Prolog
Elleve år tidligere
Los Teques, Venezuela
Jeg har alltid blitt holdt utenfor. Ingen fortalte meg noe, jeg fulgte bare instruksjonene fra min far eller min eldre bror, Jovian. Jeg kunne ikke si noe eller kreve at de skulle gjøre det fordi jeg bare var syv år.
Syv år og vettskremt, mens jeg så på alle de skremmende tingene foran meg. Stående i atriet i herskapshuset vårt så jeg på mens tjenerne våre lastet tingene våre frenetisk inn i de ventende svarte varebilene, skrikene fra våre pakkemedlemmer hørtes utenfor de høye betongmurene. De lokale ropte forferdelige ord og kastet tilfeldige gjenstander over muren.
"SIENNA! Hvor er babyen din? SIENNA!" De paniske ropene fra faren min registrerte seg ikke i hodet mitt da jeg så en brennende gjenstand komme over muren, den kom mot inngangen til hjemmet vårt. Den kom nærmere, men nådde meg heldigvis ikke. Noen grep meg og skjermet kroppen min da jeg hørte den høye eksplosjonen, fra tvisten av mitt lange mørke hår i nakken visste jeg hvem det var. Han tvinner alltid håret mitt rundt hånden sin og masserer hodebunnen min for å trøste meg.
"Shhhh!!! Kom hit lille Si. Det går bra," sa han i øret mitt. Broren min, beskytteren min.
"Hva skjer, Jovian? Hvorfor kan jeg ikke se Gabriela lenger? Hvorfor kaller de oss 'djevelens barn'?" spurte jeg ham og så inn i de mørke øynene hans.
"Fordi vi er annerledes," var alt han sa til meg før han samlet meg opp og løp gjennom de nå tomme gangene som førte til bakinngangen av eiendommen vår.
Klamrende til broren min så jeg på mens vårt vakre hjem gikk opp i flammer, tjenerne våre løp bak oss med det de klarte å bære. Ansiktene deres var fylt med frykt, vaktene våre sørget for at alle kom seg ut, og tårer strømmet fra øynene mine da jeg så min personlige hushjelp falle like utenfor verandaen.
"MARISOL! Kom Marisol! FORT!" Jeg skrek. Jovian stoppet og så bak seg, øynene mine utvidet seg i frykt da noen kom ut av huset med en pistol og rettet den mot henne. Mannen var i ferd med å skyte Marisol, men en stor brun ulv hoppet på ham og knuste mannens nakke. Jeg skrek i skrekk og gjemte ansiktet mitt mot brorens nakke. Det var så mye blod. Jeg gråt, jeg innså ikke at jeg nå var i mors armer.
"Marisol, hvor er hun?" spurte jeg gjennom gråten.
"Her. Jeg er her, lille frøken." hørte jeg hushjelpen min utbryte andpustent.
"Jovian, Sienna. Dere to skal dra med Javier og Marcos. Jeg kommer snart etter. Amoré. Gå med våre barn. Jeg skal være med dere så snart jeg kan," sa faren min bak meg. Det var mørkt, men jeg kunne skimte varebilene.
"Papa. Nei," tryglet Jovian og jeg. Moren vår var fra seg og ba ham komme med oss på vårt morsmål. Faren vår klemte oss alle tre, erklærte sin kjærlighet med ord og milde kyss på hodene våre mens han ledet oss inn i varebilene. Vi satt bakerst i varebilen og ba ham en gang til da han lukket døren. De grå øynene hans sa alt da han holdt kinnet mitt og brorens hånd og ba en bønn over oss.
"Papi. Vær så snill," gråt jeg mens jeg klamret meg til hånden hans.
"Må månegudinnen velsigne min lille prinsesse! Jeg elsker deg, mi hija," sa han mykt før han trakk seg bort fra varebilen.
"Nei! Nei!" skrek jeg, brorens gråt i takt med min mens vi begge så ut av vinduet mens varebilen kjørte lenger inn i mørket. Det flammende lyset fra vårt en gang lykkelige hjem ga oss nok lys til å se ham skifte til sin store svarte ulv før han forsvant fra oss. Ulvehyl og menneskeskrik gjennomboret luften, men det var farens triste hyl som gjennomboret hjertene våre.
Varebilen var mørk og stille mens vi kjørte uendelig, jeg lå nå i armene til broren min som holdt meg tett mens moren vår prøvde å dempe sine hulk. Etter en time eller så, vel for meg, stoppet vi og alt jeg kunne lukte var bensin og høre veldig høye motorer. Utenfor vinduet så jeg et jetfly som jeg bare hadde sett på TV, omgitt av store menn i svart og tungt bevæpnet.
"Hvor skal vi? Vi kan ikke dra uten Papi," sa jeg og kravlet ut av varebilen og så bak oss i håp om å se en annen varebil, men jeg ble skuffet. Mamma kom foran meg, knelte ned til mitt nivå og tok mine små kalde hender i sine.
"Vi må forlate dette landet for å være trygge. Vi er ikke velkomne her lenger. Faren din vil følge oss snart. Han... Han har noe forretninger å avslutte," sa hun og prøvde sitt beste for å forklare. Jeg så etter Jovian, han stirret ut i mørket, tårer falt fra øynene hans. Seksten år gammel var han veldig moden og veldig nær meg selv om jeg var hans irriterende lillesøster.
"Kom, lille Si. Vi må gå. Vi skal snart se Papi," sa han sakte, vendte seg bort fra mamma og meg for å gå mot jetflyet. Marisol og våre nærmeste tjenere fulgte etter, tok et siste blikk bak oss. "Hvor skal vi?" spurte jeg mykt og lot henne lede meg inn i jetflyet. Jovian sparte meg et sete ved siden av ham og festet meg raskt.
"Amerika," svarte hun og satte seg også.
Amerika. Ordet suste rundt i hodet mitt, TV-programmene jeg har sett, er det virkelig slik? Jeg har aldri vært i Amerika, bare faren og broren min har, og historiene deres virker så utrolig, men jeg antar at jeg snart vil finne ut av det selv.
Vi satt alle stille mens jetflyet rullet nedover rullebanen, tapt i våre egne tanker. Ærlig talt var jeg redd for det nye livet jeg skulle begynne. Vil jeg få nye venner? Vil jeg endelig få en venn som er lik meg? Hovedspørsmålet som skilte seg ut var hvorfor vi forlot hjemmet vårt.
Seattle, USA
Ingen sa noe i det store rommet, ingen smilte, og den engang så glade familien var borte. Lyden av sko mot tregulvet fikk alles oppmerksomhet mot inngangspartiet. Den nærmeste familien sto og ventet på at personen skulle komme gjennom døren. Den eldste av søsknene holdt rundt sin partner mens han stirret på ilden som brant i peisen. Hennes varme og kjærlighet roet ham, men hjertet hans var vondt. De andre søsknene sto fra hverandre, tapt i sine egne verdener. De hadde vært gjennom dette før, men denne gangen var det i en større skala. Ingen var der for å forsikre dem om at alt ville bli bra.
En mann med karamellfarget hud kom inn i rommet med en dokumentmappe i hånden, ansiktet hans var også alvorlig, for situasjonen påvirket alle.
"God ettermiddag, Deres Majesteter, personlig må jeg gi dere mine dypeste kondolanser. Det jeg kom hit for å gjøre, skulle jeg ønske jeg ikke måtte siden den første dagen tanken ble gitt til meg. Jeg er dypt lei meg for deres tap," begynte han med en hes stemme. På tonen hans og grusen i stemmen kunne alle forstå at han hadde grått i mange timer.
"T-takk, Isaac, vi forventet det alle, men nå som det har skjedd, er det enda vanskeligere å bære," sa Caiden uten engang å snu seg for å se på den unge advokaten.
"Vær så god," sa Rosaline etter en stunds stillhet. Caiden klemte skulderen hennes i takknemlighet, hun var alltid der for å hjelpe med sin godhet.
"Ja, Deres Majestet," sa han og bøyde seg litt for henne før han gikk bort til det store eikeskrivebordet som tilhørte den nåværende kongen.
Isaac forberedte alle dokumentene som trengtes før ham og signaliserte at alle skulle sette seg, men de nektet. Han tok inn rommet, barna til den store dronning Emma og kong Michael.
Caiden og Rosaline er nå den nåværende høykongen og dronningen over alle overnaturlige vesener, velsignet med tvillingene Reign og Cain og den yngre Michael. De har styrt over riket med stor suksess, deres natur som varulver har blitt avslørt for menneskene, de fleste har akseptert dem, men det er alltid noen få som ser det negative i ting, i dem. Båndene mellom mennesker og overnaturlige har blitt styrket på grunn av at parforhold nå var mulig mellom alle slags vesener.
Rebecca og Matthew, de kongelige over den europeiske delen av riket, tok over etter prins Caleb og hans make da de respektfullt trakk seg tilbake for å tilbringe tid med barnebarna. Det har vært en oppgave for det unge paret, ettersom Matthew måtte ta over for sin gamle flokk, men med hjelp fra familien var det lett. Deres barn, Sean og Matthew Jr., har vokst opp til å bli ganske sterke og noe respektable i Europa, hjerteknusere for damene, men deres blikk er rettet mot tronen.
Angelo og Amelia, dobbelt trøbbel som media kjærlig kaller dem. Begge kom fra svært mektige bakgrunner både i varulv- og menneskeverdenen. Angelo holder fortsatt sitt domene i Amerika, mens hans make har Russland og nabodomener. De ble velsignet med to valper; både gutt og jente er speilbilder av foreldrene sine og har hatt en stor innflytelse i verden i ung alder.
"Før jeg begynner, tapet av dronning Emma Saville har skapt mye uro, noe som betyr at massene sørger, familieeide bedrifter er stengt til hennes begravelse, og opprørere ser dette som en mulighet til å gjøre seg kjent."
"Alt vil bli ordnet," var alt Caiden sa mens han kastet et blikk på sin nå stoiske bror. Isaac nikket også og kastet et blikk på den stille prinsen. Angelo var alene; han var i New York da han fikk beskjed om at moren hans ba om hans nærvær og fløy raskt til Seattle for å se henne en siste gang. Han var den siste som så henne i live.
Advokaten tok tre pakker med hvert søskens navn på og delte dem ut respektivt, Caiden, Angelo og Rebecca. "Dronning Emma var enkel med sine siste ønsker. I hver konvolutt er det brev til hvert av hennes barn og barnebarn. Jeg kjenner ikke innholdet, det har ikke blitt rørt, og det har vært låst bort i fire dager etter din fars død. Alt jeg er her for å gjøre er å lese hennes siste vilje og testament, som jeg nå vil begynne med," sa han og gikk tilbake bak skrivebordet.
Angelos hånd skalv mens fingrene strøk over navnet hans søte mor alltid kalte ham, 'Søte Engel' uansett hvor gammel han var, så hun ham som sin søte engel.
"Følgende er den siste viljen og testamentet til en Emma Saville........"