Kapittel 6: «... dette er ille, dette er så ille!»
Kapittel 6
Janice, som fortsatt så på sitt magiske speil og vugget med bena frem og tilbake, sa: "Det er derfor mor og Bettina bandt Aloras krefter da de ikke klarte å abortere henne fra Bettinas livmor, uansett hva de prøvde. De ville ikke at hun skulle bli for mektig før varulven i din generasjon, som skulle overta flokken din, ble født. Dessverre gjorde ulykken som ble brukt for å ofre din lillebror Bettina ute av stand til å få flere barn."
"Hvorfor klarte ikke moren min å abortere den horen?" spurte Sarah, med et ansiktsuttrykk fylt av forakt. Sarahs hat for Alora fylte henne med raseri.
"Mamma har en teori, de visste hvem Alora kom til å bli så snart Bettina ble gravid, de prøvde å forhindre hennes reinkarnasjon. Da de ikke kunne, mistenkte de månegudinnens innblanding. Så de bandt Aloras krefter og skilte henne fra hennes ulv- og alveskikkelser. Alora skulle aldri ha klart å bryte seg fri fra de bindingene," sa Bonnie, mens hun fortsatte å file klørne sine.
"Så det du forteller meg er at månegudinnen tvang moren min til å få den horen Alora, og nå som bitchen har fått tilbake kreftene sine og er parret, vil Heksepakten fange henne?" spurte Sarah, med avsky tydelig i tonen.
"Ja," svarte Bonnie, Kelly og Janice i kor.
"Hvorfor vil dere ikke være de som fanger horen før hun og hennes partner ødelegger Heksepaktens planer igjen? Ville dere ikke tjene på å være de som leverte henne bundet og kneblet, og litt torturert, til Heksepakten?" spurte Sarah, nesten malende ved tanken på å kunne torturere Alora igjen.
I alkoven utenfor rommet holdt Rain fortsatt en hånd over munnen, ryggen mot veggen, en moppeskaft i den andre hånden, øynene vidåpne og fylt av frykt over retningen Sarahs historieleksjon hadde tatt.
Innvendig tenkte Rain febrilsk, "Nei, nei, nei, nei, nei, dette er dårlig, dette er så dårlig!"
"Mor ville holde oss i høyere aktelse, vår hekserangering ville bli høyere hvis vi gjorde det," sa Bonnie med en ettertenksom tone i stemmen.
"Det er den eiendommen Heksepakten eier i Sølvskogen, den er perfekt for å holde fanger og torturere dem," sa Kelly, med et smil om munnen.
"Vi kunne holde henne der en stund før vi presenterer henne for Heksepakten," sa Janice, og så opp fra speilet sitt, med et glimt i øynene.
"Så jeg ville få ha det moro med henne først før vi overleverer henne til tante?" spurte Sarah spent.
"Ja, det og det blir lettere å få henne dit først, det er det eneste territoriet Heksepakten eier nærmest din gamle flokk," fortalte Bonnie Sarah.
"Vi vil få en mulighet til å gjøre dette snart også. Ryktene sier at dronningen av alle vampyrer adopterer en varulv-vampyr hybrid, og en seremoni vil bli holdt for det på Blodmåneslottet. Vi kunne sørge for at hun aldri kommer hjem igjen," sa Janice.
Rain prøvde å ikke få panikk, Alora var i fare, og hun ønsket desperat å la flokken sin få vite det. Rain lurte på om hun ville klare å redde Alora, så følte hun en besluttsomhet fylle henne, en som fortalte henne at hun måtte redde Alora. Rain kjente til anlegget de hadde i Sølvskogen. Rain hadde blitt fraktet dit noen ganger for å bli brukt i Heksepaktens trolldommer.
Raskt og uten en lyd, skyndte Rain seg bort fra rommet. Rain kastet en liten usagt besvergelse som skjulte hennes duft og slettet sporene etter henne. Dette var for at Sarah ikke skulle kunne fortelle at hun noen gang hadde vært der og lyttet til planene deres om å bortføre Alora.
Noen dager senere…
De siste dagene hadde vært forferdelige for Rain, med Sarah i pakten, måtte hun prøve sitt ytterste for å ikke bli lagt merke til når hun ikke var låst inne i cellen sin. Heldigvis var Sarah ute og hadde det gøy med mennene i Heksepakten og sine halvsøstre når hun var låst inne, ellers ville hun måtte gjennomgå en ny torturøkt administrert av Sarah.
Noen av de andre hadde ikke vært så heldige. Det var noen få kvinnelige tjenere, hvis kropper måtte brennes etter at Sarah og hennes nåværende kjæreste var ferdige med dem. Rain visste hvem Sarah var sammen med, det var ingen ringere enn trollmannen som hadde avvist henne.
Det ga mening for Rain at de var sammen, det var et gammelt ordtak som passet perfekt til denne situasjonen. Like barn leker best, noe som betyr at likesinnede vesener har en tendens til å gravitere mot hverandre. Likevel visste Rain at hennes pusterom ikke ville vare lenge, hun var bare glad for at hun kunne utføre oppgavene sine uten den intense smerten av åpne og blødende sår.
Lillian var i panikk, det var bare ved en tilfeldighet at hun hadde overhørt hva Hovedheksen Rebecca hadde planlagt for Rain og en liste over de andre kvinnelige slavene. Hun hadde klart å lage en potion over natten som ville forhindre at den afrodisiakumlignende fruktbarhetsstimulerende teen gjorde det den var ment å gjøre. Lillian hadde vært på sporet av og diskret gitt hver av kvinnene potionen, bortsett fra Rain.
Hun begynte å gå tom for tid og måtte gi sin siste flaske med motgiften og fruktbarhetsforebyggende potion før en av Rebeccas tjenere kom for Rain. Lillian nådde den øverste etasjen i Hovedheksens herskapshus og falt nesten sammen av lettelse, hun hadde endelig funnet Rain.
Rain, som hadde vært fordypet i tanker mens hun rengjorde, ble litt forskrekket over Lillians plutselige opptreden foran henne. Lillian og Rain pleide ikke å omgås utenfor biblioteket, det ville skape problemer for Rain hvis noen noen gang fikk vite hvor glad Lillian var i henne.
Rain ble bekymret da hun observerte Lillians bekymrede uttrykk og merket at Lillian så opprørt ut. Både det faktum at Lillian hadde dukket opp foran henne utenfor biblioteket og hennes uttrykk, sendte en bølge av ubehag nedover ryggraden hennes. Hun begynte å tenke at hennes lille pusterom fra den konstante torturen hennes slektninger elsket å utsette henne for, var i ferd med å ta slutt.
Lillian, pustende litt etter sin stille løping opp trappene, sa, "Der er du, jeg har lett etter deg overalt." Hennes stemme var litt skjelven av lettelse.
Rain, med et uttrykk som viste hennes bekymring, spurte, "Hva er galt, Mester Lillian?" Automatisk holdt hun stemmen myk og lav. Slaver skulle ikke høres med mindre de ble bedt om å snakke, eller sees med mindre de ble bedt om å dukke opp.
Lillian måtte ta et dypt pust for å snakke til Rain. "Din mor har en av sine onde planer for deg i kveld, søte jente, planer du ikke vil tenke på." Lillian trakk frem en liten flaske laget av lilla iriserende glass.
Da Lillian rakte ut flasken for at Rain skulle ta den, rakte hun automatisk ut en hånd og tok den. Rain så på Lillian med et nysgjerrig uttrykk i ansiktet, og spurte deretter med en lav, myk stemme. "Hva er dette til, Mester?"
Lillian ønsket ikke å avsløre alle de grusomme detaljene av samtalen hun ikke skulle ha hørt til Rain. Så hun sa utålmodig. "Ikke tenk på det akkurat nå. Bare drikk potionen i den, dette er det eneste som vil redde deg fra din mors onde plan i kveld." Hun ga Rain akkurat så mye informasjon som hun trengte for å få Rain til å drikke potionen.
Rain antok at uansett hvilken trolldomsladet potion som var i flasken, ville Lillian ha laget og forhekset den selv. Hun tenkte på Lillian som en fantastisk Potionsmester og Historiker. Lillian var en utrolig mektig heks, ikke at noen andre enn Rain og hennes far visste det. Det var imidlertid med vilje, hver eneste svart magi-trolldom Lillian hadde blitt tvunget til å prøve, mislyktes alltid.
Svart magi gikk imot alt som Lillian var. Født med klarsynets kraft, kunne Lillian se konsekvensene av ikke bare hennes umiddelbare handlinger, men all skade den vridde magien ville forårsake utover det. Rain visste at hvis Lillian ikke hadde hatt klarsynets kraft, ville hun ha blitt drept for lenge siden.
Rain trakk korken av flasken og drakk potionen inni. Mens hun gjorde det, tenkte Rain på rollene Lillian hadde i livet hennes. Lillian var ikke bare hennes lærer, hun var også hennes beskytter. Vel, så mye som hun kunne være uten å få dem begge drept av Hekseforbundet. Lillian var mer en morsfigur for Rain, hennes egen mor var en ond heks som misbrukte og torturerte sitt eget avkom.
Innholdet i potionen fikk Rain til å føle seg varm innvendig. Hun kunne merke at det var mer enn én trolldom vevd inn i potionen. Rain følte lagene av beskyttelse potionen ga henne. Å føle beskyttelsene gjorde Rain nysgjerrig og litt redd for hvorfor hun ville trenge dem. Rain visste at Lillian aldri ville gitt henne noe slikt uten at det var nødvendig.
"Vær så trygg som mulig i kveld under banketten, Rain, det er der alt skal skje i kveld." Lillian sa, bekymret for Rain og hva som skulle komme. Med det forlot Lillian raskt uten å lage en lyd, og forsvant fra synet nesten umiddelbart.