Kapittel 2 Hun har ikke noe hjem lenger
Isabella gled tilbake i søvn, og da hun våknet igjen, var det lyden av selskapets bussmotor som vekket henne. Heldigvis følte hun seg litt bedre.
Hun steg sakte ut av teltet, og så snart hun gjorde det, så hun Sebastian stående ikke langt unna, med ryggen mot henne.
Vanessa sto vendt mot ham, tilsynelatende i samtale.
Hadde han ikke allerede reist tilbake? Hvorfor var han fortsatt her? Hadde han funnet ut noe?
Isabellas hjerte hoppet opp i halsen.
Hun stivnet som et skremt rådyr, skjelvende ukontrollert.
Hun prøvde å huske hendelsene fra natten før, men de fragmenterte, kaotiske minnene strømmet som en tidevannsbølge, og overveldet hennes skjøre nerver.
Hun våget ikke å tenke på det.
Alt hun ønsket var å flykte fra dette kvelende stedet.
Sebastian snudde seg, og blikket hans gikk rett mot Isabella.
Kroppen hennes ristet enda mer voldsomt.
Hun følte seg som om hun var avkledd, eksponert for alles øyne, uten noe sted å gjemme seg.
"Isabella," kalte Sebastian, stemmen hans lav og hes.
Han så Isabella, så det bleke ansiktet hennes, og de skarpe røde merkene på halsen hennes.
Var de... kjærlighetsbitt?!
Sebastians pupiller trakk seg skarpt sammen.
Kunne kvinnen fra i går kveld ha vært Isabella?
Hvorfor krevde hun da ikke armbåndet?
Sebastians uttrykk ble mørkt og truende.
Han så på Isabella med et komplekst blikk, som om han gransket henne, kjempende innvendig.
Vanessa la også merke til Isabella. Hun fulgte Sebastians blikk, og så også de røde merkene på Isabellas hals.
"Isabella, føler du deg bedre? Trenger du å dra til sykehuset?" spurte Vanessa forsiktig mens hun nærmet seg.
"Ingen grunn," Isabellas stemme var knapt hørbar.
Hun våget ikke å se opp, langt mindre møte Sebastians øyne.
Sebastians lange fingre berørte lett Isabellas panne, stemmen hans kald og fast. "Dra til sykehuset, du har fortsatt feber."
Isabella ville nekte, men hun kunne ikke tenke på en unnskyldning.
"Jeg tar henne," sa Vanessa. "Herr Landon, du har mye å håndtere."
Hun ga Sebastian et meningsfylt blikk.
Sebastian sa ingenting, bare ga Isabella et dypt blikk før han gikk.
Isabella følte seg som om Sebastians blikk hadde festet henne på stedet.
"La oss gå." Vanessa tok Isabellas kalde hånd.
Isabella lot Vanessa lede henne fremover.
Hennes sinn var tomt, hun hadde ingen anelse om hva hun gjorde eller hva hun skulle gjøre.
På sykehuset undersøkte legen Isabella og skrev ut noen medisiner.
"Det er en bakteriell infeksjon som forårsaker den vedvarende feberen. Sørg for å hvile godt," sa legen.
"Takk, doktor," takket Vanessa ham og hjalp Isabella ut av undersøkelsesrommet.
"Jeg skal hente litt varmt vann, vent her," sa Vanessa, og satte Isabella på en benk i gangen før hun gikk.
Isabella satt der, følte seg svak og med en splittende hodepine.
Da Vanessa kom tilbake, hadde hun en kopp varmt vann.
"Her, drikk litt vann," hun rakte koppen til Isabella.
Isabella tok koppen og drakk noen slurker.
"Herr Landon ba meg sjekke deg," sa Vanessa plutselig.
"Hva?" Isabella ble forskrekket, hånden hennes ristet, nesten mistet koppen.
"Han mistenker at i går kveld..." Vanessa fullførte ikke setningen, bare ga Isabella et blikk.
Isabellas ansikt ble dødsblekt.
Hun forsto. Sebastian visste alt.
Hva skulle hun gjøre? Forklare? Kunne hun i det hele tatt forklare det tydelig?
"Men jeg fortalte ham at jeg sjekket deg," avbrøt Vanessa hennes tanker, "og fant ingenting uvanlig."
Isabella var lamslått. Ingenting uvanlig?
Hva med de røde merkene på halsen hennes?
Så ikke Vanessa dem?
"Hvorfor hjelper du meg?" spurte Isabella.
"Fordi," smilte Vanessa, "jeg vil ikke at herr Landon skal få feil inntrykk av deg."
Hun la vekt på ordet "feil."
Isabellas hjerte sank.
Vanessa advarte henne, advarte henne om å ikke ha noen illusjoner, om å ikke prøve å komme nær Sebastian.
"Liker du herr Landon?" spurte Isabella forsiktig.
Vanessa svarte ikke, bare smilte, "Du har kjæreste, ikke sant?"
Isabellas hjerte hoppet over et slag.
Hun visste at Vanessa testet henne.
Hun kunne ikke fortelle sannheten, kunne ikke la Vanessa vite hva som hadde skjedd mellom henne og Sebastian kvelden før.
"Ja." Isabella nikket.
"Det er bra." Vanessa smilte. "Du har kjæreste, så ta vare på ham. Ikke vær ustadig."
Neste dag lå Isabella på sykehussengen, blek, og fikk intravenøs behandling. Sykehuset var fylt med lukten av desinfeksjonsmiddel.
Vanessa satt ved sengen, dyktig med å skrelle et eple.
"Isabella, føler du deg bedre?" Vanessa rakte det skrelte eplet til henne, og hørtes bekymret ut.
"Mye bedre, takk, Vanessa." Isabella tok imot eplet og tok en liten bit. Det var søtt, men det kunne ikke vaske bort bitterheten i hjertet hennes.
Hun hadde ikke forventet at etter å ha kommet tilbake fra sykehuset og tatt den foreskrevne medisinen, skulle hun bli verre, besvime midt på natten og ende opp på akuttmottaket igjen, bare for å finne ut at medisinen ikke hadde noe med sykdommen hennes å gjøre.
"Ikke vær så høflig med meg," smilte Vanessa, uten tegn til noe uvanlig.
Døren til rommet spratt plutselig opp, og Isabellas søster Nina og hennes svoger Charlie Wilson stormet inn, bærende på poser med næringstilskudd.
"Bella, hvordan har du det?" Nina skyndte seg til sengen, og undersøkte Isabella nøye.
"Nina, jeg har det bra," sa Isabella svakt.
"Feberen din gikk ned i går, men så besvimte du plutselig; du skremte livet av meg," begynte Nina å plapre, med røde øyne.
"Nina, jeg har det virkelig bra. Legen sa det er en bakteriell infeksjon. Jeg fikk en sprøyte og tok noen medisiner, jeg blir bedre snart," Isabella holdt Ninas hånd og prøvde å berolige henne.
"Hvem er dette?" Nina la endelig merke til noen andre i rommet, og så nysgjerrig på Vanessa.
"Dette er kollegaen min, Vanessa. Hun tok meg til sykehuset i går og ble hos meg i morges," introduserte Isabella raskt.
"Hei, tusen takk!" takket Nina oppriktig.
"Det var så lite, det er ingenting," smilte Vanessa vennlig.
Etter en stund sjekket Vanessa tiden. "Isabella, du bør hvile. Jeg må tilbake til kontoret, det er fortsatt arbeid som må gjøres. Nå som søsteren din er her, kan jeg overlate deg i gode hender."
"Ok, takk, Vanessa," takket Isabella henne igjen.
"Da går jeg. Ha det, Nina," sa Vanessa farvel og forlot rommet.
Etter at Vanessa hadde gått, var det bare Isabella, Nina og Charlie igjen i rommet.
"Bella, fortell meg sannheten, hva skjedde? Hvordan fikk du en bakteriell infeksjon?" Nina så på Isabella, med et granskende blikk.
"Nina, det er ingenting, virkelig. Jeg har bare jobbet for mye og immunforsvaret mitt er nede." Isabella unngikk blikket hennes, og våget ikke å se Nina i øynene.
"Alle tingene dine er her. Siden du har funnet en jobb, søk om firmastøtten snart, så jeg slipper å bruke så mye. Når du blir utskrevet, finn et sted å bo, ikke flytt tilbake," sa Charlie utålmodig.