Kapittel fem
Jeg hadde sittet i stua siden jeg kom hjem. Teddybjørnen satt foran meg på det lille kaffebordet, dens obsidianøyne og søte lille smil stirret tilbake på meg på en uhyggelig måte. Øynene mine hadde ikke forlatt den, som om jeg ventet på at den skulle hoppe opp og angripe meg.
Jeg visste ikke hvorfor jeg tok med leken hjem. Kanskje jeg ikke ville forklare Shirley og Barry hvorfor jeg kastet den hvis de så meg. Jeg kunne ha kastet den på veien hjem, men hendelsen hadde etterlatt en bitter smak i munnen og en plutselig frykt for å være alene i mørket. Jeg var lettet da Barry tilbød seg å kjøre meg hjem, og jeg hadde sittet i baksetet på lastebilen og grublet over lappen og bjørnen som lå i veska mi som en tikkende bombe.
Vi sees snart.
Jeg sukket og lente meg endelig fremover på den gamle sofaen og grep tak i leken. Pelsen var myk mellom fingrene mine, og i en annen situasjon ville jeg ha likt følelsen. Jeg gikk til kjøkkenet og ga bjørnen et siste forstyrret blikk før jeg slapp den ned i søppelbøtta og prøvde å glemme den.
Som ordtaket sier: 'ute av syne, ute av sinn'.
Men det var det ikke.
Hendene mine skalv da jeg helte meg et glass vann og drakk det grådig for å prøve å jage bort hvor tørr munnen min var. Stillheten i huset presset seg inn mens mørket satt rett utenfor vinduet over vasken, som om det var klart til å slippe noe ondt og gripe meg i det øyeblikket det kunne.
Tanken på å være alene i huset fikk hjertet mitt til å synke ned i magen, mens de iskalde fingrene av frykt krøp over nervene mine og presset mot lungene. Hva om personen som hadde lagt igjen bjørnen og lappen fulgte etter meg hjem? Hva om de allerede visste hvor jeg bodde?
For en gangs skyld var jeg lettet da jeg hørte en kjent brummende motor nærme seg. Den ble høyere og høyere til tynne stråler av vaniljelys flakket over gårdsplassen og den gamle, slitne lastebilen parkerte i oppkjørselen. Jeg ville egentlig ikke omgås Aiden, men jeg følte meg tryggere med noen i huset.
Bare fordi jeg visste at han ville være i huset, betydde det ikke at jeg ville se Aiden. Hans bare overkropp med den gyldne huden og de hypnotiske øynene hadde plaget tankene mine mer enn én gang, flakset som sommerfugler rundt i hjernen min og distraherte meg fra hva enn det var jeg holdt på med.
Jeg drakk opp vannet, satte glasset i vasken og gikk for å hente veska mi fra stua. Men før jeg rakk å gå mot trappa, åpnet inngangsdøra seg, og Aiden kom inn med tunge skritt.
Jeg frøs som en hjort i frontlysene, plutselig helt usikker på hva jeg skulle gjøre, spesielt når de blågrønne øynene landet på meg.
Selv i det svake lyset fra gangen oppe så Aiden på en eller annen måte fortsatt kjekk ut. De røffe trekkene hans virket mer uttalte på grunn av skyggene, og den hvite t-skjorten strammet seg over den muskuløse overkroppen hans. Han så ut som noen som hadde gått ut av et moteblad. Det var skremmende.
"Åh, hei," mumlet jeg hjelpeløst da jeg innså at jeg hadde stirret, og ba om at mørket skjulte rødmen som spredte seg over kinnene og halsen min.
"Hei Ellie," svarte Aiden, og lukket døren med et mykt klikk. "Jeg begynte å tro at du hadde stukket av."
"Eh, nei. Bare vært opptatt med skolen." Jeg flyttet meg ukomfortabelt.
En ubehagelig stillhet falt mellom oss, eller i det minste syntes jeg det var ubehagelig. Et smil virket fortsatt å leke på Aidens lepper, som om han fant min ubehag morsom.
"Åh, forresten, jeg har et par venner som kommer over i morgen kveld." Aiden brøt endelig stillheten med sin jevne baryton. "Du er velkommen til å bli med om du vil."
Flere fremmede i huset? Prøver denne fyren å få meg til å dø av pinlighet?
"Åh, eh... Jeg jobber faktisk i morgen." svarte jeg, mens jeg bet litt i underleppen et øyeblikk. "Jeg skal gå og legge meg nå."
Bra jobba, dust.
Jeg krøp sammen innvendig, snudde på hælen før jeg kunne se Aidens reaksjon og gikk opp trappen, kastet meg praktisk talt inn på soverommet mitt og smelte døren igjen.
Hvorfor oppførte jeg meg slik? Selvfølgelig syntes jeg alltid det var vanskelig å snakke med folk, men selv for meg var dette neste nivå. Hver gang jeg så Aiden, ble hodet mitt tomt, og jeg stammet noe dumt, eller munnen min sluttet bare å virke, og jeg ble stående og nikke dumt som en idiot.
Jeg stønnet over meg selv mens jeg sank ned mot døren, prøvde å dytte ned forlegenheten før jeg tvang meg selv til å dusje og gjøre meg klar for sengen.
Helgen gikk uten hendelser. Tro mot sitt ord hadde Aiden venner over på lørdag.
Jeg kom hjem fra jobb rett etter klokken 22 for å finne dem samlet i stua, leende og pratsomme. Døren til bakgården var åpen, og den sene sommerluften bølget sakte inn i huset og danset med musikken fra noens Spotify-konto på TV-en. Jeg trodde jeg kunne lukte sigarettrøyk og noe sterkere blant hintene av maskulin deodorant og fuktig luft.
De virket uvitende om meg, og jeg lot dem lykkelig være uten så mye som et hei, sliten etter tiden på jobb og ønsket å være alene.
På et tidspunkt hadde de dratt ut. Huset ble kastet inn i mørke og stillhet, og kort tid etter sovnet jeg.
Jeg vet ikke hvor mange timer senere det var da jeg hørte Aiden sin gamle lastebil brumme inn i oppkjørselen. Det var fortsatt mørkt ute, men luften hadde kjølnet og gresshoppene fylte fortsatt natten med sin uopphørlige sang. Søvnen holdt meg fortsatt fast i sine armer, men i den dovne stillheten på rommet mitt kunne jeg høre Aidens dempede stemme mens han snakket med noen. Selv fra rommet mitt kunne jeg praktisk talt føle den myke brummingen av hans baryton gli over ryggraden min. En kvinnestemme fulgte etter, lys og fnisende, og stakk i tankene mine som mørknet da en kjent følelse skylte over meg.
Jeg sovnet igjen før jeg kunne analysere hele øyeblikket, og jeg glemte alt om det til mandag ettermiddag da jeg kom hjem fra skolen og fant en kvinne stående på kjøkkenet mitt i en altfor stor band-t-skjorte, med knallrødt undertøy som tittet frem under den falmede kanten.
Håret hennes var det første jeg la merke til, tykke krøller av flammerøde lokker var feid til den ene siden og hang rotete rundt skuldrene hennes. Hun var høy som en modell og slank med porselenshud og tatoveringer. Hun sto barbeint ved benken, neglene på tærne var malt svarte og de lange fingrene hennes var viklet rundt et krus jeg hadde kjøpt til Liam til bursdagen hans et år.
Først la hun ikke merke til meg, og jeg måtte kremte klønete for å få oppmerksomheten hennes, siden jeg ville ha tilgang til kjøleskapet.
"Åh!" Den høye rødhårede snudde seg mot meg, grå øyne store og lepper som delte seg i overraskelse. "Hei der!"
Stemmen hennes var kjent.
"Hei," svarte jeg stille, og flyttet meg klønete. "Kan jeg komme til kjøleskapet?"
"Selvfølgelig!" smilte hun og trådte til side, de spinkle føttene hennes danset over terrakottagulvet for å gi meg plass.
Bevegelsene mine var langt fra like grasiøse som hennes mens jeg stivbeint sjanglet mot kjøleskapet, og prøvde å unngå øyekontakt. Jeg trengte bare å ta en brus, så kunne jeg dra.
"Du er Ellie, ikke sant?" Hun snakket bak meg, stemmen høy og lett med en barnlig tone.
Jeg snudde meg for å se på henne, en feil, for i det øyeblikket jeg fikk øyekontakt og nikket, spredte et smil seg over leppene hennes og avslørte perlehvite tenner, rette og pene. De stålgrå øynene hennes lyste opp, og jeg la først nå merke til de små stålringer i venstre øyenbryn og neseskille.
"Jeg er Tammy, jeg gikk på skole med Liam og møtte Aiden gjennom ham."
Liam kjente denne kvinnen? Jeg anstrengte meg for å huske noen av Liams venner, men så kom jeg på at han også hadde holdt sitt sosiale liv og livet med meg ganske adskilt. Det slo meg nå at jeg aldri hadde møtt noen av Liams venner, og Liam snakket aldri om dem. Denne erkjennelsen etterlot en bitter smak i munnen og en stramhet i brystet som lignet på svik.
"Å. Hyggelig å møte deg." Jeg snakket endelig da jeg innså at jeg hadde stirret dumt på den rødhårede inntrengeren.
Jeg var ikke fornøyd med å møte henne.
"I like måte! Liam pleide å snakke om deg hele tiden." Tammy strålte, energien hennes som en oppspilt skolejente. "Jeg kan se likheten."
"Takk." Tror jeg.
Før Tammy kunne presse på for mer samtale, dukket Aiden opp i en hvit vest og jeans, barbeint og med nyklippet hår. De uregjerlige gyldne lokkene var nå formet og forkortet for å eksponere nakken hans. Havblå øyne danset over meg før de landet på Tammy. Noe som lignet irritasjon flakket over ansiktet hans et øyeblikk før det forsvant.
"Tammy, kan du slutte å ta t-skjortene mine?" Aidens stemme var hes og grov, som om han hadde røkt.
"Jeg har gjort det to ganger." Tammy rullet med øynene og strakte seg opp på tå for å gi Aiden et kyss på den skarpe kjeven. "Og de ser bedre ut på meg."
En følelse skyllet over meg, svak men uvelkommen. Den vridde seg i magen min og jeg følte en irriterende varme spre seg gjennom årene mine. Den etterlignet den flyktige følelsen fra lørdagskvelden, men var nå sterkere. Jeg svelget mot tørrheten i halsen, justerte ryggsekken på skulderen og fullførte oppgaven med å hente en drink.
"Jeg snakket nettopp med Ellie her. Det er sprøtt hvor mye hun har vokst!"
Jeg rynket pannen av dette, kastet et blikk på paret, og ignorerte det intense blikket i Aidens øyne mens jeg feide blikket over til Tammy. "Har vi møttes?"
"Å nei, men Liam snakket om deg hele tiden og hadde et bilde av deg og ham som skjermbilde på telefonen." Forklarte Tammy, tilsynelatende uvitende om min forferdede sjokk. "Du husker det, ikke sant Aiden?"
Øynene mine snappet til den blonde, men øynene hans var ikke på meg, de var på Tammy, nesten som om han stirret sint på henne. Tammy var uvitende.
"Eh, vel, det var hyggelig å møte deg Tammy." Jeg snublet over ordene, og beveget meg mot døren. "Jeg bør komme i gang med leksene mine."
"Selvfølgelig! Jeg er sikker på at vi sees igjen snart." Tammy smilte det blendende smilet igjen, og presset seg inn til Aidens side.
Aiden sa ingenting, noe som på en merkelig måte gjorde meg skuffet. Jeg forlot paret på kjøkkenet, og gikk opp trappen, bare for å kaste et blikk tilbake halvveis opp for å finne Aidens øyne på meg og et uttrykk i ansiktet hans jeg ikke kunne tyde.