Kapittel 4
Jeg hadde ikke sett Damian hele uken på grunn av all lesingen og ferdigstillingen av prosjektene mine. Jeg var i alle avanserte klasser, og jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville gå på skolen neste uke, så jeg jobbet hardt sammen med Holly for å bli ferdig med alt.
"Er du spent på bursdagene våre i morgen?" hvinte Holly.
Jeg rullet over i sengen og sa, "Helvete ja! Jeg er så spent på å møte ulven min! Jeg lurer på hvor stor hun blir, hvilken farge, og hva navnet hennes er."
"Jeg også! Jeg er så glad for at foreldrene dine lot meg overnatte i natt. Jeg er glad vi får dele dette sammen."
"Vel, vi har jobbet ræva av oss hele uken, så vi slipper å gå på skolen i dag og neste uke!"
Holly fikk plutselig et alvorlig uttrykk i ansiktet. "Hva vil du gjøre hvis Damian ikke er din make?" Holly kjente til tankene og frykten min. Jeg forteller henne alt.
Sukkende svarte jeg, "Jeg vet ærlig talt ikke. La oss sove. Jeg har en følelse av at morgendagen blir lang."
"Våkn opp, sovedyr!" Jeg hørte plutselig roping i hodet mitt. Kanskje jeg fortsatt drømte. "Jeg er ikke en drømmejente! VÅKN OPP!" Jeg slo øynene opp og innså at jeg hadde fått ulven min!
"Å, herregud, hva heter du, hvilken farge har du? Jeg elsker deg allerede!" ropte jeg. Jeg prøvde å ligge stille så jeg ikke vekket Holly, men jeg var så spent!
Jeg hørte henne fnise. "Jeg heter Raven, og du vil se hvilken farge jeg har når vi skifter!"
"Faen, kan jeg skifte nå?"
"Så utålmodig, men ja, du kan. Det vil gjøre vondt, men jeg vil hjelpe deg gjennom det," sa Raven.
Veldig stille, stod jeg opp av sengen, listet meg ned trappen og gikk ut. "Ok, hva nå?"
"Gå inn i skogen, du bør kanskje kle av deg og gjøre deg komfortabel. Dette vil ta litt tid."
Tretti minutter senere brant det som ild gjennom kroppen min. Jeg bet meg i tungen for å unngå å rope og gjøre meg til kjenne. Plutselig hørte jeg beinene mine begynne å knekke. "RAVEN, hva skjer?"
"Se for deg at hendene dine er poter og at du er en ulv," instruerte Raven. "Jeg vet at dette kommer til å gjøre vondt, men det vil bare vare en kort stund. Du klarer dette!" Jeg lå i fosterstilling og hørte beinene brekke, og neste ting jeg visste, var at jeg så på jorden. Jeg luktet den våte jorden og flere dufter. Jeg visste ikke hva de var. Jeg så ned og så mørkebrune og rødlige poter. Rundt meg var alt klarere, lysere, høyere og hadde flere dufter enn før.
"Wow." Det var alt jeg kunne si akkurat nå.
Leende sa Raven, "La oss løpe!" Og det gjorde vi. Vi løp opp til en bekk, og jeg så ned. Raven var vakker. Hun hadde mine smaragdgrønne øyne og mørkebrunt pels med nesten en rød nyanse. Vi endte opp med å løpe i noen timer før vi fant tilbake til foreldrene mine sitt hus.
"Du bør nok skifte tilbake og få litt søvn. Du vil trenge det for i dag!"
"Eh, hvordan da, Raven?"
"Se for deg selv som menneske igjen." Raven himlet med øynene til meg.
Jeg gjorde som hun ba om, og plutselig følte jeg meg kald. Jeg så ned og så at jeg var naken og tok på meg klærne igjen. Jeg snek meg tilbake i sengen og følte meg utmattet.
"Du vil være sliten resten av dagen, men også, gratulerer med dagen!"
"Takk, Raven! God natt!"
"Å GUD Å GUD!" Jeg hørte skrik, og jeg satte meg rett opp i sengen. Jeg tørket håret bort fra ansiktet og så rundt for å se Holly hoppe opp og ned mens hun skrek. Jeg holdt meg til hjertet og prøvde å få oversikt, men akkurat da jeg skulle spørre Holly hva i helvete som foregikk, kom foreldrene mine stormende inn døren, nesten rev den av hengslene.
"Hva skjedde? Hva er galt?" spurte mamma oss.
"Jeg har fått ulven min! Herregud, hun er så sarkastisk og morsom! Hun er akkurat som meg og kan ikke vente med å finne vår makker!" sang Holly mens hun snurret rundt og rundt som et barn etter å ha fått is.
"Hva heter hun?" spurte jeg. Jeg kunne ikke vente med å fortelle foreldrene mine om Raven. "Er hun alltid så høylytt?" spurte Raven, med en tone av irritasjon og underholdning. "Ja, det er bare Holly. En veldig stor personlighet i en liten kropp."
"Indy! Jeg kan ikke vente med å skifte og se hvordan hun ser ut!"
"Etter frokost, Holly! Du trenger energien din til det!" kjeftet mamma lett, men det var et smil på ansiktet hennes, så vi visste at hun ikke var sint lenger. "Dette krever sjokoladechip-pannekaker!"
Jeg hørte pappa mumle om hvordan han aldri får vafler lenger, og mammas latter da hun kjeftet på ham for å prøve å være vanskelig. Så røff og streng som han var, ville det alltid være et mykt punkt for meg og mamma.
"Ulven min heter Raven! Hun er også akkurat som meg og har brunt hår med en rød glans i!"
"Har du allerede skiftet?" spurte Holly med et nedslått uttrykk i ansiktet. "Jeg trodde vi skulle skifte sammen." Sukkende satte hun seg ned på sengen. Jeg krøp bort til henne og ga henne en klem.
"Jeg mente ikke å såre følelsene dine. Raven vekket meg i går kveld, og jeg kunne bare ikke vente. Jeg har ikke mye energi, men jeg vil gjerne skifte igjen med deg og ta en kort løpetur!"
"Å, ja, vær så snill! Kanskje min makker er der ute. Jeg kunne trenge litt sexy tid med en makker."
Raven sang mens hun snurret i hodet mitt, "Jente, vær så snill, kontroller tankene dine." Jeg himlet med øynene. Hvis tankene hennes er like ille som mine...
"Ok, ja, det ville være greit. Jeg er ikke sint, egentlig, bare skuffet. Jeg forstår det helt. Jeg ville nok ha gjort det samme," sa Holly, mens hun kom til enighet med situasjonen. Hun trodde vi skulle gjøre alt samtidig. Finne våre makkere, bli gravide og alt samtidig. Jeg følte aldri at det kom til å skje, men jeg la aldri ned drømmene hennes. Ærlig talt, jeg ville ikke. Jeg ville gjerne at vi skulle oppleve alt sammen, men det føltes aldri riktig.
"Jenter! Frokost!" ropte mamma fra kjøkkenet. Holly dyttet meg på sengen og spurtet mot døren. Dessverre hadde jeg alltid vært raskere og klarte å snuble foten hennes, så hun fløy inn i veggen. Hun landet med et dunk. Jeg stoppet ikke fordi vi hadde gjort dette så mange ganger, og nå som hun hadde sin ulv, ville hun helbrede raskere. Jeg kom til kjøkkenet bare sekunder før henne.
"Ærlig talt, jenter. Er dere ikke litt for gamle for det barnslige tullet?" kjeftet pappa på oss. Jeg ga ham et kyss på kinnet mens mamma ba ham la oss være i fred. Det var bursdagen vår, og vi ville bare spise. Vi skjulte smilene våre og fylte munnen. Mamma elsket å lage mat. Jeg fikk ferdighetene mine fra henne.
"Hva er planene deres i dag, jenter?" spurte mamma.
"Etter frokost skal vi skifte og ta en løpetur, men deretter sannsynligvis bare ligge rundt hele dagen, spise junk food og se på filmer. Jeg har hørt at første gang man skifter tar det på kreftene, så vi gjør det i dag, så vi har energi til å danse i morgen!" sa Holly.
"Jeg vet at guttene er opptatt med pakkeoppgaver i dag, så det blir bare dere to," sa pappa. De prøvde å få alt klart slik at pappa og alfaen kunne pensjonere seg, og Damian og Trevor kunne ta over. Zach hadde grensepatrulje i dag. Han byttet slik at han kunne ha fri i morgen. Så det var jentedag!
"Det er greit. De vil uansett ikke se filmene våre!" sa jeg, litt skuffet. Jeg visste at Damian sa at han ikke ville se meg i dag, men jeg holdt håpet oppe.