Kapittel 1
Kapittel 1
Colette lå i sengen, akkurat som Matheo hadde forlatt henne for tolv timer siden. Hun hadde ikke rørt seg, ikke spist, og knapt blunket. Det var som om hun hadde mistet viljen til å gjøre noe som helst annet enn å puste. Tyngden av den forestående avgjørelsen presset ned på brystet hennes, og gjorde det vanskelig å trekke pusten fullt inn. Hun elsket Matheo inderlig og ville ikke forlate ham, men i kveld, hvis han ikke ga henne et glimt av håp om at ekteskapet deres kunne overleve, måtte hun ta den vanskeligste avgjørelsen i sitt liv.
Hun lå der, urørlig, og lurte på hvordan livet hennes ville være uten Matheo. Frykten grep magen hennes og vred den i smertefulle knuter. Hvor skulle hun dra? Hva skulle hun gjøre? Han var hennes eneste familie; hun hadde ingen andre. Onkelen og tanten hennes hadde vært altfor glade for endelig å bli kvitt henne etter at hun giftet seg med Matheo rett etter studiene. De ville ikke ta henne tilbake nå. Hun følte seg dum for noen gang å ha trodd at de kanskje ville.
Klokken var ni om kvelden. De tørre øynene hennes flyttet seg til klokken på veggen, og hun så minuttviseren bevege seg raskere og raskere. Den morgenen hadde hun bedt Matheo om å komme hjem tidlig slik at de kunne dra et sted sammen, alene. Han hadde nikket og avfeid henne med den samme monotone tonen han brukte for alle hennes bønner, som den mekaniske pipingen fra en maskin. Under frokosten hadde hun spurt ham igjen, "Hvor synes du vi skal dra for å spise middag?"
"Hvor du vil, kjære," hadde han svart, uten engang å se på henne. Hun hadde ikke kysset ham farvel, en vane hun hadde sluttet med for en måned siden. Han hadde ikke merket det. Noen ganger følte hun at han ikke engang var klar over at hun var der, bortsett fra når han ønsket sex om natten eller å vise henne frem på fancy fester som pynt. På disse arrangementene ville han sjarmere investorer og snakke forretninger, alltid stående ved siden av den forbannede blonde sekretæren.
Og hun hadde vært så dum, så naiv. Som 19-åring, uten noen gang å ha kjent kjærlighet av noe slag, hadde hun vært desperat etter det. Onkelen og tanten hennes ga henne alt hun trengte materielt, men aldri kjærlighet eller hengivenhet. Hun hadde vært en dekorativ vase i deres storslåtte liv, alltid i periferien. Da Matheo kom inn i livet hennes, trodde hun at hun hadde funnet en mann som elsket henne betingelsesløst. De hadde vært forlovet i de korteste to månedene, hvor han overøste henne med oppmerksomhet, blomster, gaver og fantastiske dater. Hun trodde han elsket henne. Dumme Colette!
Hun hadde ikke kjent den virkelige Matheo da. Hun hadde bare sett det han ville at hun skulle se: den omsorgsfulle, kjærlige, tilbedende forlovede og den sensuelle ektemannen som ikke kunne holde seg unna henne under bryllupsreisen. Men bryllupsreisen tok slutt, og den virkelige verden trengte seg på. Matheo var en arbeidsnarkoman som så ut til å bry seg om ingenting annet enn jobben sin. Nei, det var ikke helt sant—det var noen andre han brydde seg om: sin kalde, blonde sekretær, Iris.
I de tidlige lykkelige dagene av forholdet deres, visste ikke Colette om Iris. Hun brukte ikke ordet "besittende" lett. Iris klamret seg til Matheo med en intensitet som fikk Colette til å føle seg som en inntrenger. Noen ganger virket det som om Iris var den virkelige kona, som deltok på forretningsmøter, viktige middager og gallaer med Matheo, mens Colette ble etterlatt. Colette følte seg som den andre kvinnen, hennes eneste formål var å tilfredsstille Matheos lyster i sengen. Han delte aldri livet sitt utenfor hjemmet deres med henne, nevnte aldri dagen sin, hvem han møtte, eller hva han gjorde. Han virket bare opptatt av jobben sin og sekretæren sin.
De hadde kranglet utallige ganger om Iris. Colette hadde bedt ham om å skape litt avstand mellom dem, men han forsvarte alltid Iris. "Hun har vært min personlige assistent i ti år, lenge før du kom inn i livet mitt!" hadde han ropt under deres siste krangel. "Og hun vil være her lenge etter at du er borte," hadde han ikke sagt, men meningen var klar. Tårene hadde fylt Colettes øyne, og da Matheo så henne slik, mumlet han noe ondt under pusten og stormet inn på badet, smelte døren bak seg.
Selv om Iris hadde holdt seg innenfor profesjonelle grenser, kunne Colette kanskje ha funnet fred med det. Men Iris var overalt—i helgene, sene kvelder—alltid der med Matheo. Colette var lei av det, lei av å bli avfeid som om følelsene hennes ikke betydde noe. Alt kulminerte i går kveld klokken 03.00 da Matheos telefon ringte. Det var Iris. En følelse av kvalme spredte seg gjennom Colette da hun så mannen sin svare på samtalen og begynne å pakke tingene sine mens han fortsatt snakket med Iris.
"Mat, hvor skal du?" spurte hun, selv om hun visste at det ikke spilte noen rolle. Uansett hvor han skulle, ville Iris være der, og hun ville bli etterlatt til å forestille seg slutten på ekteskapet deres i den kalde, tomme sengen deres.
"Brisbane," mumlet Matheo uten engang å se på henne mens han fortsatte å pakke klærne sine. Hans bare bryst beveget seg rytmisk med hver pust, hans sjeldne nynning knapt hørbar. Telefonen var fortsatt klemt til øret hans.
"Når kommer du tilbake?" spurte Colette, med desperasjon i stemmen.
Matheo svarte ikke, oppslukt i samtalen med Iris. Han gikk inn på badet for å hente tannbørsten og toalettsakene sine.
"Matt?" ropte hun, frustrasjonen hennes økende.
"Hva?" kom det dempede svaret hans mens han pakket barberingssettet.
"Når kommer du tilbake?" gjentok hun, enda mer desperat denne gangen.
"Kan du holde kjeft et sekund?" snappet han. "Nei, jeg snakket ikke til deg. Fortsett, Iris," beroliget han, tonen hans mild for kvinnen på linjen.
Colette sto noen få meter unna, sjokkert utover fatteevne. Ansiktet hennes ble spøkelsesblekt da hun innså hva som nettopp hadde skjedd. Tålmodigheten hennes brast. Hun marsjerte inn på badet, rev telefonen ut av hånden hans, og kastet den over gulvet. Skjermen knuste i utallige biter.
"Colette!" brølte Matheo, ansiktet hans ble rasende rødt mens han stirret på henne.
I det minste så han på henne nå.