Kapittel ett
Jeg tok et skjelvende pust mens jeg klatret opp på muren, vinden pisket bittert rundt meg. Den bet i mine våte kinn og på tuppen av nesen. Hodet mitt dunket og de røde, hovne øynene sved fra tårene som ikke hadde gitt seg, selv når jeg trodde jeg ikke hadde mer igjen å gråte. Jeg holdt venstre hånd på søylen for å stabilisere min skjelvende kropp mens jeg kikket ned over kanten av broen.
Vannet nedenfor var svart som nattehimmelen, men jeg kunne fortsatt se det bevege seg med fart, glatt som silke men aldri statisk. Det virvlet som en tom avgrunn. Det inviterte meg ikke til seg som jeg trodde det ville. Jeg hadde forestilt meg at det iskalde vannet ville kalle på meg og gjøre dette lettere, men det avviste meg også og ville ikke ha meg inn i sine iskalde dyp og dermed besmitte det med min motbydelige eksistens.
I sannhet ville jeg heller ikke gjøre dette. Jeg ville ikke dø. Jeg ville leve livet mitt, men jeg kunne ikke møte en dag til i dette helvete. Hodet mitt verket, lungene mine verket og hjertet mitt verket. Hver blåmerke dunket, den hovne leppen sved selv om blødningen hadde stoppet for en stund siden.
De fleste jenter på min alder ville forberede seg til universitetet, tilbringe sommerferier og helger med venner eller tjene penger på en jobb. De ville ha drømmer om å møte kjærligheten i sitt liv og kanskje starte en familie. Jeg hadde også de drømmene en gang, men litt etter litt ble de knust. Vennene mine ble revet bort fra meg, selvtilliten og selvfølelsen min ødelagt til det eneste som var igjen var et underdanig skall, en vandrende boksepute for Noah Winters å bruke og misbruke.
Han tok systematisk alt fra meg. Han isolerte meg så jeg ikke hadde noen å vende meg til, han rev selvtilliten min i stykker og nå rettet han seg mot min verdighet og kropp. Jeg kunne fortsatt føle fingrene hans løpe over magen og ribbeina mine som edderkopper rett før de gravde seg inn i mine forslåtte sider, og fikk meg til å skrike av smerte. Jeg hadde sett blikket i hans svarte øyne da han gjorde det, den syke og perverse gleden han tok av å krenke og skade meg. Min gråt og bønnfalt ham var som en rus for ham. Jeg kunne se ham bli høy på det, nyte det. Han ville ha mer til det ble det eneste han hadde og brydde seg om.
Min elendighet var hans besettelse.
Den bitre kulden begynte å gjøre fingrene og tærne mine numne. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto på kanten av broen og prøvde å overbevise meg selv om å bare slippe taket, men kampen raste i hodet mitt. Hva ville broren min tenke? Hvordan ville han takle at jeg var borte? Ville han forstå hvorfor jeg gjorde dette?
Jeg kunne fortsatt høre Noahs stemme i hodet mitt håne meg, degradere meg, redusere meg til ingenting.
Du er motbydelig.
Du er så verdiløs at til og med broren din ikke orker å være rundt deg.
Jeg kommer til å nyte å ta alt fra deg.
Jeg eier deg, Ellie.
Jeg skalv som en snøklokke i vinden, magen min knyttet seg og vrengte seg mens jeg husket hvordan øynene hans hadde forlatt mine og vandret nedover, sveipende over meg. Det var ikke tiltrekning jeg så. Faktisk er jeg ikke sikker på hva det var, men det hadde vært noe kaldt og mørkt. Det hadde vært så primitivt og umenneskelig at jeg følte de kalde fingrene av frykt gripe brystet mitt strammere enn noen gang før. Jeg visste i det øyeblikket at han ikke ville stoppe før han hadde ydmyket meg på den ultimate måten.
"Jeg dør heller," hvisket jeg til meg selv, og fant den fornuften jeg trengte for å løsne fingrene fra søylen og la vinden skyve meg inn i avgrunnen.
Tre måneder tidligere
Kneet mitt hoppet nervøst mens jeg så på den blå skjermen foran meg, lyden av en telefon som ringte kom fra høyttalerne. Det var nesten midnatt, men dette var den eneste tiden jeg kunne få snakke med broren min som var tusenvis av kilometer unna på en militærbase.
I mange år hadde det bare vært Liam og meg. Jeg kjente ikke faren min. Han hadde stukket av fra oss da jeg var tre, og etterlot meg med Liam og vår knuste mor.
Mamma klarte ikke å håndtere det å være alenemor og hadde vendt seg til alkohol, ute hele natten og sov hele dagen. På den tiden var jeg for ung til å forstå at moren min ikke mestret situasjonen. Hun hadde vært ganske ung da hun fikk meg, men bare en tenåring da hun fikk Liam. Hun hadde blitt tvunget til å vokse opp raskt, men ansvaret for å ta vare på to barn alene ble for mye for den tidligere skoleball-dronningen.
Kjæreste etter kjæreste dukket opp gjennom årene, ingen av dem spesielt hyggelige, men hver eneste en var min mors livs kjærlighet inntil de ikke var det lenger.
Så, da Liam var 16 og jeg var 9, fikk mamma seg en ny kjæreste med penger. Han var litt eldre enn henne, men det var alt vi visste om ham fordi vi aldri fikk møte ham og han visste aldri om oss. Innen noen uker skulle de på ferie til Las Vegas, og mine venner, det er siste gang jeg noen gang så moren min.
Siden da har det bare vært Liam og meg.
Han tok på seg rollen som forelder og bror uten klage. Han hjalp meg med lekser, fikk en deltidsjobb så vi ikke trengte å stole på morens uregelmessige sjekker, og da han ble ferdig med videregående, gikk han inn i militæret.
Siden han nå kunne være min juridiske verge, betydde det at han kunne sørge for at jeg hadde tak over hodet, men til prisen av at han måtte være borte fra hjemmet i måneder av gangen. Mellom 12 og 16 år bodde jeg mest hos en familievenn... vel, jeg sier familievenn, men egentlig var hun en søt gammel dame hvis sønn også var i militæret og som mer enn gjerne tok vare på meg når Liam var borte. Hun kjente verken faren eller moren min, og hun spurte aldri.
I fjor bestemte hun seg for å flytte til Florida og etterlot meg helt alene. Det gjorde meg egentlig ikke så mye. Jeg var vant til å ta vare på meg selv. Jeg hadde en liten deltidsjobb, jeg var en ok kokk og jeg var ikke særlig sosial, så Liam trengte aldri å bekymre seg for at jeg skulle gå på fester eller være ute sent.
Det var ikke perfekt, men hva i livet er vel det?
Skjermen foran meg blinket og mørknet før et kornete bilde av broren min dukket opp på skjermen.
"Hei, potetgull! Hvordan går det?" Liam smilte, stemmen hans hørtes tynn ut gjennom høyttalerne på den gamle laptopen.
"Slutt å kalle meg det." sutret jeg halvhjertet. "Det går greit. Skolen starter igjen i morgen."
"Virkelig? Herregud, det føles som om det var i går du sa at du var ferdig for året."
"Tiden flyr virkelig." lo jeg. "Mitt siste år også."
"Det er det! Er du spent?" spurte Liam.
Jeg nølte med å svare.
Jeg var en ganske lys gutt. Jeg var ikke naturlig smart, men jeg jobbet hardt og gjorde det greit karaktermessig. Jeg hadde gjort nok til å vurdere høyskole seriøst og til og med tatt noen ekstra studiepoeng. Likevel var skolen mitt minst favorittsted i verden, spesielt hvis Noah Winters var i nærheten.
Noah Winters. Han hadde aldri egentlig likt meg. Han hadde ingen spesifikk grunn til det, han var bare en bølle som plaget andre som meg. Men i løpet av det siste året hadde han trappet opp kampanjen sin mot meg. Det startet med småting som å prøve å snuble meg og kalle meg navn, ting jeg kunne ignorere, men så ble det verre. Han gjorde alt han kunne for å ydmyke meg foran hele skolen, dyttet meg inn i skap og fikk vennene sine til å spre rykter. Det fortsatte og fortsatte, hver uke verre enn den forrige.
Jeg prøvde å ignorere det. Jeg hadde noen få venner for å balansere det ut, men en etter en begynte de å distansere seg. Enten ville Noah målrette dem til de sluttet å omgås meg, eller så fant han en annen måte å skyve dem bort på. Alt skjedde så raskt at jeg nesten ikke så det komme.
Plutselig var jeg helt alene uten noen som hadde ryggen min.
Den siste skoledagen før sommeren hadde vært den verste så langt. Jeg hadde ikke vært i godt humør den dagen, så da Noah prøvde å snuble meg, sprakk jeg. Jeg hadde snudd meg rundt og slått ham foran hele skolen. Jeg burde ha visst da at jeg var i trøbbel, men da jeg sto der og så dette monsteret gni kinnet jeg nettopp hadde slått før han stormet av gårde, trodde jeg naivt at jeg hadde vunnet.
Jeg tok feil.
Straffen for feilen min kom ikke før på slutten av dagen. Han overfalt meg før jeg rakk å komme meg ut av skolen, dro meg til svømmebassenget og holdt hodet mitt under vann til jeg nesten besvimte.
"Jeg skal ha det så gøy med deg," knurret han i øret mitt før han forlot meg hostende og sprutende på bakken.
"Hvordan går det med deg?" Jeg skiftet raskt tema, smilte så godt jeg kunne til bildet av broren min.
"Åh, du vet, det samme gamle," Liam trakk på skuldrene. "Hør her. En venn av meg har nettopp sluttet i tjenesten og trenger et sted å bo en stund. Jeg tenkte vi kunne trenge pengene, så jeg har sagt at han kan ta det ledige rommet."
"Åh." Jeg prøvde å ikke høres ukomfortabel ut, men hvordan kunne jeg ikke være det? Jeg hadde ikke møtt noen av Liams venner og hadde ingen anelse om hva jeg kunne forvente. "Okei. Hva heter han?"
"Aiden. Ikke bekymre deg, han vil ikke komme i veien for deg. Han skal være der om en uke," forklarte Liam. "Se, jeg må gå. Vær snill, tater-tots, og vi snakkes om noen dager!"
Liam var borte før jeg i det hele tatt rakk å reagere, og etterlot meg stirrende på en blå skjerm med en liten melding som sa at Liam nå var offline. Jeg sukket tungt, lukket skjermen på laptopen og sank tilbake mot sengen mens mørket omsluttet meg. Magen min hadde allerede vridd seg av nervøsitet ved tanken på skolen i morgen, men nyhetene fra Liam hadde økt angsten. Han visste at jeg ikke var god med fremmede, så hvorfor lot han en flytte inn i huset vårt? Hva om denne Aiden var helt gal eller forferdelig?
Jeg kjente brystet stramme seg mens tankene begynte å sverme i hodet mitt, og ble med i tornadoen av bekymringer og spørsmål som allerede raste gjennom hjernen min. Hver tanke la press på brystet mitt som om noen satt på meg, og presset lungene mine til jeg trodde jeg skulle slutte å puste helt.
Pust, Ellie. Pust...
Jeg tvang meg selv til å ta noen beroligende åndedrag, prøvde å få nervestormen under kontroll. Liams venn ville ikke være her på en uke, og det var en sjanse for at han kunne ombestemme seg. Hvilken voksen mann ville bo med en sosialt klønete tenåringsjente?
Det lille håpet om at denne fremmede kanskje ville ombestemme seg, var nok til å roe meg litt ned. Jeg visste at det var dumt å holde fast ved håpet, men en del av meg kunne ikke la være. Jeg hadde allerede nok problemer med skolen, jeg trengte ikke at en eks-militær type la til flere problemer i miksen.
Det skal gå bra. Han dukker sikkert ikke opp, og det er bare ett år igjen av skolen. Hva er det verste som kan skje?
Lite visste jeg den gangen, at jeg skulle finne det ut.