Kapittel 4 Glem fortiden
I heisen sto Matthew og Samantha i sjokk, og Samantha gråt ukontrollert.
Matthew sa ingenting, bare slapp ut et tungt sukk.
Idet heisdørene sakte lukket seg, var Isabellas bestemte blikk det siste han så for seg.
Han følte plutselig at han kanskje hadde gjort en stor feil.
Etter undersøkelsen, gikk Isabella tilbake til sykehusrommet sitt.
Hun pakket ut bagene som Charlie hadde kastet til henne. Hun og Samantha pleide å være uatskillelige, delte alt, til og med kjøpte matchende antrekk.
Men nå behandlet Samantha henne slik.
Minnene strømmet på. Hun hadde mistenkt noe mellom Samantha og Matthew før, men hun ville ikke tro det.
Hun åpnet kofferten og tok ut eiendelene sine en etter en—klær, sko, sminke... Hvert objekt bar minner om henne og Samantha.
Hun kastet alt i søpla, klar til å si farvel til fortiden.
"Trenger du hjelp, kjære?" Isabella snudde seg ved lyden av en vennlig stemme. En eldre dame med et mildt smil så på henne.
Isabella hadde vært så opptatt med å kaste ting at hun ikke hadde merket at IV-en i hånden hennes fikk blodet til å strømme bakover.
Gode gjerninger blir belønnet. Denne eldre damen, Zoe Landon, var romkameraten hennes, rett i sengen ved siden av.
Den kvelden pratet Isabella med Zoe til hun sovnet, bare for å drømme igjen om den skjebnesvangre natten.
Isabella våknet med et rykk, hjertet hamret, og pyjamasen var gjennomvåt av kaldsvette. Hun hadde drømt om Sebastian igjen, hans kalde, nådeløse blikk kvalte henne.
"Haddu et mareritt? Du ser skremt ut," spurte Zoe nysgjerrig.
"Jeg drømte om sjefen min," hvisket Isabella, kinnene ble røde.
"Er sjefen din veldig streng?" Zoe virket ivrig etter å prate.
Isabella var målløs. Var Sebastian streng? Ikke akkurat, men den natten hadde etterlatt henne i opprør, usikker på hvordan hun skulle svare.
Akkurat da åpnet døren til rommet seg, og en høy skikkelse sto mot lyset.
Isabellas pupiller trakk seg sammen, hodet ble helt blankt.
Det var Sebastian!
Hva gjorde han her?
"Bestemor, jeg kom for å se deg." Sebastians stemme var lav og mild, en skarp kontrast til hans vanlige strenge oppførsel.
"Sebastian, kom inn," strålte Zoe av glede.
Isabella ønsket at hun kunne forsvinne. Hun hadde aldri forestilt seg at Sebastian var Zoes barnebarn!
Verden var for liten, liten nok til at hennes mareritt ble virkelighet.
Hun pakket seg raskt inn i teppet, prøvde å stenge ute verden som gjorde henne så engstelig.
"Den unge damen hadde et mareritt om sjefen sin og ble ganske redd." Zoe pekte på Isabellas seng, smilte til Sebastian.
Sebastians blikk falt på det sammenkrøllede teppet, øynene hans dype.
"Bestemor, jeg brakte deg litt ribbesuppe," sa Sebastian og plasserte en termos på Zoes nattbord.
"Du er en god gutt. Sebastian, hvorfor deler du ikke litt med denne unge damen? Det er ikke lett for en jente å være alene på sykehuset," foreslo Zoe og pekte på Isabella.
Isabella følte at hun ble grillet over et bål. Hun ville avslå, men halsen føltes blokkert, og hun kunne ikke snakke.
"Selvfølgelig," svarte Sebastian.
Han åpnet termosen, helte opp en bolle med suppe, og gikk mot Isabella.
Isabella kjente at luften ble tykkere, hvert åndedrag vanskeligere å ta.
Hun lukket øynene hardt igjen og hvisket stille for seg selv, "Gå bort, gå bort."
"Reis deg og ta litt suppe," kommanderte Sebastians stemme ovenfra, uten rom for å nekte.
Isabellas kropp skalv. Hun visste at hun ikke kunne unnslippe.
Sakte kikket hun ut fra under teppet, ansiktet hennes rødt som en moden tomat, øynene flakket overalt bortsett fra på Sebastian.
"Takk," sa hun og tok imot bollen. Fingrene hennes streifet Sebastians hånd, og hun trakk seg tilbake som om hun hadde fått støt.
Sebastian så på hennes panikkreaksjon, øynene hans uleselige.
"Er du redd for sjefen din?" spurte han plutselig.
Isabellas hjerte hoppet over et slag. Hun kastet et raskt blikk på Sebastian, før hun så ned igjen.
"Nei," nektet hun, stemmen skjelvende, tydelig uoverbevisende.
Sebastian sa ingenting, bare stirret på henne, som om han undersøkte en fascinerende gjenstand.
Rommet var uhyggelig stille, den eneste lyden var Isabellas heftige hjerteslag.
Hun følte at Sebastians blikk rev henne i stykker. Hun rørte rundt i suppen uten mål og mening, i et forsøk på å skjule sitt indre kaos.
"Har du sett dette før?" Sebastian dro plutselig noe ut av lommen.
Isabellas øyne landet på armbåndet, ansiktet hennes bleknet, hjertet raste.
Visste han noe?
"Nei." Isabella prøvde å holde stemmen stødig, skjule hemmeligheten sin.
Sebastians skarpe blikk virket som om det gjennomboret henne.
Isabella følte seg som en mus fanget av en katt, skjelvende uten fluktmulighet.
Telefonen hennes ringte, brøt den kvelende stillheten.
Isabella grep den som en livline.
Det var Vanessa som ringte.
"Isabella, visste du at herr Landon besøkte bestemoren sin på sykehuset i dag?"
Isabellas hjerte sank. Hvordan visste Vanessa det?
"Jeg visste ikke," svarte Isabella.
"Virkelig? Jeg hørte at han virker spesielt bekymret for en viss innlagt jente," Vanessas tone var granskende.
"Vanessa, hva prøver du å si?" spurte Isabella direkte.
"Bare en påminnelse, herr Landon er ikke noen du bør tulle med," Vanessas tone ble kald.
Isabella ville si mer, men Vanessa la på.
Isabella la ned telefonen, følte seg utmattet.
Vanessas ord var som en kald dusj, slukket håpet hun hadde om å anerkjenne armbåndet.
Det var en uoverstigelig kløft mellom henne og Sebastian.
Men hva kunne hun gjøre? Den natten, det armbåndet, var som en forbannelse hun ikke kunne unnslippe.
Hun visste ikke hva Sebastian ville gjøre neste gang eller hvor lenge hun kunne holde hemmeligheten sin.
Isabella så opp på Sebastian. Han stirret ut av vinduet, sollyset fremhevet hans perfekte profil, følelsene hans uleselige.
Denne mystiske Sebastian både skremte og tiltrakk henne.
Isabella senket hodet og nippet til suppen. Den var deilig, men hun kunne ikke smake noe.
Tankene hennes var en sammenfiltret floke, umulig å løse opp.
"Hva er galt? Du ser blek ut." Sebastians stemme var plutselig nær, fylt med bekymring.
"Hvem var det på telefonen?"
Isabella skvatt, ristet raskt på hodet. "Bare en plagsom samtale."
Hun prøvde å avfeie det, men Sebastians blikk hvilte på ansiktet hennes, som om han prøvde å lese tankene hennes. Til slutt sa han ingenting og gikk.
Ute hadde det begynt å regne. Regndråpene trommet mot vinduet, skapte en beroligende rytme.