Kapittel 8 Vil ikke alltid huske smerte
Isabella hoppet forskrekket og dukket raskt under skrivebordet.
Sebastian kom inn, fortsatt med en svak lukt av svette fra treningen.
Han nærmet seg skrivebordet og la straks merke til skjerfet som lå på toppen.
Han plukket det opp og rynket pannen litt.
Akkurat da hørte han en svak lyd fra under skrivebordet.
Han bøyde seg ned og ble overrasket da han fant Isabella krøllet sammen som en forskremt kattunge.
"Isabella?" Sebastian ble forbløffet. "Hva gjør du her?"
Isabella krøp klønete ut fra under skrivebordet, kinnene hennes røde som modne epler. "Jeg... jeg kom for å levere tilbake skjerfet."
Sebastian så på Isabella, uttrykket hans komplisert.
"Hvorfor?" spurte han.
"Jeg..." Isabella stotret, "jeg kan ikke ta imot en så dyr gave. Det er for mye."
"Dette er min måte å gjøre opp for meg," sa Sebastian bestemt. "Du må akseptere det."
"Men..." Isabella prøvde å si noe, men Sebastian avbrøt henne.
"Ingen men."
Sebastians tone myknet litt mens han så på Isabella. "Isabella, jeg vet hva du tenker. Ikke bekymre deg, jeg skal ikke gjøre noe mot deg igjen. Dette skjerfet er bare en enkel kompensasjon, ikke noe mer."
Isabella så på Sebastian, øynene hans oppriktige, ikke som om han løy.
Hun nølte et øyeblikk, så nikket hun endelig. "Greit, takk, herr Landon."
Sebastians smil ble litt dypere, men falmet raskt tilbake til hans vanlige strenge uttrykk.
"Vær så god," sa han. "Siden du har akseptert det, bruk det godt."
Isabella sa ikke noe mer, bare nikket stille.
Hun snudde seg for å gå, men stoppet og så tilbake på Sebastian.
"Herr Landon." Hun nølte.
"Er det noe mer?" Sebastian hevet et øyenbryn.
Isabella tok et dypt pust, samlet motet. "Egentlig håper jeg du kan ta skjerfet tilbake."
Sebastians ansikt mørknet umiddelbart, blikket hans skarpt. "Hvorfor?"
"Jeg vil ikke bli minnet om den dagen hver gang jeg ser dette skjerfet." Isabellas stemme ble mykere, nesten uhørbar.
Sebastian ble stille.
Han forsto hva Isabella mente.
Hendelsen med klærne den dagen var sannsynligvis et mareritt for Isabella.
Og dette skjerfet var en konstant påminnelse om det marerittet.
Han så på Isabella, øynene hans fylt med skyld, smerte og ubeskrivelige følelser.
Etter en lang pause, snakket han. "Greit, jeg respekterer ditt valg."
Han tok skjerfet fra skrivebordet og la det i en skuff.
"Takk." Isabella følte en vekt løfte seg fra skuldrene hennes og forlot kontoret.
Sebastian så henne gå, blikket hans dypt og ettertenksomt.
Han pustet sakte ut, som om han prøvde å utvise all frustrasjon fra brystet.
"Lag meg en kopp kaffe," sa han plutselig til Isabella, som var på vei ut av kontoret.
Isabella frøs, snudde seg tilbake med en viss nøling. "Herr Landon, jeg..."
"Hva, vil du ikke?" Sebastians stemme var kald.
"Nei." Isabella ristet raskt på hodet. "Jeg bare vet ikke helt hvordan man lager kaffe."
"Da får du lære." Sebastians tone var kommanderende. "Nå, med en gang."
Isabella hadde ikke noe valg, og gikk motvillig bort til kaffemaskinen.
Hun fomlet med maskinen, hjertet hennes banket.
Sebastian betraktet henne intenst, som om han beundret et kunstverk.
Han observerte de delikate fingrene hennes som fomlet med kaffemaskinen, øyevippene som dirret litt av nervøsitet, leppene som var lett utstøtt i konsentrasjon...
Plutselig slo en bølge av tretthet over ham.
Han gned tinningene, forsøkte å holde seg våken.
Men trettheten var nådeløs, skyllet over ham i bølger.
Et plutselig skrik rev Sebastian ut av dvalen.
Han åpnet øynene og så Isabella holde hånden sin i smerte.
Varm kaffe hadde sølt overalt, sprutet på Isabellas hånd.
"Hva skjedde?" Sebastians ansikt forandret seg, og han gikk raskt bort til Isabella.
Han grep hånden hennes, så den røde, hovne huden og noen blemmer.
"Jeg er lei meg, herr Landon, jeg mente det ikke," sa Isabella, tårer veltet opp fra smerten.
"Ikke snakk!" Sebastian bjeffet, med et hint av panikk i stemmen.
Han førte Isabella til vasken og lot kaldt vann renne over hånden hennes.
Det kalde vannet ga midlertidig lindring fra Isabellas smerte.
Sebastians bevegelser var forsiktige, passet på å ikke skade henne mer.
Han fokuserte intenst på hånden hennes, pannen var rynket.
Isabella betraktet Sebastian, følelsene hennes i opprør.
Hvorfor hadde Sebastian plutselig blitt så mild?
"Gjør det fortsatt vondt?" spurte Sebastian, stemmen hans lav.
"Det er mye bedre," hvisket Isabella.
Sebastian sa ikke mer, fortsatte å skylle hånden hennes under det kalde vannet.
Tiden syntes å stå stille.
Alt rundt dem ble uklart, bare de to og lyden av rennende vann var igjen.
Isabella stjal et blikk på Sebastian, fanget av hans konsentrerte uttrykk. Hjertet hennes begynte å slå raskere.
Hun så raskt ned, våget ikke å se på Sebastian igjen.
"Greit." Sebastian skrudde av kranen og tørket forsiktig Isabellas hånd med et håndkle.
"Takk, herr Landon," sa Isabella mykt.
"Vær så god," svarte Sebastian, stemmen hans mild.
Han så opp på Isabella, blikket hans dypt.
Isabella følte seg ukomfortabel under blikket hans og så raskt ned.
"Du kan gå nå," sa Sebastian.
Isabella følte lettelse og snudde seg for å gå.
"Vent." Sebastian ropte plutselig.
Isabella stoppet, så på ham i forvirring.
Sebastian gikk bort til henne og tok en liten salve fra lomma, ga den til henne.
"Her, bruk denne," sa han.
"Takk, herr Landon." Isabella tok salven og forlot kontoret.
Så snart hun gikk ut, så hun Laura Jones og Vanessa stå ved døren, se på henne med ondskapsfull intensjon.
"Er ikke dette Isabella?" sa Laura sarkastisk. "Hva gjorde du på herr Landons kontor?"
"Jeg..." Isabella stotret, usikker på hvordan hun skulle forklare.
Laura presset på. "Hva rett har en praktikant som deg til å være på herr Landons kontor?"
"Jeg..." Isabella stotret, klarte ikke å finne ordene.
"Stjal du noe?" Vanessa la til bensin på bålet.
"Det gjorde jeg ikke!" protesterte Isabella høyt.
Laura hånte. "Så hvorfor er du så forvirret? Jeg tror du bare føler deg skyldig!"