Kapittel 2 Hvorfor skjelver du?
Isabella hadde sovet en stund og følte seg ekstremt tørst. Hun dro sin tunge kropp ut av teltet og la plutselig merke til et par herresportssko foran seg. Hun så opp og så et par høye bein.
Da sollyset brøt gjennom tåken, kunne Isabella se Sebastians ansikt klart. Hun holdt på å besvime på stedet.
"Mr. Landon?"
Skulle ikke han være på fjelltur?
Sebastian satte seg på huk foran henne og så på hennes feberhete, røde ansikt med et alvorlig uttrykk. "Jeg har et spørsmål å stille deg."
Isabella følte seg nervøs og slikket sine tørre lepper. Hjertet hennes banket raskt. "Du... du kan spørre."
"Så du noen gå inn i teltet mitt i går kveld?" spurte Sebastian og stirret inn i Isabellas øyne. Hans overveldende tilstedeværelse fikk Isabellas hjerte til å akselerere.
Isabellas blikk skiftet, og øyevippene hennes skalv. "N...nei, jeg så ingen."
"Hvorfor skjelver du?" Sebastian la merke til at hun oppførte seg merkelig.
Stemmen hennes skalv, og kroppen hennes ristet også voldsomt.
Isabella var tynn, og Sebastian var litt bekymret for henne.
Han hadde dusinvis av assistenter på kontoret sitt, hver ansvarlig for forskjellige områder. Isabella var en ny intern. Sebastian husket henne fordi hun var spesielt sjenert. Under hennes første intervju var Isabella så nervøs at hun ikke engang kunne få øyekontakt med ham og holdt hodet bøyd hele tiden.
"Jeg...jeg fryser," Isabella skalv enda mer.
"Fryser?" Sebastian rynket pannen. "Men har du ikke feber? Hvordan kan du fryse?"
Mens han snakket, rakte han ut og plasserte sine iskalde fingre på Isabellas panne. Raskt rynket han brynene. "Hva skjer? Pannen din er så varm."
"Mr. Landon, jeg har det bra..." Isabella skalv ukontrollert og følte seg ekstremt dårlig. Hun ville reise seg, men hadde ingen krefter igjen og kunne bare krølle seg svakt sammen på gresset, følelsen av bevissthet som gled bort.
"Isabella?" Sebastian følte at noe var galt og prøvde å vekke henne.
I begynnelsen kunne Isabella svare døsig, men så mistet hun fullstendig bevisstheten.
Sebastian bøyde seg ned og løftet Isabella opp fra bakken uten å nøle. Hun så veldig tynn ut. Han følte hvor lett hun var da han holdt henne. Sebastian senket hodet for å se på henne og fikk tilfeldig øye på sugemerkene på halsen hennes. Han skar sammen øynene.
"Mr. Landon!" en stemme brøt stillheten i skogen.
Vanessa hadde løpt tilbake. Håret hennes var bustete, og hun gispet etter pusten.
Sebastian sa, "Hvorfor kom du tilbake?"
Vanessa kastet et blikk på Isabella, som han holdt i armene, og tok en dyp pust før hun sa, "Jeg var bekymret for Isabella og ville komme tilbake for å ta vare på henne. Hva skjedde med henne?"
"Hun fikk høy feber og besvimte," sa Sebastian mens han la Isabella i baksetet på bilen. "Jeg må ta henne til sykehuset."
Akkurat da han skulle sette seg i bilen, rakte Vanessa desperat ut og grep døren, bedende, "Mr. Landon... Kan jeg bli med deg?"
Sebastian så på henne og gransket henne med blikket sitt.
Vanessa forklarte, "Isabella og jeg er kolleger, og vi er begge kvinner. La meg bli med deg. Jeg kan kanskje hjelpe."
Sebastian syntes hun ga mening, så han gikk med på det.
På sykehuset fylte de ut innleggelsesprosedyrene for Isabella og startet henne på en drypp.
Vanessa gikk for å hente litt vann. Da hun kom tilbake, så hun Sebastian stå ved fotenden av sengen, blikket hans festet på den sovende Isabella, tapt i tanker.
"Vær så snill, ta litt vann, Mr. Landon." Vanessa helte opp et glass vann til ham.
"Takk," Sebastian tok imot vannet og satte det tilfeldig til side. "Hva heter du?"
Vanessa ble litt overrasket, men så innså hun at han hadde dusinvis av assistenter, og Jack var den eneste som vanligvis var ved hans side. Selvfølgelig kjente ikke Sebastian henne.
"Vanessa. Jeg heter Vanessa Field..."
"Det er noe jeg trenger at du bekrefter for meg, Vanessa."
Vanessa's øyne viste et hint av skuffelse, men hun beholdt smilet. "Vær så god."
Sebastian ga henne noen instruksjoner og forlot deretter rommet.
Vanessa bet seg i leppen og gikk bort til sengen, hvor Isabella fortsatt var bevisstløs. Øynene hennes var fylt med en komplisert blanding av følelser. Hun tenkte på Sebastians instruksjoner, presset leppene sammen og begynte sakte å kneppe opp Isabellas skjorte.
Hun kneppet opp knappene én etter én...
Da alle knappene var kneppet opp, så Vanessa merkene på Isabellas kropp og dekket umiddelbart munnen i sjokk.
"Hvor ble det av deg, Mr. Landon?" Etter at Jack og kollegene hans kom tilbake til leiren, oppdaget de at Sebastian var borte og ringte ham raskt for å spørre hvor han var.
"Isabella besvimte, så jeg tok henne med til sykehuset," svarte Sebastian.
"Isabella, praktikanten?" Jack ble litt overrasket, ikke fordi Sebastian personlig hadde tatt Isabella til sykehuset, men fordi han var forbløffet over at Sebastian kunne huske navnet på en praktikant. Sebastian hadde dusinvis av assistenter, men han husket ingen andre enn Jack.
Men han husket Isabellas navn. Det var ganske ekstraordinært.
"Ja." Sebastian løftet håndleddet og kikket på klokken. Han sa, "Kos dere, alle sammen. Jeg deler ut bonusene etter campingturen."
Etter å ha gitt noen enkle instruksjoner, la han på.
I det øyeblikket åpnet døren til rommet seg, og Vanessa kom ut.
Sebastian så på henne. "Hvordan går det med henne?"
Vanessa møtte blikket hans rolig. "Jeg har undersøkt henne. Det er ingenting på Isabellas kropp. Merket på halsen som du nevnte, må ha blitt laget av kjæresten hennes."
"Kjæreste?" Sebastian rynket pannen litt, men sa ikke noe mer.
Vanessa sa, "Vil du gå inn og se henne? Hun våkner nok snart."
"Ikke nå," Sebastians uttrykk ble normalt igjen. "Jeg har noe å gjøre, så jeg må gå. Husk å kontakte familien hennes når hun våkner."
"Ok, Mr. Landon, ikke bekymre deg."
Vanessa så på Sebastian forlate før hun snudde seg og gikk inn på rommet igjen.
Isabella hadde allerede våknet. Øynene hennes var åpne, men hun følte seg fortsatt svak.
Vanessa gikk bort og satte seg ved sengen. "Isabella, er du våken? Hvordan føler du deg? Føler du deg bedre?"
Isabella nikket. "Er vi på sykehuset?"
"Ja." Vanessa helte et glass vann til henne og smilte. Hun sa, "Mr. Landon tok deg hit. Han bar deg til og med."
Vannet i Isabellas munn gikk feil vei, og hun hostet. "Mr. Landon?"
"Ja," ertet Vanessa. "Har Mr. Landon fått sansen for deg, Isabella? Jeg har vært i selskapet i over et år, og det er første gang jeg har sett ham bære en kvinne."
Isabellas ansikt ble rødt. "Nei, det kan ikke være."
"Hvorfor ikke? Du er pen, ung og i god form. Mange sjefer liker kvinner som deg. Isabella, hvis du ikke har en kjæreste, burde du kanskje seriøst vurdere Mr. Landon. Mr. Landon har gode kvaliteter..."
"Jeg har en kjæreste," avbrøt Isabella henne.
Vanessa stoppet å snakke. "Virkelig?"
Isabella bet seg i leppen. "Ja."