Kapittel 8 Hans kompensasjon
Da skjorten hennes ble fjernet, falt Sebastians blikk på Isabellas feilfrie rygg.
Han ble skuffet og vendte hodet bort. Han unnskyldte seg med tung stemme, "Jeg er lei meg."
Isabella trakk lakenet over seg. Det var ydmykelse i øynene hennes. "Har jeg bevist meg selv, Mr. Landon?"
Sebastian åpnet munnen, men han følte at alt han sa nå ville være nytteløst.
Da han gikk, kastet han et blikk opp mot andre etasje. Det var fortsatt et svakt lys inne i vinduet. Han tenkte på Isabellas delikate utseende og lurte på om hun dekket ansiktet og gråt i det øyeblikket.
Sebastian tok opp telefonen og ringte Jacks nummer. "Forbered en gave til meg, noe til en jente, og gjør det utsøkt."
Så snart Sebastian dro, låste Isabella døren og tok med seg rene pysjamaser til badet.
Hun tok av seg ytterklærne. Selv om merkene på brystet hennes hadde bleknet litt, var de fortsatt veldig synlige. Det var ikke mange merker på ryggen hennes, og de hadde kommet seg raskt etter at hun hadde påført litt salve, så Sebastian ville ikke ha lagt merke til dem akkurat nå.
Imidlertid var Isabella fortsatt vettskremt. Hun visste ikke hva konsekvensene ville være når Sebastian fant ut av dette. Hun visste bare at Landon-gruppen strengt forbød dating mellom kolleger.
Hun hadde kjempet hardt for å få denne jobben, og hun kunne ikke bare miste den slik. Så hun måtte holde denne hemmeligheten og absolutt ikke la Sebastian få vite det!
Etter å ha tatt en rask dusj, krøp hun opp i sengen og sovnet.
Tidlig neste morgen kjøpte Isabella to frokoster, en til seg selv og en til Zoe. Mens hun hengte opp IV-dryppet og latet som hun lekte med telefonen, braste døren til sykehusrommet åpen. Hun trodde det var Sebastian og latet som hun holdt hodet nede.
"Bestemor," lød en kjent stemme ved siden av henne.
Isabella skvatt og så opp, og ganske riktig, det var Matthew.
Tilsynelatende klar over blikket hennes, snudde Matthew hodet for å se på henne. Isabella rakk ikke å avverge blikket. De låste øynene.
Zoe introduserte dem med et smil. "Dette er Isabella. Bella, dette er mitt andre barnebarn, Matthew."
Zoe var alltid kortfattet når hun introduserte folk. Isabella pustet lettet ut. Hun hadde vært bekymret for at Zoe ville nevne at hun jobbet for Landon-gruppen, siden hun hadde fortalt Sebastian alt før.
"Hei, Isabella," Matthew så på henne med varme i øynene.
Isabella nikket bare høflig og senket hodet for å fortsette å se på telefonen.
Matthews blikk ble særegent, men han sa ingenting.
Et øyeblikk senere kom medisinsk personale for å ta Zoe til en undersøkelse. Matthew ble igjen, sittende i et hjørne av sykehusrommet og sendte meldinger.
Isabella ble lei av å leke med telefonen og skrudde av skjermen, med hensikt å hvile litt. Men da hun så opp, møtte hun Matthews blikk. I det øyeblikket hadde Isabella en følelse av at han hadde stirret på henne lenge.
Da Isabella var i ferd med å avverge blikket, snakket Matthew opp, "Skulle du ikke være på forretningsreise? Hvorfor er du her på sykehuset?"
Isabella presset leppene sammen og plukket opp telefonen igjen. Men denne gangen så hun ikke på den lenge før den ble røsket ut av hendene hennes. Isabella så opp på Matthew som sto ved sengen hennes og spurte, "Har du noe å si?"
Matthew så på henne og sa, "Hvorfor svarer du ikke på spørsmålet mitt?"
Isabella bet seg i leppen og svarte, "Hvorfor skal jeg svare på spørsmålet ditt? Og kan jeg spørre hvem du er for meg akkurat nå?"
Matthew forble stille i noen sekunder og spurte deretter, "Skylder du på meg?"
"Du tenker for mye. Vi har allerede gjort det slutt," sa Isabella mykt.
"Vi har gjort det slutt, men har jeg ikke rett til å forklare meg?" sa Matthew.
Isabella forble stille.
Matthew fortsatte, "Det som skjedde mellom Samantha og meg var en ulykke."
Isabella sa fortsatt ingenting.
Matthew så på toppen av hodet hennes og sa, "Jeg vet at du må tro at jeg skyver skylden fra meg. Men enten du tror det eller ikke, Isabella, det skjedde bare én gang. Jeg har ikke rørt Samantha siden da.
"Jeg angrer på det som skjedde den kvelden, men det har allerede skjedd. Det eneste jeg kunne gjøre var å slå opp med deg og ta ansvar med Samantha. Jeg prøvde også å være ansvarlig overfor deg. Forstår du?"
Isabella følte seg knust da hun hørte de ordene. Hun hadde sagt at hun ikke brydde seg om dette, at det var fortid, men innerst inne brydde hun seg fortsatt.
Til syvende og sist hadde hun virkelig elsket Matthew. De hadde datet med hensikten å tilbringe resten av livet sammen. Hun hadde planlagt å ta opp ekteskap med Matthew etter at hun offisielt hadde slått seg til ro og fått en stabil jobb, men hun hadde ikke forventet at noe slikt skulle skje.
Tårer fylte øynene til Isabella, og de falt ned på sengen.
"Isabella, jeg er lei meg..." Matthew rakte ut hånden. Hånden hans hvilte forsiktig på toppen av hodet hennes.
Akkurat da åpnet døren til sykehusrommet seg, og Sebastian dukket opp i døråpningen.
"Bror." Matthew trakk hånden tilbake og tok to skritt tilbake, og skapte litt avstand mellom seg og Isabella.
Sebastians blikk sveipet over Isabella og landet på ansiktet til Matthew. "Hva gjør du her?"
"Jeg hørte at bestemor var syk. Mamma ba meg komme og se henne," forklarte Matthew.
"Har du sett bestemor?" Sebastians uttrykk ble kaldt, og viste lite entusiasme overfor sin yngre bror.
"Ja."
Sebastian gikk inn og satte fra seg tingene han holdt. Da han så at Matthew ikke hadde gått, dukket en spor av utålmodighet opp i ansiktet hans. "Skal du ikke gå?"
Matthew rynket pannen. "Pappa har ikke vært i Lakina i det siste. Mamma sa at hvis du er for opptatt, kan du sende bestemor tilbake, og hun kan ta seg av henne..."
"Ingen grunn." Sebastian avbrøt ham. "Vi trenger ikke at noen utenforstående bekymrer seg for bestemors saker."
Atmosfæren i sykehusrommet ble spent.
Til slutt snudde Matthew seg og sa lett, "Jeg går nå, da."
Etter at Matthew hadde gått, så Isabella opp på Sebastian.
Han virket å være i dårlig humør, med rynket panne. Uttrykket hans var enda kaldere enn det vanligvis var på kontoret.
Sebastian snudde hodet for å se på henne og spurte rolig, "Kjenner dere hverandre?"
Isabella ville instinktivt nekte, men hun følte at Sebastian allerede hadde gjettet at de kjente hverandre, så hun nikket.
Han stilte ingen flere spørsmål og gikk bort, plasserte posen han holdt foran henne. "Dette er til deg."
Han stoppet og la til, "Som kompensasjon."
Kompensasjon for i går kveld.
Isabellas ansikt ble rødt mens hun ristet på hodet og sa, "Nei, takk."
Han hadde bare kastet et blikk på ryggen hennes, som var ingenting sammenlignet med å se henne i badedrakt på stranden.
Men Isabella ble lett skremt og følte seg skyldig, så reaksjonen hennes var intens.
Sebastian sa mildt, "Nei, du må ta det. Jeg kan ikke føle meg rolig hvis du ikke gjør det."
Isabella ville si noe mer, men medisinsk personell skjøv Zoe tilbake inn i rommet.
Isabella ble på sykehuset i tre dager og ble utskrevet på den fjerde dagen. Legen ga henne noen medisiner å ta med hjem og ga henne noen påminnelser.
Da Isabella sa farvel til Zoe, holdt Zoe hånden hennes tett, og ville ikke slippe. Isabella følte seg også litt trist.
Da Sebastian så det, sa han, "Hun er en ansatt i selskapet mitt. Hvis du vil se henne, kan du komme til kontoret og møte henne."
"Virkelig?"
"Ja."
Ved Sebastians forsikring, slapp Zoe endelig Isabellas hånd.
Isabella forlot sykehuset om ettermiddagen. Sebastian ga henne en ekstra halv fridag for å hvile og ba henne komme på jobb i selskapet i morgen.
Så snart Isabella kom tilbake til hybelen, så hun Samantha.