Kapittel 9 Stå opp for henne
"Jeg sverger, jeg gjorde det ikke!" Isabella var på gråten.
"Hvis det er sant, så la oss undersøke deg!" Laura sa, og tok et skritt frem.
"Hold det!" En streng stemme brøt gjennom spenningen.
Jack Brown, direktørens assistent, kom gående bort, ansiktet hans mørkt av sinne.
"Laura, Vanessa, hva i all verden skjer her?" Jack krevde.
"Mr. Brown, vi tar en tyv!" Laura sa selvsikkert.
"En tyv?" Jack rynket pannen. "Hvem anklager dere?"
"Henne!" Laura pekte på Isabella. "Hun kom ut fra Mr. Landons kontor og så mistenkelig ut. Hun må ha stjålet noe!"
"Jeg gjorde det ikke." Isabellas stemme var kvalt av tårer.
"Mr. Brown, du må støtte oss!" Vanessa la til, og fyrte opp stemningen.
"Isabella, har du stjålet noe?" Jack spurte alvorlig.
"Jeg gjorde det ikke." Isabella ristet på hodet, tårer strømmet ned ansiktet hennes.
"Hvorfor gråter du hvis du er uskyldig?" Laura hånte. "Føler du deg skyldig, hva?"
"Jeg..." Isabella var målløs.
Hun var bare en praktikant, maktesløs mot Laura og Vanessa.
"Mr. Brown, jeg synes vi skal ringe politiet." Vanessa foreslo.
"Nei!" Isabella fikk panikk. "Jeg har virkelig ikke stjålet noe!"
"Ja, ring politiet!" Laura sa triumferende.
"Nok!" Jack ropte. "Alle, hold kjeft!"
Han så på Isabella, tonen hans ble litt mykere. "Isabella, jeg vet at du ikke ville stjele noe. Men du kom ut fra Mr. Landons kontor, så du må forklare deg."
Isabella visste ikke hvordan hun skulle forklare.
Hun kunne ikke akkurat si at hun gikk for å returnere et skjerf og så ble kalt til å lage kaffe, og ved et uhell brente hånden sin, kunne hun?
Hvem ville tro det?
"Mr. Brown, jeg tror hun ikke kan forklare det!" Laura sa triumferende. "Jeg synes vi bare skal sparke henne!"
"Ja, spark henne!" Vanessa var enig.
"Sparke meg?" Isabellas øyne utvidet seg i vantro.
Hun hadde jobbet så hardt, håpet å bli fast ansatt.
Hvis hun ble sparket, ville alt hennes arbeid være for ingenting!
"Mr. Brown, vær så snill, ikke spark meg." Isabella ba.
"Isabella, det er ikke det at jeg ikke vil hjelpe deg, men..." Jack så bekymret ut.
"Hvem sa noe om å sparke henne?" En kald stemme avbrøt.
Alle snudde seg mot døren, der Sebastian sto, ansiktet hans mørkt og truende.
"Mr. Landon!" Alle gispet.
"Mr. Landon, hva gjør deg her?" Jack gikk raskt for å hilse på ham.
Sebastian ignorerte Jack og gikk rett til Isabella.
"Er du ok?" Han spurte, øynene hans fulle av bekymring.
"Jeg er ok." Isabella nikket, men tårene fortsatte å strømme ned ansiktet hennes.
"Det er bra." Sebastians stemme var myk og mild.
Han snudde seg mot Laura og Vanessa, blikket hans ble iskaldt. "Hva sa dere nettopp?"
"Vi..." Laura og Vanessa var for redde til å snakke.
"Snakk opp!" Sebastian krevde.
"Mr. Landon, vi bare mistenkte Isabella for å ha stjålet noe." Laura stammet.
"Mistenkte?" Sebastian hånte. "Hva gir dere rett til å mistenke henne?"
Laura og Vanessa var målløse.
"Jack." Sebastian så på Jack.
"Ja!" Jack svarte raskt.
"Fra i dag av er Isabella fast ansatt i selskapet." Sebastians stemme var fast og ubestridelig.
"Hva?" Alle var lamslått.
"Mr. Landon, det er mot reglene!" sa Jack, med et bekymret uttrykk. "Interns må bestå en vurdering for å bli faste ansatte."
"Regler?" Sebastian fnyste. "Jeg lager reglene."
Han så på Isabella, og tonen hans myknet igjen. "Fra nå av kan du komme til kontoret mitt når som helst."
Isabella var forbløffet.
Hun hadde aldri forventet at Sebastian ville bryte selskapets regler for henne.
Laura og Vanessa var rasende, ansiktene deres mørke av sinne.
De hadde lagt så mye planer, bare for å ende opp med dette resultatet.
Isabella satt ved skrivebordet sitt, Sebastian's ord ekkoet i tankene hennes.
Hvert ord traff en streng i hjertet hennes.
Hun hadde aldri forestilt seg at den kalde og fjerne Sebastian ville stå opp for henne, en vanlig intern.
Noe i hjertet hennes begynte å vokse, en blanding av sødme, varme, og litt forvirring.
Gråt avbrøt Isabellas tanker.
Hun så opp og så Laura gråte ved skrivebordet sitt, tårer strømmet nedover ansiktet hennes.
Kollegaer hvisket rundt dem, stemmene lave men tydelige.
"Hvorfor er Isabella så heldig å bli fast ansatt?"
"Mr. Landon er så partisk!"
"Hvem vet, kanskje hun brukte noen forførende triks?"
"Slutt å snakke, hun kan høre deg."
Disse ordene føltes som små insekter, som krøp inn i Isabellas ører og bet smertefullt.
Hva hadde hun gjort galt for å fortjene slik sladder?
Isabella bet seg i leppen, og tvang tilbake tårene. Hun måtte være sterk og ikke la disse ryktene beseire henne.
"Isabella, Mr. Landon vil ha deg på kontoret sitt."
Jacks stemme brøt plutselig stillheten i kontoret.
Alle så på Isabella, uttrykkene deres varierte.
"Jeg?" Isabella pekte på seg selv, forvirret.
"Ja, du," sa Jack, ansiktsløs. "Mr. Landon vil ha deg dit nå."
"Åh, ok." Isabella reiste seg, justerte kragen, og skyndte seg til Sebastians kontor.
Inne, sto Sebastian ved gulv-til-tak vinduet, holdningen hans rett.
Da han hørte døren åpne, snudde han seg, blikket hans landet på Isabella.
"Mr. Landon, du ville se meg?" spurte Isabella, stemmen myk.
"Ja." Sebastian gikk til skrivebordet sitt og tok ut et dokument. "Det er et forretningsmøte i ettermiddag. Du skal være med meg."
"Hva?" Isabella var forbløffet. "Jeg vet ingenting om forretningsmøter. Jeg kommer bare til å rote det til."
"Hvem sa at du ville rote det til?" Sebastian hevet et øyenbryn. "Du skal lære. Som fast ansatt, må du bli kjent med virksomheten raskt."
"Men..." Isabella prøvde å argumentere.
"Ingen men." Sebastians tone var fast. "Det er en ordre."
"Ok," sa Isabella motvillig.
Hun forsto at hun ikke hadde noe valg.
"Vi drar om ti minutter," sa Sebastian, og gikk tilbake til dokumentene sine.
Isabella forlot kontoret stille.
Ti minutter senere, satt Isabella i Sebastians bil.
Bilen var stille, nesten undertrykkende så.
Isabella stjal et blikk på Sebastian. Han hadde øynene lukket, tilsynelatende hvilende.
Hun våget ikke å lage en lyd, hjertet hennes banket raskt.
Hvordan ville et forretningsmøte være?
Som nybegynner, hvis hun rotet det til, ville hun ikke gjøre Sebastian flau?