Kapittel 9 En dyrebar gave
Isabella dyttet opp døren og så Samantha stå ved sengen sin, med skjerfet som Sebastian hadde gitt henne i hånden.
"Bella?" Samantha la raskt tingene tilbake i vesken sin og gikk bort for å holde Isabellas hånd. "Bella, når flyttet du tilbake til hybelen? Hvorfor sa du ikke noe til meg?"
Isabella trakk hånden tilbake og gikk forbi henne uten å si et ord. "Flyttet ikke du ut?"
"Jo, jeg kom bare tilbake for å hente noen ting," sa Samantha og pekte på vesken på knaggen. "Bella, er det skjerfet ditt?"
"Det er mitt." Isabella så på henne med et fjernt blikk i øynene. "Er det et problem?"
"Nei." Samanthas smil var anstrengt. "Det er et begrenset opplag skjerf fra et kjent merke som ble utgitt bare forrige måned. Det er ikke bare dyrt, men også vanskelig å få tak i. Jeg ville bare spørre, hvordan fikk du tak i det? Jeg vil også ha et."
Isabella kastet et blikk på vesken og så logoen til det velkjente merket. Sebastian hadde gitt det til henne, og hun hadde ikke tenkt å akseptere det, langt mindre ta en nærmere titt på det. Hun hadde ikke forventet at det skulle være så verdifullt.
"En venn ga det til meg," svarte Isabella nonchalant. "Jeg er ikke helt sikker."
"Hvilken venn?" Samantha presset på, med øyne som viste sin skepsis. Hun hadde vært Isabellas beste venn i mange år og kjente henne godt. Foruten henne og Matthew, hadde ikke Isabella noen andre venner.
Isabella sa likegyldig, "Du kjenner ham ikke."
Akkurat da Samantha skulle spørre mer, ringte telefonen hennes. Hun kastet et blikk på innringer-ID-en og nølte ikke med å svare foran Isabella. "Hallo, Matthew... Ja, jeg er på hybelen. Riktig. Jeg vil ha et stort måltid til lunsj, det stedet vi var sist... Greit. Jeg kommer og ser deg senere."
Etter å ha lagt på, sa Samantha, "Slapp av, Bella. Jeg drar nå."
Isabella gadd ikke engang å svare. Hun satte seg på sengen og åpnet laptopen sin.
Samantha bare trakk på skuldrene og forlot hybelen.
På restauranten bestilte Samantha noen retter og rakte menyen til Matthew.
Matthew kastet et blikk på den og strøk ut noen retter. "Skal du spise alt dette?"
"Det gjør ikke noe om jeg ikke klarer å spise alt. Jeg vil bare smake litt på alt," sa Samantha nonchalant og la til dyr foie gras til bestillingen.
Matthew så på henne. "Hvorfor la jeg ikke merke til at du var så sløsende før?"
Da han var sammen med Isabella, tok han av og til med Samantha på måltider. På den tiden var Samantha alltid tilbakeholden og enda mer sjenert enn Isabella. Senere lærte Matthew at det var fordi Samantha kom fra en fattig familie og hadde lav selvtillit.
Han husket en gang, da de tre hadde spist ferdig og skulle gå, at Samantha gikk tilbake til det private rommet for å få restene pakket inn. Samantha fra den gang og Samantha som nøt dette overdådige måltidet nå, virket som to forskjellige personer.
Da hun la merke til blikket hans, lukket Samantha menyen. "Bestilte jeg for mye? Mener du at du ikke vil bruke pengene?"
"Det er ikke det," Matthews familie hadde penger. Begge foreldrene hans var professorer. Han brydde seg ikke om disse utgiftene. Siden han begynte å date Samantha, tok han henne med til disse eksklusive stedene, og han hadde aldri følt at det var noe galt før.
Kanskje han hadde innsett hvor mye både han og Samantha hadde forandret seg fordi han hadde sett Isabella på sykehuset i dag. Isabella virket som hun hadde forblitt den samme som før.
"Matthew? Hva er galt med deg?" Samantha viftet med hånden foran øynene hans. "Har du noe på hjertet? Hvorfor er du så fraværende i kveld?"
Matthew rykket tilbake til virkeligheten. "Det er ingenting."
Samantha skar nonchalant i foie gras-en og sa, "Bella har flyttet tilbake til skoleinternatet."
Matthew stoppet med bestikket og sa rolig, "Er det sant?"
På ettermiddagen hadde Matthew dratt tilbake til internatet for å hente noe da han støtte på henne. Hun holdt en stor merkepose, og inni var skjerfet han hadde ønsket seg. Bella sa at det var en gave fra en venn, så han spurte hvilken venn, men hun hadde ikke gitt et klart svar. Samantha, som snakket til Matthew, så mot ham.
Matthew rynket pannen. "Virkelig?"
Samantha løftet haken med et uskyldig ansikt og sa, "Jeg trodde kanskje du hadde kjøpt det til henne i hemmelighet."
"Jeg?" Matthew ristet på hodet. "Nei, det var ikke meg."
"Jeg visste at det ikke var deg. Selv om det hadde vært fra deg, ville jeg ikke blitt sint. Vi har gjort noe som har såret henne. Hvis et skjerf kan lette Bellas harme, er jeg villig til å gi henne det. Men... Bella har ingen andre venner enn oss. Dessuten, selv om det bare var en vanlig venn, ville de sannsynligvis ikke gi henne en så verdifull gave, ikke sant? Jeg lurer på om Bella har fått seg en ny kjæreste?"
Matthew la ned bestikket. "Jeg skal på toalettet."
Samanthas ord hadde gjort ham ukomfortabel. Matthew gikk til toalettet og røykte en sigarett for å roe seg ned.
Etter å ha fullført sigaretten, husket han noe og rakte i lomma, bare for å innse at telefonen hans fortsatt lå på spisebordet.
Samantha tok raskt telefonen, låste opp skjermen og bladde gjennom flere utenlandske shoppingapper. For å være ærlig, kunne hun fortsatt ikke tro at noen ville gi Isabella en så dyr gave, bortsett fra Matthew.
Men etter å ha søkt, fant hun bare bestillingen på skjerfet som Matthew hadde lagt inn tidligere.
Da hun klikket på det, endret Samanthas uttrykk seg. Hun hadde virkelig ønsket det skjerfet og hadde falt for det ved første øyekast da det akkurat var blitt lansert. Hun hadde spurt Matthew om det lenge før han gikk med på å kjøpe det til henne. Hun hadde ivrig ventet på å få skjerfet for å vise det frem, men Matthew hadde fortalt henne at han ikke hadde klart å få tak i det.
Og nå så hun at han ikke hadde mislyktes med å få tak i skjerfet; i stedet hadde han kansellert bestillingen.
Hvorfor hadde han kansellert bestillingen? Svaret var enkelt. Matthew ville ikke gi det til henne!
To minutter senere kom Matthew tilbake til spisebordet. Han kastet et blikk på telefonen sin. Telefonen lå fortsatt på sin opprinnelige plass, som om den ikke hadde blitt rørt.
Samantha rakte ham foie gras-en med et behagelig uttrykk. "Jeg skar foie gras-en for deg, Matthew. Prøv den."
"Takk."
Neste morgen tok Isabella t-banen til selskapet.
Hun benyttet seg av at kollegene i avdelingen hennes ennå ikke hadde ankommet og snek seg stille inn på CEO-kontoret mens hun holdt gaven Sebastian hadde gitt henne.
Kontorets gardiner var tett lukket, og det var stille. Isabella gikk rett til Sebastians skrivebord uten å legge merke til mannen som satt i sofaen til venstre for henne.
Hun satte ned posen og var i ferd med å gå med en gang da hun snudde hodet og fikk øyekontakt med mannen i sofaen.
"Mr. Landon!"
Hvordan føltes det å bli tatt på fersken som en tyv?
Hun følte seg pinlig berørt. Sebastian satt tilbake i den svarte sofaen med skjortekragen løsnet og bena lett bøyd, noe som ga inntrykk av en ekstremt trøtt holdning. Men han så ganske fornøyd ut. Han stirret interessert på Isabella. “Selskapet har stram sikkerhet, så hvordan kunne en tyv ha kommet inn? Men når jeg så nøye etter, viste det seg å være deg, Isabella."