Kapittel 4 Kunst og virkelighet
Før alt dette hadde Isabella aldri tenkt at kjæresten hennes og bestevenninnen hennes skulle ha en affære. Hun hadde alltid trodd at slike ting bare eksisterte i absurde filmer. Isabella forsto endelig at kunsten imiterer livet når det faktisk skjedde med henne.
Hun husket fortsatt sjokket hun følte da hun åpnet døren til skolehybelen sin og så Matthew Landon og Samantha Cook sammenfiltret med hverandre. Den ene var hennes beste venn, og den andre var personen hun stolte mest på, ved siden av Nina. Likevel hadde de såret Isabellas hjerte på den mest skitne måten mulig.
"Bella?" Samantha nølte.
Men Isabella hadde allerede vendt blikket bort og flyttet kofferten sin inn.
Hun hadde ingen intensjon om å utveksle høflighetsfraser med dem. Tross alt, fortiden var fortid. Hun hadde slått opp med Matthew, og vennskapet med Samantha var over. Hun ville ikke ha noe med disse to personene å gjøre lenger.
Samantha gikk inn, holdende Matthew i armen. Heisdørene lukket seg. Samantha snudde seg og sa til Isabella: "Jeg hørte at du har fått en jobb. Skal du på forretningsreise?"
Isabella holdt hodet nede og svarte bare for å komme seg gjennom samtalen.
Samantha sa ikke mer da hun så reaksjonen hennes.
Da heisen nådde første etasje, gikk Isabella ut med kofferten sin. Uventet ble et av koffertens hjul sittende fast i en sprekk. Isabella prøvde å dra kofferten med all sin kraft, men den rørte seg ikke.
Akkurat da hun ikke visste hva hun skulle gjøre, rakte Matthew ut hånden. Han dyttet forsiktig, og hjulet kom ut.
"Takk," mumlet Isabella flau, mens hun dro kofferten bak seg og skyndte seg bort.
Heisdørene lukket seg igjen og fortsatte å gå nedover.
Samantha kastet et blikk på Matthew, med en uklar tone, og sa: "Bella ser ut til å ha forandret seg mye. Jeg vet ikke om hun fortsatt er sint på oss. Bør jeg prøve å se henne og be om unnskyldning?"
"Er det nødvendig?" svarte Matthew likegyldig. "Ting har allerede blitt som dette. Ville en unnskyldning gjøre en forskjell?"
Samantha trakk leppene sammen, følte seg urettferdig behandlet. "Klandrer du meg, Matthew?"
Matthew sa ingenting.
Samantha trakk hånden sin ut av Matthews arm. "Matthew, hvis du fortsatt har følelser for Bella, skal jeg gå og forklare det til henne. Det var min feil, jeg tar ansvar. Bella er mild, hun vil sannsynligvis tilgi deg..."
Heisdørene åpnet seg. Parkeringskjelleren var sterkt opplyst.
Samantha løp ut av heisen gråtende, bare for å bli møtt av en bil som kom i høy hastighet. Tutingen skar gjennom luften. Samantha sto midt i veien, tilsynelatende uresponsiv, og løftet hånden for å skjerme øynene, men glemte å flytte seg ut av veien.
Heldigvis rakte Matthew raskt ut og dro henne tilbake. Bremselydene fra bilen var øredøvende. Bilen passerte så vidt de to og stoppet. Den skremte sjåføren stakk hodet ut av vinduet, bannet noen ganger, og kjørte så videre.
"Er du helt gal?" Matthew holdt Samanthas håndledd tett. Stemmen hans skalv også.
Det hadde vært farlig. Hvis Matthew hadde vært et sekund for sen, ville Samantha blitt truffet og sendt flygende.
Samanthas ansikt ble blekt av skrekken. Tårene trillet nedover ansiktet hennes. Hun gråt ukontrollert, begravde hodet i Matthews armer, ute av stand til å si et ord.
Matthew sukket og rakte ut for å omfavne henne, forsiktig trøstende. "Slutt å gråte..."
Isabella kjørte tilbake til skoleinternatet. Det var det eneste stedet hun kunne bo etter å ha forlatt Ninas hus. Opprinnelig bodde det fire personer på internatet. Siden det var andre halvdel av siste året på videregående, hadde alle funnet seg jobber og flyttet ut én etter én.
Isabella bodde vanligvis ikke her, men tingene hennes var fortsatt der.
Før utroskapsskandalen hadde Samantha vært den eneste som bodde her. Hun hadde ikke funnet seg en jobb ennå fordi familien hennes var fra en annen by.
Den kvelden hadde Isabella kommet over fordi hun hadde hørt fra en klassekamerat at det var strømbrudd på internatet. Hun var bekymret for at Samantha skulle være alene og redd, så hun ville komme og holde henne med selskap. Men da hun åpnet døren, hadde hun sett den scenen...
Nå bodde ikke Samantha her lenger. Matthew hadde leid et hus til henne.
Siden Isabella begynte i Landon Group, hadde hun vært opptatt med lange arbeidsdager. Hun hadde møtt dem i Ninas nabolag i dag, noe som overrasket henne.
Overraskende nok var huset Matthew hadde leid til Samantha i samme nabolag som Ninas hus.
Isabella ville ikke lenger tenke på om dette var en tilfeldighet eller med vilje. Hun følte nå bare at det å flytte vekk var den rette avgjørelsen. Hun ville ikke se dem igjen.
Etter at Isabella hadde redd opp sengen, ringte telefonen hennes.
Det var en samtale fra Nina. Nina hørtes ut som om hun hadde grått. "Bella, hva er det som skjer med deg? Du dro uten å si farvel til meg. Hvor er du? Jeg kommer og henter deg."
Isabella lente seg mot sengegavlen. "Jeg flyttet tilbake til internatet på skolen. Når jeg er ferdig med praksisplassen, kan jeg søke om ansattbolig på bedriften..."
"Jeg har et rom hos meg. Hvorfor skulle du bo i ansattbolig? Vent, jeg kommer og henter deg..."
"Nei!" ropte Isabella alvorlig.
Nina ble straks stille også.
Isabella kontrollerte følelsene sine, så opp i taket og latet som om hun var avslappet. "Jeg har blitt voksen. Jeg vil ikke være en byrde for deg, og jeg vil være noen du kan stole på."
Nina satt på en benk i gangen, holdt telefonen og gråt. Hun tørket tårene og sa: "Jeg trenger ikke noen å stole på; jeg trenger bare deg ved min side. Uansett hvor gammel du blir, vil du alltid være lillesøsteren min."
"Takk, men jeg vil virkelig være selvstendig denne gangen. Du støtter meg, ikke sant?"
Ninas stemme var hes. "Hvis jeg ikke støttet deg, ville du straks pakke sammen og komme tilbake?"
"Nei, det ville jeg ikke," smilte Isabella. Tårene hennes falt stille. "Du har alltid støttet meg siden jeg var liten, uansett hva jeg gjorde. Du er den beste søsteren i verden."
Nina sa ingenting på lenge. Selv om hun prøvde sitt beste for å holde seg tilbake, hørte Isabella fortsatt hennes stille gråt.
"Jeg skal kjøpe deg et større hus når jeg tjener penger! Jeg skal åpne en butikk for deg, så du og mannen din ikke trenger å jobbe så hardt lenger."
Først da lo Nina. "Jeg vil ikke ha et stort hus, og jeg vil ikke åpne en butikk. Du og jeg er bare vanlige mennesker. Vi forventer ikke å leve et rikt liv. Jeg vil ikke ha noe, Bella. Jeg vil bare at du skal være trygg og lykkelig. Det er nok for meg."
"OK," nikket Isabella tungt. "Det skal jeg!"
Etter å ha lagt på telefonen, gråt Isabella trist en stund.
Noen banket på døren.
Isabella tørket bort tårene for å åpne døren. Dagslyset utenfor virket å ha blitt til mørke.
Sebastians ansikt dukket opp foran henne.