Kapittel 1
Jeg sluttet ikke å løpe til tross for de skarpe smertene som klemte mot lungene mine hver gang jeg inhalerte den skarpe vinterluften.
Jeg kunne ikke, og ville aldri stoppe å løpe... Han kom til å drepe meg denne gangen, det visste jeg med sikkerhet.
Selv om jeg kjente disse skogene som min egen lomme, følte jeg meg fortsatt milevis fra noen veier eller menneskelighet mens jeg fortsatte å løpe i den bekmørke natten - de bare føttene mine skrapet mot den grove skogbunnen.
Føttene mine var helt sikkert revet opp på dette tidspunktet, men adrenalinet var altfor høyt, noe som betydde at jeg knapt kunne føle noe i min nåværende tilstand.
Jeg fortsatte å sprinte videre gjennom skogen mens kroppen min begynte å skjelve, ønsket å gi etter og sakte overgi seg til nattens kulde.
Da jeg hørte det plutselige skuddet i det fjerne... Det var akkurat nok kraft til å få meg til å fortsette i raske skritt.
Jeg måtte komme så langt unna som mulig fra den psykotiske jævelen som jaktet på meg.
Ville jeg noen gang våge å kalle ham det ansikt til ansikt? Nei. Men jeg finner noen ganger trøst i å vite at underbevisstheten min ikke var i nærheten av like engstelig som den virkelige meg.
Jeg kom til å dø denne gangen.
Han kom til å drepe meg.
Han skyldte på meg for morens død... han torturerte meg for det... men det jeg gjorde kunne ikke hjelpes... Jeg kunne ikke ha endret utfallet den natten... men i kveld var hans siste bristepunkt. I det øyeblikket jeg hørte ladingen av pistolen nedenfra, visste jeg at jeg måtte dra. I kveld var natten han skulle avslutte meg, og for å være helt ærlig... jeg vurderte til og med å la ham gjøre det.
Mens jeg fortsatte å løpe, redd for at livet mitt snart ville ta slutt... stoppet jeg plutselig da et sterkt lys fanget oppmerksomheten min fra en nærliggende trelinje.
Jeg snudde meg skarpt i panikk for å se hva det var før jeg møtte to blendende røde øyne som stirret tilbake på meg fra avstanden.
Hvem i all verden har røde øyne? Det må være noen skumle linser... og å finne noen som bruker fargede linser i vår lille landlige by? Dette måtte være en komplett første.
"H-Hvem er du?" stotret jeg frenetisk, mens jeg så figuren tre ut fra trærne og brakte meg tilbake til virkeligheten mens jeg snublet litt bakover.
Han hadde på seg en helsvart dress og så ut som en forretningsmann (ikke på en god måte... mer som en mafia narkotikahandler-type forretningsmann).
"Lupin." uttalte han uhyggelig, og introduserte seg for meg før han vippet hodet for å se på meg.
Lupin? Jeg hadde aldri møtt eller hørt om noen med et navn som Lupin i mitt liv heller. Han var definitivt ikke herfra.
"H-Hva vil du med m-meg?" stotret jeg og tok et skritt bakover igjen, frykten overveldet kroppen min mens han smilte ned på min 1,60 meter høye, petite skikkelse.
Når jeg tenkte på farens høyde, måtte denne mannen ha vært omtrent 1,80 meter, noe som ga ham full rett til å se ned på meg.
Jeg var hjelpeløs. En dum, redd, hjelpeløs jente.
Jeg skammet meg over hvor lettskremt jeg ble... men igjen, hvor mange jenter på min alder blir jaget av sin gale far gjennom skogen med en pistol (og løper inn i en gangster-mann med skarpe røde linser i mellomtiden)?
"Jeg kan ta deg langt bort herfra... langt bort fra faren din hvor han ikke kan drepe eller skade deg... alt du trenger å gjøre er å ta hånden min." Han vippet hodet til den andre siden før han rakte ut sin lange, benete hånd til meg mens jeg stirret på ham med vidåpne øyne og så ham gå forsiktig nærmere.
Munnen min åpnet og lukket seg som en fisk på land mens jeg så på ham... hvordan visste han at faren min ville ha meg død? Hvem er han? Kjenner han ham godt? Kanskje dette er en felle!
Under mine tanker hopper jeg nesten tre meter opp i luften når jeg hører lyden av et nytt skudd - et som nå hørtes altfor nært ut for min smak.
Hvor kunne denne mannen muligens ta meg? Uansett hvor jeg går, vil faren min sannsynligvis jakte meg ned... Jeg måtte dra til et helt annet univers for å unnslippe den mannen.
Men jeg antar at livet mitt ikke kunne bli noe verre om jeg ga det et forsøk? Kanskje han har en bil i nærheten som kunne ta meg bort fra ham, og så kanskje jeg kunne komme meg til politistasjonen? Det er hvis de i det hele tatt ville ta historien min på alvor.
Men jeg mener, denne mannen kunne også være en total gal morder... hvem vet hva hans intensjoner for meg kunne være?
"Tiden tikker, menneske..." Han gliste, mens pusten min ble uregelmessig ved innseelsen av min nåværende situasjon.
Vent?
Kalte han meg nettopp menneske? For en måte å tiltale noen på? Jeg antar at nå ikke er den beste tiden å tenke på hans tilfeldige ordvalg...
Jeg kunne ikke unngå å tenke på hvor mye tid jeg nå kastet bort ved å stå her som en blundrende idiot når jeg kunne ha løpt. Jeg kunne ha kommet meg til landsbyen nå... Jeg kunne ha gått til politiet... men i stedet står jeg her frosset i frykt og stirrer på denne skremmende fremmede.
"Dani... jeg kan høre deg... jeg vet at du er nær..." Jeg hører min fars syngende stemme flyte ut fra de nærliggende trærne - bare for å få meg til å skvette.
Han er gal! Det var ingen vits i å prøve å snakke ham fra det lenger. All tigging i verden ville ikke stoppe ham fra å drepe meg. Han hatet meg.
Han vil ikke nøle med å skyte meg død når han finner meg her... Jeg har omtrent tjue sekunder på å gjøre et trekk, ellers er jeg død...
"Ta hånden min, så skal jeg få ham til å forsvinne." Mannen ved navn Lupin vrikker nå med sine benete fingre, og frister meg til å ta hånden hans igjen.
Hvordan kunne han muligens ta meg bort fra ham? Jeg har omtrent ti sekunder igjen før han blåser ut hjernene våre!
Svetten (til tross for at det var kaldt nok til å snø) rant ned fra hodet mitt i bølger. Jeg var et nervøst vrak. Jeg kunne ikke tenke på å gjemme meg eller løpe. Jeg var frosset stiv og stirret på den merkelige mannen foran meg. Jeg kunne ikke hjelpe det... han holdt meg fanget med sitt blikk...
Pusten min blåste raskt ut kald røyk mens jeg sto der og peste i desperasjon.
"Der er du, din lille tøs! Åh, og se hva vi har her... en creepy jævla kjæreste av deg for å redde dagen... Jeg visste alltid at du var en patetisk hore som ville ligge med hva som helst som går... Jeg mener, aldersforskjellen overrasker meg heller ikke!" Faren min hånler, og ser mellom oss begge i avsky mens han tapper siden av hagla mot håndflaten.
"Hvis du tror for et jævla sekund at han vil stoppe meg fra å avslutte ditt elendige lille liv, Dani, så er du like dum og naiv som jeg trodde! Så si dine siste farvel nå, kjære... før jeg sender deg tilbake til helvete der du hører hjemme!" Han lo gal, løftet riflen for å lade den og forberede seg på sitt siste skudd...
Hjertet mitt banket raskt, og jeg følte meg fysisk syk ved å se faren min forberede våpenet. Jeg kastet et raskt blikk tilbake til mannen som fortsatt sto ved siden av meg. Jeg la merke til at han ikke var redd i det hele tatt for farens nærvær, langt mindre for våpenet hans...
I stedet bøyde den merkelige mannen ved navn Lupin sakte hodet og gestikulerte ned mot sin fortsatt utstrakte hånd som han igjen fristet meg til å ta, og denne gangen... uten å tenke meg om...
Jeg grep den.
På samme tid,
Ser jeg faren min trekke av og kulen skyter direkte mot meg
Bang!