KAPITTEL 1: FØRSTE HJERTESORG
Jeg lurer på hvor mye trøbbel jeg vil få hvis jeg heller kokende kaffe over professor Lincoln eller stikker hånden hans, som han stryker nedover armen min, med en gaffel.
Jeg griner, håper det ser ut som et høflig smil mens jeg trekker armen min bort fra hans. "Jeg forstår, professor; jeg skal levere papirene til deg på mandag, jeg lover."
Elias Lincoln, min grunnleggende genetikkprofessor og den største sleipingen som går på denne planeten, gliser mot meg, hans gjørmefargede øyne raker over kroppen min på en måte som får meg til å skjelve av avsky.
"Du vet, April," sier han hest, "som min assistent forventer jeg mer av deg."
Jeg svelger og vender tilbake til kaffeordren jeg holder på med. Fredager er alltid travle på Rover, den lokale kaféen på campus. Det siste jeg trenger er at den perverse professoren min prøver å utnytte meg på min andre jobb ved å bruke min første jobb som unnskyldning.
"Jeg forstår, professor," svarer jeg, prøver å konsentrere meg om å tegne bladkunsten på latten jeg har laget. "Jeg har vært litt opptatt, men jeg skal komme gjennom."
"Du vet at du også stryker i klassen min, ikke sant, April?"
Jeg sukker. "Jeg skal komme gjennom, professor," gjentar jeg.
"Du vet, hvis det å være assistent er for mye arbeid, finnes det... andre ting du kan gjøre for betalingen." Hånden min rykker til når han rekker ut etter meg igjen og stryker en finger oppover armen min. Jeg freser når noe kaffe renner over og skolder hånden min.
Jeg ser bort på Mindy, sjefen min. Blikkene våre møtes kort, og jeg vet at hun ser bønnen i mine øyne, men hun ser bort, ignorerer det faktum at jeg blir trakassert rett foran henne.
"Det går bra," sier jeg sammenbitt mens jeg lager en ny kopp.
"Jeg kan også veilede deg?" Hånden hans glir lenger oppover armen min, og jeg stivner når han stryker den mot brystet mitt. "Privat, selvfølgelig."
"Hvis du er ferdig med kaffen din, professor," sier jeg sammenbitt, tar et bevisst skritt tilbake, "vi har det ganske travelt i dag."
Luringen smiler. "Tre dager."
"Hva?"
"Hvis du ikke går med på min private veiledning innen tre dager, må jeg finne en annen assistent."
Jeg måper, føler meg like deler redd og sint. "Du vil sparke meg fordi jeg ikke vil ligge med deg?" spør jeg vantro.
Han rister på hodet. "Hvorfor må du få det til å høres så vulgært ut?"
"Fordi det er det det er," freser jeg.
"Jeg trenger denne jobben, professor." Tonen min blir bønnfallende. "Søsteren min har type 1 diabetes og jeg er hennes verge, vi har ingen forsikring og hennes behandling er så dyr, jeg—"
"Alt jeg hører er at du kunne trengt ekstra veiledning." Han reiser seg og smiler. "Tre dager, April."
Og så er han borte.
Jeg stirrer på glassdøren i fullstendig vantro, føler at jeg kommer til å drukne—under vekten av hans forslag, konsekvensene hvis jeg nekter. Den totale stormen livet mitt er i.
Hvis jeg mister assistentjobben, vil jeg ikke ha råd til Junes medisiner, halve husleien eller neste semesters skolepenger.
En tåre glir nedover ansiktet mitt, faller ned i kaffekoppen i hånden min med et lite plask.
"Hei, Lou," hilser jeg når jeg kommer hjem til leiligheten min om kvelden.
Romkameraten min, Louise, snur seg fra plassen sin på sofaen. "April!" Hun demper TV-en og spretter opp for å gi meg en klem.
"Hei," sukker jeg mot henne, og kjenner dagens tyngde true med å dra meg ned.
"April..." Hun trekker seg litt tilbake, og de skarpe blå øynene hennes studerer meg, uten tvil legger hun merke til de rødrandede øynene mine og posene under dem. "Går det bra?"
Jeg trekker på skuldrene og slipper handleposene på benken.
"Hvor er June?"
"Sover," svarer Louise.
Jeg ser på klokken min. "Har hun—"
"Fått insulinsprøyten sin og spist en kyllingsandwich til middag—fullkornsbrød."
Jeg gir romkameraten min et trøtt smil. "Du er en engel, Lou; jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg."
Hun trekker på skuldrene. "Jeg gjør hva jeg kan for å hjelpe. Du sliter deg ut, April."
Jeg sukker mens jeg pakker ut varene. "Jeg er alt hun har."
"April—"
"Hvis jeg ikke jobber hardt, hvis jeg ikke får penger til medisinene hennes og noe skjer med henne—" Jeg trekker pusten skjelvende mens et bilde blinker gjennom tankene mine. Av foreldrene mine—liggende døde på gulvet etter å ha tatt en overdose sammen.
Jeg rister på hodet og tvinger minnet bort.
"Jeg kan ikke miste henne også."
Louise sukker og tar esken med frokostblanding fra hånden min. "Hva med deg selv?" spør hun og går mot skapet. "Du kom inn på skolen med et akademisk stipend, og nå sliter du med å få C'er fordi du er for utslitt og utbrent. Du hadde mistet stipendet hvis det ikke var for TA-jobben din og—"
"Professor Lincoln vil ligge med meg."
Louise stopper opp. "Hva?"
Jeg trekker hjelpeløst på skuldrene, og føler tårene forme seg i øynene mine. "Hvis jeg ikke sier ja innen tre dager, mister jeg jobben."
"Åh, April," sukker hun og trekker meg inn i en omfavnelse, stryker meg kjærlig på ryggen. "Stakkars deg."
Jeg snufser og hviler haken i halsgropen hennes. "Jeg er så sliten, Lou," hvisker jeg.
Jeg er glad for at June sover. Jeg må alltid være modig for lillesøsteren min. Hvis hun noen gang fikk vite hvor rotete jeg egentlig er...
Hun kan ikke håndtere å miste den siste foreldreskikkelsen i livet sitt.
"La oss rapportere ham til Student Affairs," sier Louise.
Jeg fnyser. "Jeg har ingen bevis; det blir mitt ord mot hans—"
Jeg stivner og stirrer på TV-en bak Louise.
"Hva?" spør hun og trekker seg tilbake.
Jeg stirrer på TV-en—på intervjuet som pågår. En mann og en kvinne i femtiårene, med tre gutter i tjueårene stående bak dem, smilende høflig til kameraet.
"Lou," hvisker jeg. "Volum."
"Hva?"
"Volum," insisterer jeg, stirrende på gutten i midten.
Korte mørke krøller, skarpe grønne øyne, syndig fyldige lepper. Et ansikt skåret av gudene selv.
“Dette er en spøk, ikke sant?” Grusom, hånende latter. “Jeg, kysse deg? Jeg spiser heller dritt.”
Mer latter, grusom og hånende—og lyden av mitt unge, tenåringshjerte som knuses.
Louise finner fjernkontrollen, og snart fyller lyd rommet.
"...og der har du det," sier reporteren. "Damer, det er deres sjanse til å delta i en virkelig versjon av The Bachelor. Ashford-familien tar imot søknader for bruder til sine tre kvalifiserte sønner—Lucas, Peter og Nathan. De tre arvingene må finne passende koner for å kunne gå videre og starte en ny generasjon av Ashford-lederskap."
Jeg svelger hardt. Nathan Ashford. Min ungdomsforelskelse—nei, forelskelse er for lite ord.
Min første kjærlighet.
Og mitt første knuste hjerte.