Kapittel syv
Jeg tror jeg var for sliten til å kjempe. Det var den eneste grunnen jeg kunne komme på for hvorfor jeg lot Tammy helle opp en drink til meg og hvorfor jeg tok imot. Det falt meg aldri bevisst inn at grunnen til at jeg lot Tammy trekke meg inn i hennes verden var fordi jeg lengtet etter menneskelig kontakt på en måte bare en venn kunne gi. Tammy var sprudlende og energisk og magnetisk, helt annerledes enn meg, men hun trakk alle til seg som møll til en flamme.
Jeg nippet forsiktig til vinen, likte egentlig ikke smaken, men fant trøst i varmen som spredte seg fra magen til lemmene. Tammy begynte nesten umiddelbart å leke med håret mitt.
"Jeg ville ikke bli frisør da jeg var liten," forklarte Tammy. "Men nå er jeg glad for at jeg valgte det. Jeg elsker alt ved det. Du burde la meg klippe håret ditt en gang, du har så vakre bølger. Åh, og jeg kunne gjøre øyenbrynene dine og sminken. Kanskje til bursdagen din? Få deg til å se ut som en million kroner!"
"Åh, jeg hadde planlagt å jobbe på bursdagen min," svarte jeg stille, mens jeg så på den mørkerøde væsken i glasset mitt som virvlet rundt hver gang kroppen min beveget seg mens Tammy forsiktig dro i håret mitt mens hun lekte med det.
"Hva?" Tammy stanset, lente seg fremover for å se på meg et øyeblikk. "Men du blir jo atten! Du burde feire det med vennene dine!"
Jeg har ingen venner. Jeg ville si, men jeg lot være.
"Jeg vet, men jeg vil spare opp til studiene," resonnerte jeg.
"Hm." Tammy virket ikke overbevist. "Åh, jeg vet! Hva med at vi gjør noe når du er ferdig på jobb? Vi kunne ha en jentekveld."
"Jeg vet ikke…"
"Å, kom igjen! Vi kunne ha en bursdagskake!"
Ok, det fikk min oppmerksomhet. "Sjokolade?"
"Selvfølgelig!" svarte Tammy tilsynelatende mer begeistret enn jeg var ved tanken. "Ok, avtale!"
Jeg reiste meg og gikk til speilet på veggen i gangen. Jeg visste at det Tammy hadde gjort ikke var en komplett oppsats fordi jeg kunne kjenne noe av det brune håret mitt på skuldrene og nakken. Stirrende på refleksjonen min, gled de brune øynene mine over de to nederlandske flettene som holdt den øverste delen av håret mitt langs hodebunnen før de endte i en rotete knute bak. Den nedre delen av håret mitt hang lett rundt skuldrene og rammet inn ansiktet mitt. Det var enkelt, men vakkert.
"Hva synes du?" spurte Tammy da hun stilte seg bak meg.
"Det er vakkert, Tammy," svarte jeg, og klarte å frembringe et oppmuntrende smil.
"Jeg visste at du ville like det!" Tammy smilte bredt.
Akkurat da vi skulle gå tilbake til stuen, åpnet inngangsdøren seg og slapp inn kjølig luft, etterfulgt av Aiden som bar flere handleposer. Blikket hans landet umiddelbart på meg, og virket å dvele lenger enn nødvendig før det motvillig gikk til Tammy.
"Du er tilbake!" Tammy smilte, hoppet opp på Aiden som en ivrig valp, presset et kyss på leppene hans før hun tok en av posene og kikket inn. "Åh, du kjøpte tequila!"
Aidens øyne var tilbake på meg, og jeg sto frosset på stedet, kjente kinnene mine varme seg under hans granskende blikk. Jeg klarte ikke å finne ut hva han tenkte, ansiktet hans avslørte ingenting, men i det øyeblikket følte jeg meg som den eneste personen der, som en kanin i en ulvefelle. Før jeg kunne finne en måte å bryte blikkontakten på, åpnet inngangsdøren seg mer og en gutt kom inn. Han virket på min alder med kort blondt hår og gyldenbrune øyne. Han var kortere enn Aiden, men hadde samme stil.
"Kompis, skal du fortsette å stå i døråpningen, eller skal du slippe meg inn?" Han snakket, rynket pannen mot Aiden som ikke hadde rørt en muskel.
Aiden kom ut av den transe han var i, og gikk ordløst inn på kjøkkenet, Tammy fulgte etter.
"Hei, jeg er Kyle," introduserte den nye fremmede seg når døren var lukket. "Aidens fetter."
"Ellie," svarte jeg. "Aidens huskamerat."
"Liams lillesøster, ikke sant?"
Jeg nikket.
"Kult! Vel, det er hyggelig å møte deg. Skal du henge med oss i kveld?" spurte Kyle.
"Åh, eh---"
"Det skal hun!" ropte Tammy fra kjøkkenet før hun stakk hodet ut av kjøkkenet for å gi meg et blikk som sa at hun ikke ville ta nei for et svar.
"Tammy, hvorfor er det to vinglass i stuen?" ropte Aiden.
"Fordi Ellie og jeg tok en drink. Duh!" Tammy himlet med øynene.
"Hun er ikke engang atten ennå!"
"Og hva så? Vi ble jo fulle hele tiden i den alderen. La jenta ha det litt gøy."
Aidens frustrerte sukk kunne høres av alle, og selv om jeg ikke kunne se den blonde, tatoverte guden, kunne jeg forestille meg mørket i øynene hans og kjeven som strammet seg i irritasjon.
"Jeg skal skifte." Jeg brøt endelig den pinlige stillheten, og innså at jeg fortsatt var i kafeens uniform. "Jeg kommer ned snart, antar jeg."
Jeg slepte meg opp til rommet mitt, i håp om å forlenge tiden min oppe for å unngå Aiden og hans intense blikk. Hvis det ikke sendte ertende frysninger nedover ryggraden min som stemmen hans gjorde, så fikk det meg til å føle meg avslørt. Det var som om Aiden kunne se alle mine feil og hemmeligheter.
Problemet var at jeg lengtet etter det. Jeg begynte å lengte etter å ha øynene hans på meg.
Jeg dro av meg jeansen og t-skjorten, fant en av Liams hettegensere fra treningsleiren og tok den på sammen med noen leggings og tykke sokker. Det var varmt og komfortabelt, men helt sjuskete sammenlignet med Tammy. Ikke rart at Aiden var helt over henne. Jeg misunte hennes selvtillit i kroppen sin, hun brydde seg ikke om hva folk tenkte, hennes eneste bekymring var hvordan hun følte seg og hva som fikk henne til å føle seg bra.
Jeg sukket og dro i kanten på hettegenseren. Jeg kunne ikke få meg selv til å gå ned igjen. Jeg skiftet vekt fra fot til fot mens jeg følte hjertet banke i brystet som en fugl i et bur. En del av meg ville gå ned og delta. Til min skam lengtet jeg etter en form for menneskelig kontakt. Men en større del av meg ville gjemme meg under dynen og forsvinne. Jeg ville være fornøyd med å bare lese eller spille et spill.
Ubevisst hadde jeg begynt å bevege meg mot sengen bare for å fryse når det var en myk banking på døren min.
"Hei Ellie? Er du der inne?" Kyles dempede stemme ropte gjennom døren.
"Eh, ja. Bare et øyeblikk!" svarte jeg skjelvende. Jeg sjekket meg selv i speilet før jeg åpnet døren, øynene vidåpne da jeg innså hvor nær Kyle plutselig var. "Er det noe galt?"
Kyle lo, en stille men dyp lyd, øynene hans smalnet med smilet og øynene glitret. "Nei. Jeg ville sjekke hvordan det gikk med deg. Du har vært borte en stund, og jeg var bekymret for at du var opprørt på grunn av hvordan Aiden oppførte seg tidligere."
"Åh." Jeg blunket. "Åh nei… Jeg tenkte faktisk på å legge meg."
"Virkelig?" Kyles ansikt falt i skuffelse. "Det er synd. Jeg håpet på litt selskap. De to turtelduene nede får meg til å krype."
"Er de virkelig så ille?" Jeg lo.
"Åh, de er virkelig det." Kyle smilte. "Så hva sier du? Vil du holde meg med selskap?"
Jeg sukket, følte at besluttsomheten min smuldret som et blad til en flamme før jeg nikket forsiktig. "Okei."
Kyles øyne lyste opp mens han smilte. "Flott!"
Han tok hånden min før jeg kunne si noe mer, og ledet meg ned trappen, tydelig overmåne med avgjørelsen min. Da vi kom ned, møtte lyden av musikk og Tammys lette, flytende stemme oss, og ledet oss inn i stuen hvor vi fant Aiden på sofaen med Tammy krøllet opp ved siden av ham. Øynene hans fant meg umiddelbart, lukket en krets med meg som føltes varm og spent. Øynene hans studerte ansiktet mitt et øyeblikk før de landet på hånden min som fortsatt var låst med Kyles. I et øyeblikk mørknet blikket hans, og jeg følte luften forlate meg som om jeg hadde blitt truffet av en iskald luftstrøm.
"Se hvem jeg fant gjemmer seg på rommet sitt!" Kyle annonserte, og dro meg til en plass.
"Du var på Ellies soverom?" Aidens ansikt hadde blitt en maske av likegyldighet, men stemmen hans dryppet av gift.
"Nei!" Jeg gispet, følte varmen strømme til kinnene og øreflippene. Jeg trakk hånden raskt bort fra Kyle. "Han var i gangen. Utenfor døren, i gangen…"
Flott utført, Ellie.
Tammys fnising brøt ut i luften, brøt spenningen som syntes å bygge seg opp.
"Aiden, slapp av, vil du?" Hun rullet med øynene og dyttet til den blonde.
"Ja, bro'." Kyle kvitterte. "Hvis du ikke hadde vært en drittsekk tidligere, ville jeg ikke ha måtte gå og finne henne og lokke henne ut av gjemmestedet."
Jeg kunne se at Aiden ble irritert, øynene hans flakket til Kyle med nok varme til å legge fetteren seks fot under jorden, og likevel virket Kyle uvitende, ertet Aiden videre. Jeg skiftet ubehagelig, tygget nervøst på leppen. Aidens øyne var på meg på et sekund, blikket hans senket seg til han fokuserte på munnen min. Hjertet mitt stanset og varme samlet seg i kjernen min, fikk magen og lårene til å stramme seg.
Jeg ville se bort. Jeg trengte å se bort, men jeg kunne ikke. Alt jeg kunne gjøre var å stirre på Aiden mens øynene hans endelig beveget seg bort fra munnen min og møtte mine. Mørket i øynene hans hadde ikke forsvunnet, og intensiteten sendte en skjelving nedover ryggraden min.
"Er du kald?" Kyle spurte, og fikk meg til å hoppe. "Her, bruk jakken min."
"Åh, eh takk." Jeg tok dongerijakken.
Akkurat da jeg skulle ta på jakken, slo Aiden whiskyglasset sitt ned, noe som fikk meg til å hoppe.
"Jeg går ut for å ta en røyk." Han knurret før han stormet ut bakdøren.