Kapittel 3
Sofias synsvinkel
Vi går videre mens Joel viser meg den store kantinen og hvor alle jentedoen var, noe som også var nyttig å vite...
"Hvorfor sa du at jeg kanskje ville få problemer med skapet mitt?" undrer jeg, mens han ser ut til å bli litt urolig ved nevnelsen.
"Åh, det... vel, åttitallet er vanligvis utenfor grensene med mindre Vincent sier noe annet... kan bare forestille meg hva han oppbevarer i halvparten av dem også!" forklarer Joel, og senker stemmen mens vi vandrer gjennom de tomme gangene.
"Hvem er Vincent? En lærer her?" spør jeg, og antar at fyren tydeligvis hadde mye autoritet her. Men hva ville han muligens oppbevare i elevskapene, og hvorfor ville han samle dem alle til seg selv i utgangspunktet?
"En lærer? Ha, hvem prøver du å lure! Nei, han er en elev, men til og med lærerne er forsiktige med ham. Familien hans eier i praksis byen, men de er mye borte, så Vincent bor på en stor eiendom med sin lille gjeng. De driver med alle slags ulovlige ting, fra det jeg hører." fortsetter Joel, mens øynene mine blir større for hvert ord.
Hvorfor i all verden måtte skolen gi meg av alle folk et skapnummer i åttitallet når dette er typen folk som tydeligvis styrer over dem? Hater Herren meg så mye?!
"Noen ganger, når elever får et av de skapene, hvis du spør ham pent nok, lar han deg bare ha det. Det er som å bli gitt statsborgerskap i det lovede landet her!" Joel himler med øynene, tydeligvis ikke glad i hvem Vincent var og hva han sto for.
Vi runder et hjørne på slutten av hovedgangen, og finner gymsalene foran oss, hvor den ene summer av aktivitet mens den andre står tom ved siden av...
"Rett rundt her, hvis han er der, kan du bare spørre ham om det, og hvis han sier nei, kan vi prøve å endre skapnummeret ditt, ikke sant?" oppmuntrer Joel, mens jeg bare nikker og føler at jeg ikke hadde mye valg i saken.
Når vi nærmer oss de store metallskapene, virker det først som om hele veggen med skap er øde, men når vi kommer nærmere, kommer en gruppe på fire gutter til syne - alle står i hjørnet ved nødutgangsdøren som var litt på gløtt.
Røyklukten invaderer neseborene mine og får ansiktet mitt til å rynke seg, minner meg om faren min, mens jeg skyver bort alle mørke tanker rett til baksiden av sinnet mitt.
Joel faller litt tilbake, gir ryggen min et mykt dytt for å signalisere at det var dem...
"Han med tatoveringene." hvisker han, mens jeg svelger og finner fyren han snakket om blant mengden.
Det var ingen måte han var på min alder, han var enorm! Både i høyde og muskler! Tatoveringer dekker nesten hver eneste bit av huden jeg kunne se bortsett fra selve ansiktet hans. Alle var store, men han virket som den største! Jeg var ikke sikker på om det bare var på grunn av måten Joel hadde fremstilt ham for meg før nå, men jeg syntes han var skremmende uansett.
Mørkt hår, mørke farlige øyne og et uttrykk som tydeligvis ikke ønsket å bli testet i dag - men jeg kunne ikke la være å beundre de perfekte trekkene hans, tydeligvis begavet med gode gener... men alt det til side!
Jeg har ikke noe valg...
Hvis dette er hvordan ting fungerer her, så får det være sånn!
Jeg sjangler meg mot dem, mens de alle ser på meg stille i fornøyelse.
"Hva har vi her?" Den blonde er den første som bemerker, tonen hans er iskald av ren underholdning mens han slukker sigaretten sin.
"En annen av dine raske ligg før timen, Vin?" Den med barbert hode fniser sarkastisk, som om det var en latterlig antydning at han noen gang ville se to ganger på meg, langt mindre sove med meg...
"Eh... jeg eh... Vincent?" begynner jeg, og klarner halsen litt for å få ordene ut.
"Høyere? Jeg er ikke døv, men du begynner å få meg til å tro at jeg er!" snerrer han uhøflig, og viser seg øyeblikkelig som den mest selvsikre i gruppen rundt ham, den dype stemmen hans sender straks støt av bekymring gjennom meg.
Jeg vil virkelig ikke gjøre ham sint...
"Beklager... jeg ville bare eh... spørre om jeg kunne bruke skapet mitt... det er nummer 804... jeg ble fortalt å spørre deg først..." prøver jeg å få stemmen til å komme ut høyere enn før, gjør det litt bedre, men føler kinnene mine bli røde av flauhet mens de alle ser på og gransker meg med øynene sine.
Med det begynner gruppen av gutter å le høyt, latterliggjøre meg mens Vincent selv smiler - sannsynligvis føler seg tilfreds med at jeg allerede respekterte ham nok til å spørre ham om å bruke mitt eget forbannede skap som ble tildelt meg i utgangspunktet.
"Jeg vet ikke, kan du?" Svaret hans holder på å ta knekken på meg, mens jeg flytter vekten fra fot til fot og kjenner meg kvalm av hele situasjonen.
Hvorfor kunne ingenting i livet mitt bare være enkelt? Bare én gang?!
"Hva får jeg ut av det?" legger fyren som heter Vincent til, mens de andre rister på hodet og fniser ved siden av ham som lakeier i en gangsterfilm.
Hva i all verden er dette stedet?!
"Vel, eh... hva vil du ha for det?" Jeg finner meg selv forhandle av flauhet, mens magen skriker til meg om å bare gå bort, men hodet forteller meg at hvis jeg gjorde det, ville jeg bare gjøre ting verre.
Vincent ser ut til å være underholdt av svaret mitt, og løfter hånden til haken som om han tenker nøye over hva han vil ha fra meg...
Hva kunne rikmannsgutten som tilsynelatende styrer hele byen med alle under sin tommel be om fra meg? Jeg har ingenting.
"Lunsj." sier han, mens jeg myser litt forvirret av ordet.
"Hva?" puster jeg ut, og trenger mer enn bare et enkelt ord fra ham.
"Jeg vil at du skal skaffe meg lunsj og bringe den hit hver dag." Han trekker på skuldrene og smiler som om det var den beste ideen han noen gang hadde hatt.
Er han seriøs nå? Uten å innse det, tar han bort den ene tingen jeg trengte fra denne skolen for å holde meg gående...
Hva skal jeg gjøre... skal jeg høflig avslå og fortelle ham å beholde skapet? Det er ikke verdt mitt eneste måltid, er det?
"Hva? Gir ikke mamma deg nok lommepenger til en lunsj til tre dollar?" bemerker Vincent høyt med et øyerull, og treffer meg i magen med ordvalget sitt.
Nei, mamma gjør ikke det... fordi mamma er ikke lenger i live... Jeg er alene, din idiot!
Flau og såret lar jeg stoltheten svelge enhver fornuftig tanke jeg har igjen.
"Jeg skal bringe deg lunsj, hva får du?" Jeg går med på det, dumt nok, etter å ha blitt skammet til avtalen av den arrogante fyren foran meg - tonen min er stille og anstrengt.
"Overrask meg." Han ler, vifter meg av gårde i en taus bønn om at jeg skal gå, mens jeg nikker en gang og snur på hælen.
Kanskje han blir lei av lunsjgreia om noen dager? Det vil ikke vare evig... kanskje med kredittkortet mitt kan jeg ta med en ekstra ting hver dag og spise den før jeg kommer hit med hans? Jeg skal få det til å fungere...
"Hvordan gikk det?" spør Joel, mens jeg sukker og senker skuldrene litt.
"Han sa jeg kan få det." Jeg innrømmer seieren min, men høres ikke det minste begeistret ut over det.
"Virkelig? Vel, det er stort? Den siste ungen som fikk et åttehundre-skap fikk beskjed om å dra til helvete da de spurte om å bruke det!" Joel gliser og rister på hodet ved minnet, hendene på hoftene mens han selv ser lettet ut over det.
Han vinker til meg om å følge ham, mens vi runder hjørnet bort fra gruppen - heldigvis finner jeg nummeret mitt nærmere enden av raden for å få litt mer avstand mellom meg selv og Vincent.
"Hva er haken?" hummer Joel, mens han ser på meg låse opp skapet og putte ryggsekken min inni - glad for å kvitte meg med vekten.
"Jeg må kjøpe ham lunsj og bringe den hit." mumler jeg, skamfull over at jeg i det hele tatt gikk med på noe så dumt i utgangspunktet.
Jeg trenger en jobb, og raskt, spesielt med dette som min nye skolehverdag allerede.
"Å wow, det suger!" Joel er enig i humøret mitt mens jeg nikker og sukker, han har rett i det...
Vi fortsetter med resten av Joels omvisning, mens han tar meg rundt hele skolen og uteområdene, og viser meg hvordan jeg kommer til kunsttimen min som jeg har på slutten av dagen.
"Så det er stort sett alt, jeg møter deg hver morgen resten av uken for å sørge for at du husker hvor du skal, og så neste uke er du på egen hånd... Jeg ville invitert deg til lunsj med oss, men kjæresten min liker kanskje ikke det, vet du?" forklarer Joel og klør seg i nakken på en klønete måte.
Jeg skulle ønske jeg kunne bli introdusert for noen folk, bare for å snakke med dem og hjelpe dagene til å gå litt raskere, men kjæresten hans må være en av de typene...
"Jeg skjønner..." er alt jeg svarer, mens jeg hører klokken for friminutt ringe ut og han gir meg et stramt smil.
"Ja, hun likte ikke engang at jeg viste deg rundt for ekstra kreditt heller, men hva kan jeg gjøre? Jeg ser deg i morgen tidlig, ok?" Han ler, og før jeg rekker å svare, går han av gårde og lar meg stå i midten av de fyllende gangene.
Jeg er offisielt på egen hånd, tvunget til å skaffe lunsj til skolens største og verste elev... alt for et forbannet skap jeg kunne klart meg uten!
Jeg er ferdig for, og det er ikke engang slutten av dagen...