakte dem.
"Mina? Jeg hørte fra Matthew hvorfor de er slemme mot broren din. Det er bare sjalusi, fikk jeg fra hans side. Han er en sen utvikler med begrensede gaver og har fortsatt tittelen som en mektig ulv i vårt rike." Etter å ha hørt Minas side visste jeg at det var sjalusi blant søskenbarna, noe jeg syntes var veldig dumt. Hun fnyste til uttalelsen min. "Eller bare Reign og Cains dårlige blod som planter frø i hodet hans og Sashas bror. De eneste to kongelige barna som ikke finner noe galt med oss er Jay og Zac, sønner til tvillingdeltane. Det er ikke hans feil; ikke skyv ham unna for hatet som ble matet til ham. Matthew bryr seg virkelig om deg, gi ham en sjanse."
Vil jeg gi ham en ny sjanse? Kan jeg håndtere sjalusien hans overfor fetteren? Det kan være en liten ting. "Jeg skal prøve," svarte jeg etter å ha tenkt litt på det. Av en eller annen grunn var nyheten om å være i et forhold med Matthew i ferd med å dø ut. De sterke følelsene jeg en gang hadde, ble nå svakere. Jeg var forvirret av det hele. Kanskje spenningen ved å ha din første kjæreste var det som fikk meg til å bestemme meg for å være med ham. Kanskje det er det.
"Flott. Det jeg egentlig kom til deg for, er å invitere deg til vår årlige vårfestball på hjemslottet vårt. Vi feirer den første vårdagen på slottet med et storslått ball. Alle overnaturlige vesener er invitert. Det er en hel dags affære på slottsområdet som ender med et ball. Jeg tenkte du ville nyte det som eksponering for rikets festivaler," forklarte hun.
"Når er det?"
"Det er om to uker," svarte hun med et tullete smil på ansiktet.
"Jeg vil gjerne komme," svarte jeg på spørsmålet hennes med like stor begeistring.
"Flott, vi bør reise to dager før. Vi kommer til å ha så mye moro. Foreldrene mine vil gjerne møte deg. Jeg har liksom snakket mye om deg i juleferien."
Jeg lo av den pinlige rødmen i ansiktet hennes. Det var hyggelig å ha en venn hvor jeg kunne uttrykke frykten min uten å bli dømt.
"Og Matthew? Han vil være der?" spurte jeg forsiktig.
"Jeg tror det. Ikke helt sikker, men jeg vedder på at han kommer hvis du kommer," sa hun med litt selvtillit. Jeg nikket bare og tenkte om han virkelig ville komme; det ville være hyggelig å ha et annet smilende ansikt og ikke å nevne litt kose tid. Kanskje ikke for mye kos.