Kapittel tre
Akkurat da jeg passerte badet, åpnet døren seg.
Jeg stivnet da den varme, fuktige luften som strømmet ut av det lille rommet traff meg. Det første jeg merket var den maskuline duften som fylte luften mens dampen strømmet ut av badet og omsluttet meg. Et sekund senere landet øynene mine på en mann som steg ut av badet.
Det første som slo meg var høyden hans. Han var lett over 1,80 meter høy med brede skuldre og smal midje. Han var skjorteløs med mørkegrå joggebukser som hang lavt på hoftene og lot den veldefinerte brystkassen og magemusklene være synlige. Huden hans var gyllen som om han hadde vært ute i solen hele sommeren, og armene hans var tatoverte med intrikate design. Muskler spilte under den tatoverte huden mens han gned et håndkle over hodet.
Jeg sto målløs da håndkleet falt og avslørte skittent blondt hår, en skarp kjeve, rett nese og blågrønne øyne som fikk hjertet mitt til å stoppe øyeblikkelig da de landet på meg. De ceruleanblå og jordgrønne øynene var hypnotiske. Jeg hadde aldri sett øyne med den fargen før, og det fikk meg til å tenke på stormfulle hav som presset mot skogkledde klipper.
For et øyeblikk var jeg målløs av det jeg så foran meg. Det er ikke som om jeg aldri har sett en kjekk fyr før, men jeg har aldri sett en halvnakent i mitt eget hus. Huden hans bølget over brystet og ribbeina mens han pustet, og de våte lokkene glitret i det svake lyset i gangen, som modent hvete i en varm sommerbris. Tatoveringene, detaljerte og blomstrende med rosa, blå, hvite og svarte nyanser, lignet noe komplekst og gåtefullt. Jeg kunne ikke se alle detaljene og arbeidet, men det føltes som om øynene mine jaget en vakkert illustrert historie etter en annen.
Fortryllelsen som øynene hans og tilstedeværelsen kastet over meg, forsvant innen et sekund, og hjertet mitt hoppet opp i halsen.
"Hvordan kom du inn i huset mitt?!" ropte jeg i et kort øyeblikk av mot.
"Whoa!" Mannen løftet håndflatene i det som så ut som et tegn på at han ikke mente noen skade. "Hei, jeg har nettopp flyttet inn. Jeg heter Aiden. Vennen min Liam sa at jeg kunne krasje her. Du er Ellie, ikke sant?"
Aiden.
Tankene mine fløy tilbake til natten før da Liam hadde fortalt meg at vennen hans skulle bli en stund. Jeg kjente at brynene mine trakk seg sammen i forvirring, og øynene mine vendte tilbake til den blonde inntrengeren.
"Liam sa at du ikke skulle komme før neste uke."
Det hørtes ut som en anklage, og kanskje var det det.
"Ja, planene mine endret seg, og broren din sa at det var greit å flytte inn i dag. Han sa at han skulle ringe deg og gi deg beskjed." Aiden trakk på skuldrene, slapp håndkleet over en av skuldrene og krysset armene over brystet. "Jeg antar at han ikke gjorde det?"
"Nei," sukket jeg, og skiftet ukomfortabelt. "Han gjorde det sikkert, jeg bare glemte telefonen min i dag."
"En tenåring som glemmer telefonen sin? Jeg trodde det var uhørt." Han smilte, de myke rosa leppene krummet seg i underholdning.
Jeg kunne ikke annet enn å rynke pannen i irritasjon over den nedlatende kommentaren, men sa ingenting tilbake. Kanskje var det fordi jeg fortsatt prøvde å komme meg etter skrekken over å finne noen i hjemmet mitt, eller kanskje var det fordi den noen så ut som en modell og så rett på meg.
"Eh, riktig vel...velkommen." Jeg snublet over ordene og krympet innvendig av min klossethet. "Jeg burde nok gå og la broren min vite at du er her."
"Ingen problem." Aiden nikket. "Og det var hyggelig å endelig møte deg, Ellie."
Jeg svelget tungt da navnet mitt rullet ut av munnen hans for andre gang. Jeg så ham gå ned gangen til gjesterommet og etterlot meg stående alene, målløs mens tankene mine virvlet som en bisverm. Det var allerede nokså kleint at en fyr nå bodde her, men en seriøst kjekk fyr? Jeg følte bokstavelig talt at jeg skulle dø av forlegenhet.