Kapittel 10 Hans favorittisme
Sebastian hadde kanskje nettopp våknet, for stemmen hans hadde et hint av dovenskap. Da han ropte på Isabella, var tonen hans litt hevet med en ubeskrivelig ømhet.
Stemmen hans fikk Isabella til å rødme litt, og hun forklarte, "Dette er noe du ga meg. Jeg returnerer det til deg."
Sebastian kastet et blikk på posen på bordet. "Liker du det ikke?"
"Det er ikke det," Isabella ristet på hodet, "Jeg kan ikke ta imot noe så verdifullt. Jeg har ingen grunn til å ta det."
"Det er ikke så verdifullt. Det er bare en liten gave fra meg," sa Sebastian, "Eller du kan fortelle meg hva du liker, så kan jeg få Jack til å kjøpe det til deg. Du kan velge selv."
Han ønsket oppriktig å gjøre det godt igjen for henne.
"Jeg tenkte ikke mye på den kvelden, herr Landon. Det er fortid, så jeg vil glemme det. Hvis du gir meg noe, vil det bare minne meg om det." Isabella snakket sannheten. Den hendelsen var allerede over. Hvis ingen av dem tok det opp igjen, ville det være over. Men Sebastian ga henne noe som fikk det til å virke som om saken ikke kunne løses.
Sebastian nikket, kanskje tenkte han at det hun sa ga mening. "Greit. Jeg skal ikke tvinge deg til å ta det."
"Takk, herr Landon."
Isabella snudde seg for å gå, men Sebastian ropte på henne igjen. "Kunne du lage en kopp kaffe til meg?"
Siden hun var en del av hans assistentavdeling, kunne Isabella håndtere en liten tjeneste som det. "Greit, vennligst vent et øyeblikk."
Da hun kom tilbake til sofaen med kaffen, hadde Sebastian lukket øynene og virket som om han hadde sovnet.
"Herr Landon?" Isabella ropte forsiktig på ham, men han reagerte ikke i det hele tatt.
For ikke å forstyrre ham, bøyde Isabella seg ned for å sette koppen på bordet, men idet hun skulle trekke hånden tilbake, grep Sebastian plutselig håndleddet hennes.
"Ah!" utbrøt Isabella, og mistet grepet om koppen så kaffen sølte.
Sebastian slapp forvirret hånden hennes og gned seg i tinningen. "Unnskyld..."
Han hadde nettopp drømt om den kvelden, og Isabella kom tilfeldigvis bort. Den svake duften fra kroppen hennes hadde vekket rastløsheten hans, og han strakte seg ubevisst ut og grep henne.
"Er du ok?" Sebastian følte seg skyldig da han så på Isabellas røde hånd.
Hun var som en skjør "liten hvit kanin", og han virket alltid å skremme henne uten å mene det.
Isabella visste at han ikke mente å skremme henne, så hun skjulte hendene bak ryggen. "Jeg er ok. Hvis det ikke er noe annet, går jeg."
"Greit."
Sebastian lot henne endelig gå.
Isabella skyndte seg ut og traff tilfeldigvis på to personer.
"Isabella?" Laura sperret opp øynene i overraskelse. "Hvorfor kom du ut av herr Landons kontor?"
Vanessa så også på henne med forvirring skrevet over hele ansiktet.
Isabella ønsket ikke å forklare og prøvde å gå vekk, men Laura grep tak i henne. "Ikke gå! Vet du ikke at praktikanter ikke har lov til å være på direktørens kontor? Og det er så tidlig; ingen andre er her ennå, men her er du, kommer ut helt forfjamset. Har du stjålet noe?"
Laura la merke til Isabellas venstre hånd skjult bak ryggen og konkluderte umiddelbart med at hun hadde stjålet noe. Hun krevde strengt, "Hva har du i hånden? Vis meg!"
Akkurat da kom Jack og noen andre fra heisens retning. "Hva skjer? Hvorfor krangler dere?"
Laura pekte på Isabella og sa høyt, "Jeg så nettopp Isabella komme ut av direktørens kontor, herr Brown. Det virker som om hun har stjålet noe!"
Alles oppmerksomhet var rettet mot Isabella.
"Jeg har ikke stjålet noe!" forsvarte Isabella seg.
"Hvorfor har du da gjemt venstre hånd?" Laura så ned på henne. Hun hadde mislikt Isabella lenge. "Tør du vise alle hva du har i hånden?"
Isabella viste motvillig frem venstre hånd.
Hånden hennes var tom. Det var ingenting i den, bare et rødt brennmerke på baksiden av hånden hennes.
Laura sa, "Du nølte lenge. Du må ha skjult noe på deg. Vil du la oss ransake deg?"
Isabella rødmet av hastverk. "Jeg stjal ingenting, hva gir deg rett til å ransake meg?"
"Fordi du er mistenkelig og fordi du brøt reglene ved å snike deg inn på direktørens kontor! Hvis du ikke lar oss ransake deg, betyr det at du skjuler noe!" Laura oppførte seg arrogant, nesten pekende fingeren mot Isabella og ba henne om å gå.
Vanessa stod stille ved siden av.
De andre hadde vanligvis et godt forhold til Laura, så de forble tilskuere i dette øyeblikket.
Jack nølte et øyeblikk, så snakket han, "Isabella, ifølge selskapets regler har ikke praktikanter lov til å gå inn på direktørens kontor. Visste du det?"
"Ja, det gjorde jeg," nikket Isabella.
Hun hadde bare ønsket å returnere noe til Sebastian, ingenting annet. Hun måtte returnere det til ham i stillhet også.
Hun kunne ikke gjøre det foran alle.
Ellers ville folk definitivt snakke om henne i det skjulte, og de ville misforstå forholdet mellom henne og Sebastian.
Laura grep tak i det temaet for å få oppmerksomhet. "Hørte alle det? Hun gjorde dette med vilje! Hun må ha stjålet noe. Kanskje vår konkurrerende bedrift sendte henne hit for å være spion. Du bør virkelig undersøke henne grundig, Mr. Brown!"
Jack kunne ikke tro Lauras ord.
Han var en veldig god menneskekjenner og trodde ikke Isabella virket som en spion. Men han måtte følge selskapets regler foran alle, så han sa, "Har du noe å si, Isabella?"
Isabella nølte et øyeblikk og ristet på hodet.
Hun kunne ikke forklare seg.
"Hvorfor gikk du inn på direktørens kontor?"
Isabella ristet på hodet igjen.
"Kan noen bevise at du ikke stjal noe?" Jack ønsket å hjelpe henne. Hvis hun bare hadde brutt reglene, ville det ikke vært en stor sak, men hvis hun ble anklaget for tyveri, ville det være alvorlig.
Isabella var veldig klar over sin posisjon i selskapet. Vanlige ansatte kunne lett bli avskjediget, for ikke å snakke om en praktikant som henne. Og hun kunne ikke regne med at Sebastian skulle komme og rydde opp for henne.
Hun lukket øynene, "Nei..."
Før hun rakk å fullføre, åpnet kontordøren seg, og Sebastians stemme fløt ut. "Jeg kan gå god for henne. Er det nok?"
Alle snudde hodene for å se på Sebastian.
Isabella så også opp i overraskelse, stirrende på mannen som gikk mot henne. Hun kunne ikke beskrive følelsene sine i det øyeblikket. Hun følte bare at all hennes urolighet forsvant i et øyeblikk ved hans tilstedeværelse.
"Mr. Landon?" Laura var forbløffet. "Var du på kontoret?"
Sebastian kastet et blikk på henne, "Jeg har vært på kontoret hele tiden. Jeg tillot Isabella å gå inn på kontoret, og jeg kan også bevise at hun ikke tok noe fra selskapet. Er det nok?"
Ingen våget å snakke, og det var stille i rommet.
Det var sjelden å se Sebastian forsvare noen på denne måten.
Laura ville ikke akseptere det. "Du er ikke rettferdig, Mr. Landon! Isabella er en praktikant, og selskapets regler sier klart at praktikanter ikke har lov til å gå inn på direktørens kontor. Hun brøt reglene..."
Vanessa så på Sebastian, ønsket å vite hvordan han ville håndtere dette. Tross alt var selskapets regler alvorlige, og hvis han ikke kunne håndtere dette, ville det ikke være overbevisende.
I teorien kunne ikke Isabella unngå straff.
"Hvem sier at hun er en praktikant?" Sebastian snakket rolig i stillheten. "Jack, fortell alle at fra og med i dag er Isabella en fast ansatt."
Alle ble sjokkerte.
Laura så på Sebastian i vantro.