Kapittel 6
Sofias synsvinkel
Jeg satt bakerst i engelsktimen og trommet tankeløst med pennen på pulten.
Mr. Thompsons stemme durte i vei om Shakespeare, men tankene mine var et annet sted. I kveld skulle jeg ha min første treningskveld på Intensity, og jeg klarte ikke å riste av meg den nervøse spenningen som strømmet gjennom meg - takknemlig for endelig å ha fått en jobb.
Hvordan ville det være? Ville Tito være tålmodig med meg, eller en marerittsjef? Jeg hadde aldri jobbet i en bar før, langt mindre en med det ryktet som Intensity så ut til å ha. Han nevnte til og med noe om at jeg skulle jobbe oppe i VIP-loungen, hva nå enn det betydde...
Fortapt i tankene mine, la jeg knapt merke til summingen av prat fra de andre elevene som hvisket rundt meg. Klasserommet, med sine falmede plakater og rekker av trepulter, virket fjernt.
Jeg var så oppslukt i å forestille meg hvordan baren ville se ut i full sving at jeg nesten ikke merket den sammenkrøllede papirlappen som landet rett på pulten min med et raskt kast.
Forskrekket kikket jeg rundt og så Vincent glise til meg fra andre siden av rommet. Han gestikulerte for at jeg skulle åpne lappen, øynene hans glitret av rampestreker mens jeg åpnet og lukket munnen, redd for hva som sto på den.
Hjertet mitt sank. Det siste jeg ønsket var mer oppmerksomhet, spesielt fra Vincent, som allerede så ut til å nyte å gjøre meg til midtpunktet for uønskede vitser.
Jeg håpet at han hadde ment å sende den til noen andre, men dømme etter det begeistrede uttrykket hans hadde jeg gjettet feil...
Med nervøse fingre brettet jeg ut papiret, klar over de nysgjerrige blikkene fra de andre jentene i klassen, noen av dem så ikke så fornøyde ut med interaksjonen.
Kinnene mine brant av forlegenhet mens jeg glattet ut det krøllete arket. Inni fant jeg en rask tegneserieaktig skisse som Vincent hadde tegnet. Den første ruten viste en jente, tydelig ment å være meg, som bar et lunsjbrett mot to guttekarakterer.
Den andre ruten viste en av guttene med en snakkeboble som sa, "Meh" mens karakteren så ut til å vurdere lunsjen med et avskyelig uttrykk i ansiktet - tydeligvis representerte Vincent igjen.
Den siste ruten viste jenta snuble over en fot og falle flatt på ansiktet, en komisk skrik som kom fra hennes åpne munn, som gjenskapte måten vennen hans hadde snublet meg i går.
Ansiktet mitt ble enda rødere da jeg innså at skissen var en grusom parodi på møtet mitt under lunsj i går. Flau og såret, krøllet jeg raskt sammen papiret igjen og bøyde hodet ned, i håp om å skjule de rødmende kinnene mine fra de mange blikkene jeg fikk.
Det var godt nok for Vincent, da jeg kikket bort på ham kort for å se det selvgode arrogante uttrykket klistret over ansiktet hans som et utslett.
Hvorfor meg?
Rommet virket å lukke seg rundt meg, og jeg kunne høre noen få undertrykte fnis fra nærliggende - tydeligvis ha fått et glimt av papiret mens jeg inspiserte det.
Vincent lo lavt, tydelig fornøyd med seg selv, mens jeg sjekket klokken på veggen og ba om at tiden skulle gå fortere.
Jeg bet tennene sammen, fast bestemt på å ikke la ham se hvor mye hans hån hadde påvirket meg. Jeg tok en dyp pust og prøvde å fokusere på Mr. Thompsons forelesning, men ordene virket å flyte sammen igjen - føle Vincents ufravikelige blikk hvile på meg.
Alt jeg kunne tenke på var lappen og hvor dum jeg måtte ha sett ut for alle mens jeg fomlet med å åpne den. Han hadde tydeligvis lagt mye tid i den også med detaljene, og det som var verre var at han faktisk så ut til å være ganske flink til å tegne...
Akkurat da jeg var i ferd med å synke lenger ned i setet mitt, lente Daryl, en fyr jeg bare kjente takket være oppropet i begynnelsen av timen, seg over og hvisket: "Ignorer ham, han er bare en drittsekk som prøver å få en reaksjon. Du er hans nye leke, ser det ut til." Han forklarte, tilsynelatende åpenlyst komfortabel med å snakke om Vincent, noe jeg syntes var merkelig.
Hvorfor var han ikke musete som de andre guttene i klassen?
"Jeg skulle ønske jeg ikke var det... men takk." svarte jeg mykt, og lot meg selv smelte inn i Daryls vennlige himmelblå øyne da han ga meg et lat smil.
Håret hans var blondt og rufsete, men stilen passet ham godt. Han var en annen fyr på denne skolen med en atletisk bygning og stor høyde på sin side. Kanskje det var derfor han ikke var så redd? Jeg tror han kunne matche Vincent i en kamp hvis han virkelig prøvde, bare på grunn av størrelsen hans.
"Ikke stress med det, han liker å leke med jenter... på en syk måte betyr det i bunn og grunn at han er fascinert av deg!" Daryl lo høyt av sin egen uttalelse, og fikk en streng 'shush' fra læreren som fikk ham til å rulle med øynene.
Han virket ikke brydd av noe, denne fyren...
"Du virker å kjenne ham godt?" testet jeg, og følte Vincents varme blikk lande på oss begge av og til, noe som fikk meg til å vri meg og skifte stilling i stolen.
"Ja, jeg antar du kan si det, jeg bor med ham, kjære!" Daryl slapp plutselig nyheten, og kjeven min falt praktisk talt til gulvet.
"Hva?!" gispet jeg litt, i vantro over at Daryl bodde under samme tak som fyren som så ut til å gjøre tiden min her på skolen til et levende mareritt.
Daryl lente seg tilbake i stolen med et svakt nikk og et skuldertrekk, tilsynelatende ubekymret over faktumet mens jeg blunket kraftig for å forstå informasjonen.
Var de venner? Kanskje fettere? Det ga ingen mening... Daryl virket i det minste noe anstendig sammenlignet med sin onde huskamerat på den andre siden av rommet.
Etter hvert som timen fortsatte, tvang jeg meg selv til å konsentrere meg om leksjonen, vel vitende om at det å dvele ved Vincents påfunn og hans forhold til Daryl bare ville gjøre ting verre.
Jeg kunne ikke vente til dagen var over så jeg kunne fokusere på min nye jobb, siden det var det eneste som virkelig betydde noe for meg akkurat nå. Til tross for nervøsiteten min, var tanken på å tjene mine egne penger og få litt uavhengighet spennende.
Kanskje jeg til og med kunne komme meg ut av min forferdelige leilighet!
Klokken ringte endelig, og signaliserte slutten på timen mens jeg raskt samlet sammen tingene mine, ivrig etter å komme meg ut av klasserommet.
Jeg skyndte meg ut av setet, prøvde å unngå flere interaksjoner med Vincent, men da jeg var på vei mot døren, hørte jeg hans hånende stemme rope etter meg bakfra.
"Hei, Sofia!" Vincents tone dryppet av sarkasme da jeg motvillig snudde meg og kikket over skulderen.
"Du bør ta med noe bedre enn i går til lunsj i dag," spottet han, et smil lekte på leppene hans. "Vil ikke ha en ny 'meh' opptreden nå, vil vi vel?" avsluttet han, og fikk noen snarky fnis fra to nærliggende hoverende jenter.
Latteren fra følget hans ekko rundt, og fikk kinnene mine til å rødme av en blanding av forlegenhet og sinne. Jeg knyttet nevene, prøvde å holde meg rolig vel vitende om at det ikke nyttet mot noen som ham...
"Kom igjen Vin, hva slags kick får du ut av dette? Stakkaren skjelver som et blad hver gang du interagerer med henne!" Jeg snudde meg for å høre Daryls kjedelige tone, mens Vincent fnyste og vinket ham bort.
"Fuck off og finn humoren din! Dessuten, hun liker det!" Vincent gliste ondskapsfullt, og viste frem sitt perfekte smil mens jeg sukket over kommentaren hans.
Jeg liker det absolutt ikke... men hva annet kunne jeg gjøre? Dette var Vincents skole... og jeg var bare en outsider.