Kapittel 3
Så snart jeg åpner øynene, befinner jeg meg på den andre siden av rommet og smeller ansiktet rett inn i veggen. Deretter ser jeg på sengen hans og finner meg sittende på den. Jeg begynner å si at jeg begynner å få teken på det, men jeg ser mot taket og finner meg selv falle igjen.
Jeg blir fanget av to veldig sterke armer. Jeg ser på dem og er forbløffet over hvor store og steinharde de er. Så ser jeg på ansiktet hans for andre gang siden jeg møtte ham. Og jeg er målløs over hvor perfekt han er. Og varulver er alle perfekte. Men denne mannen er mer perfekt enn perfekt. Han er en gud.
Mens jeg tenker det, ser jeg at han har et underholdt uttrykk i ansiktet.
"Hva?"
"Å, ingenting. Det er bare, når en varulv møter sin make, kan de begge høre hverandres tanker. Men siden du er menneske, kan du ikke høre mine tanker. Jeg hører alt du tenker om meg akkurat nå."
"Å, ok. Vel, det er litt pinlig. Hva tenker du om meg?"
"Jeg tenker på hvor urettferdig det er at jeg har tatt av meg klærne og du ikke har."
For å unngå at det blir pinlig, gir jeg ham en frekk bemerkning mens han setter meg ned og går noen meter unna.
"Jeg er ikke den som rev av meg klærne. Og jeg er ikke klar for å gå dit ennå i et forhold, hvis det er det du mener. Jeg har løpt fra det overnaturlige så lenge nå med så mange nære påkjenninger, og jeg er ikke sikker på at du ikke kommer til å ombestemme deg og drepe meg."
Han ser plutselig veldig opprørt ut av ordene mine. Så får han et lurt smil om munnen og begynner å snike seg mot meg.
Jeg kan ikke unngå frykten han gir meg. Jeg tror han prøver å se sexy ut eller noe. Men jeg har hatt ulver som har sett på meg på samme måte og så prøvd å drepe meg. Jeg har drept tre ulver, hver gang med nød og neppe reddet livet mitt.
Ansiktet hans får et forferdet uttrykk da jeg glemmer at han kan høre tankene mine.
Jeg føler da at jeg har gjort noe galt. Og hvis jeg vet noe om ulver eller varulver, bør man være veldig underdanig mot en sint ulv, spesielt en alfa, slik at sjansene for at de dreper deg er mindre.
Jeg lener meg mot veggen, glir ned og krøller meg sammen til en ball på gulvet. Prøver å få meg selv til å stoppe et angstangrep fra å oppstå. Jeg får vanligvis ikke angstangrep med mindre jeg dreper noe for å forsvare meg selv.
Så snakker han.
"Layla, ikke underkast deg meg."
"Hvorfor?" piper jeg ut.
"Fordi du er på samme rang som jeg er. Og jeg vil ikke ha deg redd for meg. Jeg vil få deg til å føle kjærlighet. Og jeg vil få deg til å føle deg elsket av alle de 200 medlemmene i flokken her. Som forresten er ivrige etter å møte deg."
"To hundre?! Og hvorfor meg? Jeg er ingen. Jeg er en feil i evolusjonen. Og nå blir jeg jaktet på for det. Jeg har ingenting. De slaktet familien min, ikke bare foreldrene mine. Alle som var i slekt med meg forsvant. Og nå vet jeg hvor. Jeg prøvde ikke å hjelpe dem. Jeg bare løp og så meg ikke tilbake." Jeg hulker.
"Jeg er på randen av et angstanfall," hvisker jeg til ham.
Plutselig hører jeg beinene hans knekke og omforme seg til ulven hans.
Jeg prøver å se opp, men han legger hodet sitt på mitt og tvinger meg til å se ned igjen under vekten. Jeg sitter på gulvet på randen av et angstanfall, og han vil ikke la meg engang se på ham.
Pusten min blir plutselig ujevn, og jeg klarer ikke å få pusten.
Han tar plutselig tak i meg ved å bite forsiktig i den smale midjen min. Men ikke nok til å engang begynne å punktere huden min. Han er så forsiktig med meg. Som om jeg er noe vakkert, skjørt som han ikke vil ødelegge. Han hopper opp på den enorme sengen sin. Og plasserer meg i midten mens han legger seg ved hodegjerdet. Han ser på meg og så til siden. Som om han vil at jeg skal legge meg på ham og bruke ham som en pute.
"Nei, jeg ehh. Jeg har det bra, takk Bentley."
Han får plutselig et surt uttrykk i ansiktet. Og jeg hører stemmen hans i hodet mitt for første gang på grunn av at han åpner en slags forbindelse.
"Enten legger du deg på meg, eller så legger jeg meg på deg!" sier han med en halvseriøs, halvdristig tone.
"Ehmm. Hvorfor? Jeg har det fint her, jeg kan bare dra teppet opp og ønske meg bort."
Så snart jeg sier det, er han oppe i en fei og blokkerer meg fra å få tak i teppet.
"Ugh, jeg er kald, la meg få teppet din dumme pelsete ulvemann!"
Jeg hører stemmen hans i hodet igjen.
"Det stemmer, jeg er pelsete. Det betyr at jeg er varm. Og jeg er en varulv, så jeg er naturlig varm. Mennesker har en gjennomsnittstemperatur på 37°C, mens vi har en gjennomsnittstemperatur på 40°C."
"Pokker, det er varmt... vent, ikke på den måten. Vel, jo på den måten. Vel.. Ugh." sier jeg og plopper ned på sengen rett foran ham med vilje så jeg ikke legger meg på ham.
Jeg kjenner så tennene hans på håndleddet mitt. Og plutselig trekker han meg i håndleddet med ulvemunnen sin. Og et dumt ulveglis.
"Ugh, ansiktet ditt minner meg om et lite barn som får viljen sin fra moren sin og nå har den spesielle leken som alle små gutter vil ha."
Plutselig hører jeg beinene hans begynne å knekke.
"Ehmm hallo. Ulven, du skal ikke gå tilbake til menneskeformen din. Jeg sa at jeg ikke ville legge meg på deg. Fordi det er min svakhet. Vennen min pleide å ha en schæferhund som lot meg sove på ham, og det var så behagelig, og jeg sov så godt at foreldrene hennes måtte rive meg av ham. Vær så snill, ikke ta ulven min fra meg."
"Vent, sa jeg det? Beklager Bentley, jeg er så trøtt. Jeg har sovet 1 til 2 timer hver natt de siste 5 månedene. Hvis jeg sover nå, vil du ikke kunne stå opp og gjøre hva enn dere varulver gjør," sier jeg og begynner å reise meg.
Han knurrer plutselig til meg og drar meg nærmere seg og snuggler hodet sitt til kragebeinområdet mitt.
"Knurret du nettopp til meg?" sier jeg og prøver å reise meg for å se på ham, men den gigantiske ulvepoten hans går til ryggen min og presser meg ned, noe som får meg til å lage en hmph-lyd.
Han snakker til meg igjen, noe som begynner å bli ganske creepy.
"Hvis jeg ikke kan ta bort ulven din, kan du ikke ta bort mennesket mitt." Han nærmest knurrer i tankene mine.
"Ugh, greit. Men du vil angre på det. Jeg snorker i søvne."
"Du tror det er ille. Jeg finner ting å spise i søvne." Han sier i tankene mine og ser på meg med et selvsikkert flir.
"Vel. Jeg er ikke på menyen. Og husk. Jeg kan teleportere. Og komme meg til toppen av et høyt tre på ti sekunder. Så prøv å spise meg, og du må overbevise et menneske om å komme tilbake."
Han knurrer og flytter meg slik at jeg ligger på magen hans, og alle potene hans er på ryggen min. Han slikker deretter kragebenet mitt.
"Jeg vil merke deg så veldig." Han sier i tankene mine.
"Hva betyr det? Og vil det gjøre vondt?"
"Umm, vi kan snakke om det i morgen. Jeg er så komfortabel med at min partner koser med meg. At jeg kunne vært en bjørn og gått i dvale."
"De finnes også? Å herregud, er havfruer og enhjørninger ekte også!?"
"Jeg skal fortelle deg alt i morgen. Nå må du sove før jeg bestemmer meg for å forvandle meg tilbake til menneskeform og få deg til å sove med meg slik."
"Umm. Dette er greit. Jeg skal sove nå. Men hva skjer hvis jeg må tisse midt på natten. Hva om jeg teleporterer inn i et tre igjen, og du ikke er der for å redde meg?"
Han flytter hodet sitt opp med snuten rett i ansiktet mitt og stirrer meg i øynene og snakker gjennom tankene mine.
"Layla. I det øyeblikket du beveger deg ut av grepet mitt, vil jeg være våken. Jeg vil være på vakt mot enhver mulig trussel mot deg. Så lenge du er med meg, er du ikke lenger i fare. Det er min jobb å holde deg trygg, og hvis noen eller noe skader deg, vil de møte mine tenner." Han sier med et stort ulvegjesp som viser de nåleskarpe tennene hans.
"Ok, tøffe Cujo. Jeg tror deg. Men du må holde det løftet. Jeg vil tilbake til skolen."
"Ja, Layla. Jeg glemte å fortelle deg. Du skal tilbake til skolen i morgen. Selv om du gikk glipp av første dag. Men jeg kjenner rektoren fordi jeg også går der og er senior. Han er menneske, men vet om vår art på grunn av at han har sett meg. Men han har sverget å ikke fortelle noen, så han lever og har det bra. Nå, god natt, Layla."
"God natt, Bentley." Den eneste responsen jeg får er at han holder meg tettere og knurrer en lykkelig, trøtt melodi.
Neste morgen
Jeg våkner uten helt å huske hvor jeg er. Men det første jeg legger merke til når jeg våkner, er den gigantiske pelsfrakken jeg har over meg. Ja, den gigantiske varulven som er større enn en hest, ligger oppå meg og sover. Merkelig nok blir jeg ikke knust av vekten hans, men jeg kan ikke bevege meg en centimeter ut fra under ham.
Jeg begynner å vri meg ut fra under beistet. Men jeg stoppet da han begynte å våkne.
"Kan du få den enorme kroppen din av meg? Jeg må tisse."
Bentley løfter bare hodet i ulveform og ser på meg. Så rister han på hodet og fniser.
"Hva er så morsomt? Din dust? La meg komme opp!"
Bentley ser bare på meg og gir meg dette rare ulvegliset/smilet og legger sitt gigantiske ulvehode på brystet mitt, som ender med snuten på haken min.
"Ugh, du er så heldig at du er en alfa og på en eller annen måte min partner. Men hvis du hadde gjort dette mot meg før alt skjedde, ville jeg ha tatt tak i ballene dine og revet dem av."
Han reiser seg så raskt i ulveform og går ut gjennom en dør som har en mindre dør skåret inn i den, slik at noen i ulveform kan komme seg inn og ut.
Jeg er i ferd med å reise meg, men så kommer Bentley stormende gjennom døren mens han fortsatt tar på seg buksene og ber meg vente. At han ikke vil at jeg skal teleportere og skade meg.
"Hvis du ikke ville at jeg skulle bli skadet, hvorfor i helvete sov du med hele ulvekroppen din på meg i natt? Jeg kunne ha blitt skadet da?"
"Fordi du ville ha blitt kald. Og jeg hadde ingen tepper, så det beste å bruke som teppe var din store kosete slemme ulv."
"Stor kosete slem ulv? Det er en ny en? Hvordan kan du være kosete og slem?"
"Ikke frist meg, pus?"
"Du har allerede begynt med kallenavnene?"
"Ooh, denne store slemme kosete ulven har så mange andre navn han kunne kalle deg. Som-"
Jeg er i ferd med å svare da en av varulvene som hjalp til med å fange meg løper inn.
"Alfa-vampyrer ved sørgrensen. De krever Laylas tilstedeværelse og din. De hevder å være på vår side."
"Vel, det ser ut som vi skal tisse og møte noen vampyrer." Sier han og snur seg mot meg.
"Vi skal?"
Han skifter plutselig til ulveform og river gjennom klærne sine. Og uten forvarsel bøyer han seg ned på bakken og ber meg hoppe på.
Jeg klatrer på, og han begynner å løpe mot et hus en god halvannen mål unna. Han løper så fort at jeg ikke engang kan se fordi alt er en uklarhet. Så er vi plutselig ved baderomsdøren.
Han skråner kroppen sin ned og får meg til å skli av.
Jeg snur meg rundt for å se ham snu seg og legge seg ned som en valp.
"God ulv, nå hold vakt mens jeg bruker badet."
Han hopper opp og er ved siden av meg på et øyeblikk. Så snakker han i tankene mine. Og følger meg, går rundt meg i sirkler og napper i de løse delene av klærne mine.
"Erter du meg, vil jeg merke deg og pare meg med deg her og nå. Med din 100% godkjenning selvfølgelig. Men hvis du krysser grensen først og fortsetter å erte meg, vil jeg ta det som en godkjenning til å merke og pare meg med deg og gjøre deg fullstendig til min." Sier han og setter seg på ulvehaunchene og legger labbene på skuldrene mine.
"Vær forsiktig, min lille partner. Og ikke bruk for lang tid på badet. Vi har vampyrer å møte. Og ikke vær redd for dem. Eller så må jeg drepe dem for å skremme min partner."
Jeg snur meg og løper til badet. Smeller døren igjen. Ordene hans sender spennende frysninger over hele kroppen min. Denne dumme partnerbånd-tingen kommer til å bli slutten på meg. Jeg hører så ulveklukken hans.