Kapittel 5
Kapittel 5 - Venner
Det har gått to uker siden angrepet fra de fredløse. Alle har vært opptatt med ekstra trening og patruljering for å plage meg, inkludert Miranda. Ribbeina mine har grodd, og jeg har følt meg bedre enn jeg har gjort på lenge.
Max har lagt mat ved vinduet mitt siden blåbærmuffinsene. Å spise hver dag har gitt meg styrke og energi. Jeg klarer å fullføre oppgavene mine litt raskere slik at jeg kan få mer søvn.
Klokken er ti om kvelden, og jeg står ved tørketrommelen og bretter den siste bunken med håndklær, fortapt i tankene mine. I morgen er det min attende bursdag. Jeg er ikke sikker på om jeg er redd eller spent, kanskje litt av begge deler. Jeg skal kunne skifte for første gang og få ulven min. Jeg kan ikke vente med å møte ulven min; jeg håper hun liker meg. Ulver er sterke av natur, og jeg er bekymret for at hun vil finne meg svak.
Når jeg får ulven min, vil jeg kunne tankelinke med flokken. Jeg vil også bli sterkere og helbrede raskt. Lukten min vil bli sterkere, og jeg vil kunne finne min make, hvis han er i denne flokken. Min make! Jeg sukker. Den ene personen som er laget for deg og vil beskytte deg. Jeg dagdrømte om min make og å få mitt første kyss, da jeg hørte et tap-tap på det lille vinduet mitt. Det var Max.
Jeg hoppet opp på tørketrommelen og skjøv opp vinduet. "Hvordan går det med nesten-bursdagsjenta?" spurte Max med et stort smil om munnen. Han holdt en eske med pizza.
"PIZZA!" hvinte jeg. Jeg kan ikke huske sist gang jeg hadde pizza.
"Jeg var ikke sikker på hva du ville like, så jeg tok en kjøttelsker-pizza." Max åpnet esken og skjøv den på bakken ved vinduet.
"Perfekt valg, alle varulver er kjøttelskere." Jeg lo.
"Spis opp, vi må få deg frisk og sterk til din første skifte i morgen." Han satte seg ned på gresset med ryggen mot huset ved siden av det lille vinduet mitt. Det er årevis siden noen har ønsket meg en god bursdag, og nå fikk jeg også pizza.
Jeg strakte hånden ut av vinduet og løftet forsiktig en tung pizzabit. Den var fullastet med italiensk pølse, pepperoni, skinke og bacon. Den luktet så godt; jeg siklet nesten.
Jeg tok en bit, "Mmmm, å min Gudinne Max, dette er FANTASTISK."
Han lo, tok en bit. "Det er det virkelig," sa han mens han tok en bit.
Jeg satt på toppen av tørketrommelen, og han satt ute under stjernene. Vi spiste begge i behagelig stillhet. Vi hadde tilbragt flere netter med å spise slik og prate.
"Lucy, Ranger ba meg bli med ham til Night Howlers Pack i morgen for å diskutere viktige saker. Vi drar ved daggry og skal være tilbake før solnedgang, så jeg kan hjelpe deg med ditt første skifte."
"Høres flott ut. Takk, Max."
"Vil du ha en bit til?" Han tilbød.
"Skulle ønske jeg kunne, jeg er stappmett." Jeg smilte opp til ham mens jeg klappet på den fulle magen min.
"Her, ta denne i tilfelle du våkner om natten og trenger et mellommåltid." Han pakket inn en stor pizzabit i serviettene og ga den til meg gjennom vinduet.
"Takk, Max, sees i morgen kveld." Jeg smilte tilbake og lukket vinduet da han gikk.
Jeg la pizzabiten på toppen av plastkassen min og krøllet meg sammen i hundesengen min. Max har offisielt blitt min favorittperson i Dark Moon-flokken.
Max var tjue-tre år gammel, to år yngre enn Ranger. Han hadde funnet sin make da han var atten, og de ventet sitt første valp et år senere. Hans make, Olivia, var gravid på den tiden og hadde blitt drept i samme fredløse angrep som min far og vår Luna.
Max var det stikk motsatte av sin yngre søster Miranda. Mens jeg tenkte på Max, la jeg hodet ned og ba til Månegudinnen om at Max en dag ville få en ny sjanse til å finne en make. Hvis noen fortjente å være lykkelig, var det Max. Den som endte opp med ham, ville være en heldig hunulv.
Øyelokkene mine ble tunge og lukket seg. Å sove med full mage er fantastisk ... den pizzaen er fantastisk, tenkte jeg mens jeg duppet av.
"Lucy."
"Lucy."
Jeg ble vekket fra søvnen og åpnet de søvnige øynene mine. Det var fortsatt mørkt. Jeg trodde jeg hørte noen rope navnet mitt.
"Hallo Lucy."
Jeg satte meg opp i sengen. "Hvem er der?" ropte jeg. Jeg hørte en kvinnelig stemme fnise, men jeg så ingen.
"Lucy, det er meg, Lia. Jeg er ulven din." sa stemmen.
Det må være etter midnatt, teknisk sett gjør det meg til bursdagsbarn allerede. "Gratulerer med dagen, Lucy!" sa hun.
"Takk," sa jeg høyt.
"Lucy, du trenger ikke å snakke høyt, jeg kan høre deg i hodet ditt."
"Å, riktig." Jeg smilte. Jeg lukket øynene og fokuserte på Lia; jeg kunne se henne i hodet mitt. Hun var vakker. Fargen av sol og ild, med de samme ravfargede øynene som meg. Halen hennes logret, og det så ut som om hun smilte, hvis det i det hele tatt er mulig for en ulv.
"Jeg er så glad for endelig å ha deg med meg." Følte meg takknemlig for å ha noen å snakke med hele tiden.
"Lucy, jeg har alltid vært med deg siden den dagen vi ble født. Jeg har bare vært i dvale til din attende bursdag."
"Når kan jeg begynne å skifte?" spurte jeg spent.
"Du kan skifte når som helst du vil. Jeg vil gjerne strekke på beina og ta en løpetur snart, vær så snill." Hun fortalte meg. "Du bør nok spise noe først, den første skiftet vil ta mye energi."
Jeg grep den ekstra pizzastykket Max hadde gitt meg og begynte å sluke den. Jeg hørte Lia knurre av glede over pizzaen.
"Deilig!" Hun nærmest malte.
"Vi kunne gå ut i kveld med Max for vårt første skifte." Sa jeg til henne. "Lucy, du vil skifte alene første gangen." Sa Lia. "Hvorfor?"
"Det vil være lettere å forklare når du har skiftet, kom igjen, vi har litt tid før soloppgang."
"Ok, men vi må være veldig forsiktige, jeg får ikke lov til å forlate huset, langt mindre om natten."
"Ikke bekymre deg, vi skal klare oss fint. Teknisk sett er det tidlig om morgenen og ikke natt." Hun svarte tilbake.
Jeg hoppet opp på tørketrommelen og åpnet det lille vinduet for å klatre ut. Jeg løp mot skogen så raskt jeg kunne og syntes jeg løp raskere enn jeg noen gang har gjort i menneskelig form. Da jeg nådde min favoritt falne trestamme, tok jeg av meg klærne så de ikke skulle revne når jeg skiftet, og gjemte dem forsiktig i en busk ved siden av stammen.
"Hva nå?" spurte jeg Lia.
"Lukk øynene og fokuser på hvordan jeg ser ut." Hun fortalte meg. "Ikke vær redd, det kommer til å gjøre vondt i begynnelsen, men etter noen ganger vil det være raskt og smertefritt."
Jeg var litt engstelig for smertebiten. Jeg lukket øynene, tok et dypt pust, og fokuserte på den vakre ulven inni meg. Jeg falt på knærne og hørte knakingen av bein. Smerten var hvitglødende, og jeg prøvde å ikke skrike fordi jeg ikke ville tiltrekke meg noen av patruljene.
"Fokuser, fokuser Lucy, du klarer dette, nesten der." ropte Lia.
Jeg peste hardt og siklet. Jeg åpnet øynene etter ti minutter og så at potene mine gravde i den våte jorden under dem. MINE POTER!! Jeg sto på alle fire bein! Pelsen min var ... gyllen?
Jeg tror ikke jeg noensinne har sett en så lysfarget ulv før, tenkte jeg for meg selv.
"Det har du ikke, Lucy. Vi er spesielle." Sa hun.
Selvfølgelig, selv i ulveform, er jeg annerledes. Jeg håper de andre i flokken ikke vil mobbe meg for det, tenkte jeg bittert for meg selv, vel vitende om at de ville.
"Hvis de vil leve, vil de ikke!" knurret Lia.
"Ta det med ro, jente, vil du ta en løpetur?" spurte jeg, og hun ga et lite bjeff tilbake.
Jeg følte Lia ta over og begynne å løpe raskere enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Vi hoppet over stokker, busker og steiner. Vi suste gjennom trærne og følte vinden i pelsen. Jeg følte meg så fri.
Vi kom oss bort til den lille bekken foran oss, Lia bøyde seg ned for å slurpe i seg vann. Jeg så vår refleksjon; øynene mine var samme farge, og pelsen vår så nesten ut som om den brant. Jeg så opp mot himmelen og så den vakre månen henge over meg. Jeg følte trangen til å ule av glede, men måtte kjempe imot fordi jeg ikke ville at noen skulle fange meg.
Dette er fantastisk! Tenkte jeg for meg selv mens jeg så rundt. Jeg kunne se alt så mye klarere med ulvesynet mitt. Fargene var på en eller annen måte rikere, og små detaljer hadde blitt skarpe. Lukte- og hørselssansen min virket også sterkere, som supersanser.
Vi tok av sted igjen og rullet rundt i skogen. Jeg kunne se at himmelen ble lysere, noe som betydde at soloppgangen kom. Vi beveget oss tilbake mot tregrensen til den falne trestammen der klærne mine var gjemt. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle skifte tilbake.
"Forestille deg selv som menneske." fortalte Lia meg.
Jeg fokuserte på mitt menneskelige jeg og hørte lyden av bein som knakk. Jeg falt med ansiktet først ned på skogbunnen og kjempet for å unngå å skrike. Leddene mine brant, og energien forsvant helt ut av meg. Jeg var ikke sikker på om jeg faktisk besvimte.
Jeg lå sammenkrøllet i fosterstilling på den fuktige bakken, naken. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg hørte noen raske skritt nærme seg og lukket øynene. Lia ble plutselig på vakt og spent. En deilig lukt av honning, kanel og epler traff meg. Det siste jeg hørte var en dyp stemme som knurret, "MIN."